Magnar Kartveit

8

«Hva er hellig for deg?»

Vårt Land-intervjua der folk blir spurt om kva som er heilag for dei, viser at ordet «heilag» for mange no tyder «viktig». Svara avslører mykje om tankegangen vår.

Publisert: 30. jan 2015

I intervjua på siste side i Vårt Land spør journalisten ofte: «Hva er hellig for deg?» Svara er alltid interessante. Ein sjeldan gong seier intervjuobjektet: «Gud er heilag.» Som regel er det heilt andre svar: naturen, familien, menneskerettane, ytringsfridomen, nestekjærleiken, borna, fritida, jobben. Også menneske med kristen bakgrunn svarar slik.

Svara avslører at «heilag» for det meste blir brukt i tydinga «viktig». Kanskje er det den postmoderne korrekte formuleringa «Hva er hellig for deg?» som legg opp til ei slik forståing. Journalisten er ikkje ute etter allmenne sanningar, men kva som gjeld «for deg». Det er ei heilt vanleg utvikling i tydinga av ord at dei kan utvikla nye tydingar; tenk berre på «frelst», som ofte blir brukt i tydinga «entusiastisk», «opptatt av». I dette tilfellet er det lett å forstå utviklinga, som har gått via karismatiske grupper som viser at dei er frelste på den måten at dei er entusiastiske, oppglødde.  Når det gjeld «heilag», kan ein også lett forstå utviklinga frå det guddommelege til det viktige. I begge desse tilfella tar orda vare på dei tidlegare tydingane, og legg nye til.

Menneskeleg. Som sagt, det er ingenting uvanleg ved slik tydingsutvidingar, språkleg sett. Det interessante er at dei nye tydingane blir brukte oftare enn dei andre. Så: Kva har skjedd når dei fleste svarar at det heilage dreier seg om høgst menneskelege ting, og ikkje om Gud?

Det er freistande å sjå andre utviklingstrekk i denne samanhengen. I Bibelen er «heilag» og «synd» motsetningar, i den forstand at «heilag» karakteriserer Gud, og «syndig»» karakteriserer mennesket. Og då er det ikkje menneskelege handlingar som er i sentrum, men det å vera menneske. Forskjellen på menneske og Gud ligg i desse uttrykka. Å vera menneske er å ha eit syndig vesen, å ha ein annan grunnhått enn den som er Guds. 

Dette er lite framme i dag, særleg etter at syndsvedkjenninga i gudstenesta miste denne omtalen av mennesket. Me vedkjenner oss ikkje lenger lysta til det vonde i vårt indre, men syndsvedkjenninga dreier seg om det me har gjort og det me har forsømt. Dette er viktig nok, så langt det rekk, men det er ei overflatisk syndsvedkjenning me har i dei nye liturgiane. Det er Chat Noir-versjonen, revy-versjonen, av synda som har overlevt – med vekt på sex, underslag og ulike kvardagslege gjenringar. Den bibelske versjonen har tapt.

Dette tapet speglar også språkbruken omkring «nåde», «frelse» og slike ord. Dei blir ofte brukte om hjelp til eit betre sjølvbilete, hjelp til å koma over skamma, ein slutt på sjølvforakta. Dette er viktige saker, som ein ikkje skal fjerna, men dei går ikkje inn i den vesensforskjellen på Gud og menneske som dei bibelske uttrykka siktar på.

Eit tap. Det er flott å justera opp sjølvkjensla, fjerna skamma, redda ansiktet, men det blir trass alt for lite i møte med Gud. Dersom nåde og frelse har å gjera med vesensforskjellen mellom Gud og oss, er det eit tap å mista denne sida i forkynning og sjelesorg – og i språket.

Å omtala mennesket som syndar, er å trykkja det ned, er det ofte blitt sagt. Dette kviler på den overflatiske syndsforståinga, revy-versjonen. Då ser ein einsidig på andre menneske. Syndsforståinga er prega av samanlikning med andre menneske. Og: eg er vel ikkje verre enn dei hine. Men: Når motsetninga til synda blir Gud, får ho andre dimensjonar, og frelse og nåde får innhald herifrå.

«Hva er hellig for deg?» Bibelen brukar «heilag» i samanhengar der Gud viser seg. På Sinai-fjellet, 2 Mosebok 19, i den brennande tornebusken, 2 Mosebok 3, i tempelet i Jerusalem, Jesaja 6. I desse tekstane er det ikkje først og fremst uheldige gjerningar og mangel på gode gjerningar som er i sentrum på menneskeleg side, men den grunnleggjande forskjellen til Gud, det er essensen det dreier seg om.

På spel. Det står ein del på spel her. Dersom me misser dimensjonane over forskjellen på Gud og menneske, får me fort ein liten Gud, me får ein gud. Ein som er omsorgsfull og kjærleg, og som lyttar til våre behov, og det er jo bra. Men det er berre ein Gud som er skapar av universet som i realiteten kan hjelpa; det er berre Herren over himmel og jord som kan sjå til at kvardagsmennesket får noko. Salomo vigde inn templet sitt til den Gud som er for stor for den høgaste himmelen, himlane sin himmel på hebraisk, 1 Kongebok 8. Templet var for den Gud som himmelhimmelen ikkje kunne røma. Dette er ein Gud som ein kan venta seg noko frå. Ein som serverer lukke og velferd på bestilling, blir i det store rekneskapet altfor puslete.

Bibelen startar med ei grandios setning: I opphavet skapte Gud himmelen og jorda. Det vil seia så mykje som at han er utanfor himmel og jord. Han har inga historie i Bibelen – i motsetning til i religionane omkring. Den bibelske Gud eksisterer når himmel og jord blir til, og han er utanfor, og annleis enn alt dette. Det er denne Gud Salomo innvier templet til, og det er ein Gud som me kan venda oss til i dag.

Heilag krig? «Hva er hellig for deg?» Somme vil gjerne sjå på aktuelle hendingar i Paris og elles, der ein kan tru at terrorhandlingar er baserte i ei jordisk forståing av det heilage: Gud er heilag, og menneske må manifestera og forsvara denne heilagdomen med våpen. Dersom dette skal danna mønster for forståinga av det heilage, blir det naturleg å halda seg unna slike eksplosjonsfarlege uttrykk.

Men det er råd å tenkja guddommeleg om det heilage utan å rykkja ut til forsvarskrig for det. Gud er heilag, og han klarar seg utan spyd og sverd. Det nye testamentet forkynner ingen heilagkrig.  

«Hva er hellig for deg?» Svaret avslører ein god del om vår tankegang.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Ingenting er hellig

Publisert over 5 år siden

Hellig betyr for meg det som holdes for viktig uten at det kan begrunnes rasjonelt.

Derfor er det galt å kalle for eksempel "naturen, familien, menneskerettane, ytringsfridomen, nestekjærleiken, borna, fritida, jobben" for hellig, for alle disse verdiene kan forsvares i kraft av deres konsekvenser og hva de betyr for oss.

Å holde noe for hellig er et forsøk på å slippe å måtte forklare dets reelle verdi, et forsøk på å undra det kritikk. Verdier som ikke kan forklares, forsvares og begrunnes uten en appell til hellighet, det er ikke verdier verdt å ta vare på.

Det er mye som er viktig, essensielt og umistelig, men for meg er ingenting hellig.

Kommentar #2

|Hans Petter Skoug

15 innlegg  4781 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Atle Pedersen. Gå til den siterte teksten.
Det er mye som er viktig, essensielt og umistelig, men for meg er ingenting hellig.

+1

Kommentar #3

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Magnar Kartveit. Gå til den siterte teksten.
Dette er lite framme i dag, særleg etter at syndsvedkjenninga i gudstenesta miste denne omtalen av mennesket. Me vedkjenner oss ikkje lenger lysta til det vonde i vårt indre, men syndsvedkjenninga dreier seg om det me har gjort og det me har forsømt. Dette er viktig nok, så langt det rekk, men det er ei overflatisk syndsvedkjenning me har i dei nye liturgiane. Det er Chat Noir-versjonen, revy-versjonen, av synda som har overlevt – med vekt på sex, underslag og ulike kvardagslege gjenringar. Den bibelske versjonen har tapt.

Du åpner for en veldig streng fortolkning her. Jeg mistenker at du er i "sola scriptura". Jeg forholder meg til nikeneum og da er trosbekjennelsen slett ingen revyversjon. Hver gang jeg leser den er hele mitt liv opp til doms. 

Mye er hellig for meg i mitt liv. Mye ville jeg ikke selv ha krenket, men jeg aksepterer at for andre ser det anderledes ut og at det kan krenkes. Jeg har lagt en høy terskel for hva jeg skal la gå inn på meg mht krenkelser. I grunnen forventer jeg noe av det samme fra andre, men innser at deres grenser ikke er mine.

Og så tror jeg at vi alle er "dårlige kristne". Dvs at vi aldri når opp 100%. Vi må akseptere vår tilkortkommenhet og at vi synder videre så fort vi rekker. Livet må leves, vi må ordne opp for oss i vår hverdag gjennom uendelige kompromisser. Kompromissene er en miks av hva vi selv evner og hva verden påfører oss. Skjæringspunktet skal helst ligge nærmest hva vi selv klarer å oppnå men må innse at av og til er det heller vi som ligger nærmere den andres toleransegrenser. Jeg tror at vi selv skal tilgi oss vårt virkefelts utilstrekkelighet først, og så vil Gud vanligvis tilgi resten. Jeg ser ikke på ham som en ond jagende kraft som teller småstein i skoene, men at de store linjene har større betydning. Slik går det an å leve sitt liv med opplevelsen av at vi kanskje er gode nok i de fleste sammenhenger men at vi aldri må gi opp å forsøke å bli bedre.  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere