Skal man tro sine egne ører?

Jeg hører hver eneste dag om en fyr som heter Krekar. Han skal visstnok til Kyrksæterøra – der skal der finnes en leir for asylsøkere. Jeg tenker ikke noe spesielt om det. Det opptar meg lite. Jeg har  i mange år bodd en times tid fra Kyksæterøra - i nabokommunen Aure. Det var aldri noe problem. Det tok meg en time til flyplassen

Jeg er ikke i tvil om at det hadde vært kjekt å bo sammen med sine egen familie i Oslo ( også for Krekar! Han er også et menneske) men jeg har forstått det slik at han helst vil være politisk leder i Kurdistan. Dette landet er dessverre fortsatt en utopi. Mange kurdere vil gjerne dit.

Verre enn forflytning av Krekar synes jeg den konstante utsendelse av barn er. Det siste jeg hørte på denne fronten var at 3. generasjons -innvandrerfamilier  kan risikere utvisning ( og fratagelse av borgerskap) dersom det viser seg at bestefar kom til landet på feil premisser ( som f.eks. et inngått  proforma ekteskap ) – de det gjelder er da her på feil premisser – likeledes deres avkom (og barnas barn!) I fullt alvor hører jeg nå byråkrater diskutere dette..

Jeg oppfordrer mine lesere til å lese om Wannseekonferansen på Wikipedia(http://no.wikipedia.org/wiki/Wannsee-konferansen) Kanskje kan  artikkelen få oss til å tenke litt. Den forfyllede gjengen av akademikere satt i dagevis og diskuterte hvor lite jøde man skulle kunne være for å unnslippe straff og bortvisning. De snakket om mennesker som hadde hatt sin slekt i landet i århundrer.

Hvor mye nordmenn kan man være for å slippe bortvisning? En god venninne fortalte meg at hun var etterkommer av ulovlige, fattige innvandrere fra Russland, Sverige og Finland. Hun spøker nå med at hun kan være kvalifisert for utvisning. Kanskje hun må gi tilbake sitt pass? Det ser ut til at vi får problemer framover. Kanskje de ekte nordmenn befinner seg i Amerika – kan vi gjøre krav på dem?

Gårdsdagens melding var at Afghanistan ikke vil ha tilbakeføringer fra Norge  av familier som ikke vil tilbake. De prater om å stenge grensene for oss. Kan man forstå det? Det høres vel egentlig ut som et sivilisert standpunkt? Men det blir vanskeligere for oss å forstå dette  - vi som har brukt milliarder på å krige i dette landet, vi som har vært med på opprydding og som har kriget  landet ut av sin uvitenhet og fattigdom – kan vi forstå at noen ikke vil hjem til Afghanistan? At de heller vil være hos oss? Har ikke vi fortalt dem dette - at de må bare bli som oss. Burde ikke Afghanerne være snille og forståelsesfulle? Vi har tross alt hjulpet dem i krigen.