Ytringskultur eller tidsåndens diktatur?

Jeg mener at ytringsKULTUR inntil nylig har vært en neglisjert debatt. Det er ikke vanskelig å se hvorfor: Ytringskulturen har vært dårlig.

Dette er i hovedsak tidsåndens skyld. Dette allmektige monster som tas som en selvfølgelighet, og tvinger alle avvikende meninger til taushet. Ikke formelt, men i praksis. Det reageres moralsk på avvikeren. Varsleren knebles, med mindre vedkommende er en del av samfunnets elite, eller kan ordlegge seg svært godt.

68-erne voktet sine intellektuelle skatter så godt, at det måtte en komiker til som Harald Eia for i det hele tatt å våge å stille spørsmålstegn ved deres helligdommer. Det tok flere år før andre våget å komme etter. Når nestleder i AP Helga Pedersen inviterte Eia til debatt, svarte han bare: "Jeg er komiker."

Ikke alle ville ha kunnet svart det. Alle andre enn Eia (eller i det minste, nesten alle) hadde blitt ustøtt fra det gode selvskap av tidsåndens mange slaver og opprettholdere. I det minste dersom de ikke hadde stått usedvanlig sterkt intellektuelt sett, eller vært veldig populære i samfunnet ellers.

Eia brukte ironi OG saklighet som virkemiddel, og hentet tungt intellektuelt skyts fra professor Steven Pinker, en ledende intellektuell. Han distribuerte idéinnholdet på TV til mange på en gang, også til vanlige folk. Det ble utfordrende å komme Eia i møte intellektuelt, SAMTIDIG som debatten ikke kunne legges død, fordi den var nådd ut til så mange med så stor kraft. 68-erne hadde rett og slett ikke MAKT til noe slikt lenger. Programmet "Hjernevask" ble en suksess. Den før så mektige tidsånden led sitt første banesår.

Den er ennå langt fra død, må vite. Faktisk er jeg imot at den dør, selv om den har kuet alle andre til taushet (i PRAKSIS) i omtrent 40 år. Her er nemlig de demokratiske dilemmaene:

Jeg er I MOT at samfunnet skal være slikt styrt, at en tidsånd (forbannet være dens navn!) STYRER hva vi kan si og ikke si i alle VIKTIGE saker, i flere tiår på rad. Så begynner den å bli svak! Det blir en voldsom kamp. Tidsånden kjempert bistert i sine dødskvaler.

I en kort periode er ideologien flytende. Tyranniet er relativt. Ingen har makten fullstendig lengre.

Så snart, kommer en ny tidsånd på banen. Det er ikke gitt at den er bedre enn de gamle. Hva verre er: De som fremdeles holder seg til den gamle tidsånds idealer, har nå å HOLDE KJEFT! De har tapt, for all fremtid. For evig og alltid.

Ingen vil nå lenger akseptere et selvsagt snakk om at menn og kvinner ikke er forskjellige. Ikke nå lenger. Tyrannen lider sine dødskvaler.

Selv må jeg tilstå at jeg opplever en pervers skadefryd over å bivåne tyrannens død. Et hat og sinne har brygget i meg over tyrannens overlegne og diktatoriske makt, helt siden ungdommen av. Jeg tenkte - og tenker! - nemlig annerledes enn andre. Mye fordi jeg er kristen. Men også fordi jeg tenderer å sympatisere med mange av de inntil nylig nedtrykte posisjonene, som begynner å komme til orde nå.

Slik som konservatisme. Og nasjonalisme. Og naturalisme. Sistnevnte nærmere presisert som en REALISME, i pakt med og tro mot kirkefedrenes ånd.

Det finnes nemlig personer som har tenkt bra, både før 68-erne, og før Bertrand Russell kom på banen. Det finnes nemlig ganske mange som har tenkt både rasjonelt og intelligent, like fra Sokrates og oppover gjennom hele vår idéhistorie. Det hadde kanskje vært lurt å sjekke nærmere ut hva som ligger i vår rike europeiske arv, før vi påny innrømmer en eller annen slags tidsånd seieren, og ukritisk gir oss i dennes vold.

Det jeg først og fremst har imot denne tidsåndens diktatur, er at når en ny har vunnet over den gamle, så har den gamle å tie still, og alle andre har å rette sin språkbruk deretter, eller i det minste i overensstemmelse med den ideologi som "samfunnet" krever.

Som kristen har jeg lenge vært irritert over at tidsåndens lakeier har håndhevet moral med den største selvfølgelighet. Moral som jeg selv ikke er enig i. Mens om jeg selv forsøker å gjøre det samme med den moral JEG er overbevist om, så blir jeg latterliggjort, fortiet eller skremt til taushet.

Slike forhold irriterer meg. Det må være lov å si. De er symptomer på en dårlig ytringskultur. Om skriftsteder er avgjørende for om en holder en posisjon, er det lov til å si det. Andre kan avfeie det som irrelevant, men det kan være sant! Muslimske kvinner hadde aldri gått med hodeplagg, dersom ikke dette kunne føres tilbake til Allah eller den guddommelige koran direkte.

Det må være akseptabelt å legge ulike premisser til grunn for sin livsholdning. For sin moral. For sin tenkning. For sitt verdensbilde. Med bare det minimum multiplum som borgernes generelle velvære og sikkerhet krever.

Først når dette er akseptabelt, kan tidsånden bekjempes. Likevel mener jeg det kan forsvares å la flertallets velvære trumfe mindretallets ønsker til utfoldelse. Et godt eksempel på dette, er at det ikke bør tillates bønnerop fra muslimske minareter over norske byer. Norge er nemlig tuftet på kristen og humanistisk tradisjon. Man bør vektlegge og aktivt hevde sine tradisjoner.

I Norge er våre tradisjoner bedre enn andres. Vi er i vår fulle rett til aktivt å holde dem i hevd med hevet hode. Dersom noen ikke kan akseptere det, får de flytte til et land de føler seg mer hjemme i.

Vi kan altså være tro mot våre tradisjoner og vårt verdigrunnlag, uten at tidsånden - hvordan den nå er - behøver å ha tyrannisk makt. Kan tidsåndenes tidshjul brytes og knekkes? Jeg håper det! Men det vil alltid være reaksjoner og etterfølgende motreaksjoner til disse tidsåndene, innenfor både det kulturelle og det intellektuelle liv. Når vi innser at tidsåndene i det større perspektiv er såpass vilkårlige og flyktige som de er, da trenger de ikke å skremme oss så veldig lenger. Om mange nok begynner å løsne opp i forhold til dette, kan kanskje de fleste gjøre det?

Det må være lov til å puste. Det må være lov til å ytre seg. En god ytringskultur må forsøke å legge til rette for dette. Hver dag, utrettelig, for alle borgere i staten Norge.