Eivor Andersen Oftestad

38

Mennesket redefinert

Begrepet «menneskeverd» er i ferd med å tømmes for innhold. Nå er tiden inne for å finne ut hva et menneske er.

Publisert: 27. jan 2015

(Først publisert i spalten Hellighet og Hverdag, Vårt Land 27. Januar)

I møte med den nye bioteknologien og mulighetene den gir, er det lett å bli blind for at det dreier seg om en endring i synet på mennesket. Vi diskuterer konkrete etiske problemstillinger som eggdonasjon og surrogati, men det blir bare en skinndiskusjon så lenge vi ikke adresserer premisset som angår oss alle, nemlig hvilket menneskesyn utviklingen hviler på. Fordi vi ikke diskuterer hva et mennesket er, er begrepet «menneskeverd» i ferd med å bli et meningsløst begrep.

I sin ekstreme form er det lett å se at dette nye menneskesynet er på kollisjonskurs med det de fleste av oss, kristne eller ikke, kjenner oss igjen i. Vi fikk et eksempel på det i en av høstens TV-debatter (NRK, 11. november), hvor filosof Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri stilte som fremtidens kalde representanter i møte med en mor og en søster av mennesker med Downs syndrom, Cecilie Willoch og Trude Trønnes-Christensen.

Fornuftig sortering?
Moens poeng var at sorteringssamfunnet er det eneste fornuftige. Alternativet høres ondskapsfullt ut i hans versjon. For hvis man lar naturen gå sin gang, det vil si hvis man lager barn på gamlemåten uten å forsikre seg mot avvik, da «spiller man rulett med fremtidige barns liv». Noen blir født med god helse, noen med alvorlige problemer. Menneskelivet, slik vi har kjent det inntil nå, har vært et sjansespill, Nå derimot, har vi anledning til å velge.

«Men det er jo sånn det er!» repliserte Cecilie Willoch, og snakket om livet selv. Livet selv er nettopp et sjansespill. Sagt på en annen måte: Livet har betingelser som er gitt oss utenfra, det har premisser som ikke kan manipuleres. I møte med ny teknologi er det dette synet på livet som taper terreng og erfaring. Og når dette premisset endres, så endres også forståelsen av begrepet «menneskeverd» til det ugjenkjennelige.

Det viste Braanen Sterri i samme TV-debatt da han argumenterte for at menneskeverdet ikke var under press på grunn av mulighet til sortering. Tvert imot, han mente det var uberørt. Jeg tror jeg skjønner logikken. For hvis det ikke handler om dem som allerede finnes, men om hva vi skal gjøre når vi skaper nye liv, da er det jo opplagt at man ikke bare gir mennesket verdi ved å gi det de best tilgjengelige egenskaper, men at det også er vårt ansvar at de livene vi skaper er så gode som overhodet mulig.

«Enorme muligheter».
I forrige nummer av Samtiden (4/14) presenterte Moen noen fremtidsscenarier i artikkelen ”Transhumanismens tidsalder”. Moen er transhumanist, og premisset hans er at menneskehetens historie går fremover ved å utnytte teknologiens muligheter. Mulighetene er allerede enorme, og i følge Moen vil de innen kort tid endre hva det vil si å være menneske. Dette går hånd i hanske med hans hedonisme: Livet handler om å minimere smerte og maksimere nytelse.

Forhåpningene hans er ekstreme, stikkord er kunstige intelligenser, teleportasjon og valgfri aldring. Selv om Moen er ekstrem, og det ikke er vanskelig å la seg sjokkere av hans standpunkter, er det viktig å se at han egentlig bare tar konsekvensen av premisser som er iferd med å slå rot i vår del av verden. Det er vanskelig å identifisere fordi vi selv er del av det. Det nye menneskesynet glir inn i de fleste av oss, ikke i en ekstrem form, men i en svakere valør.

Verdier forsvinner.
Forestillingen om at livet har en verdi som er gitt i kraft av å være til, forutsetter en tro på noe utenfor mennesket selv. Når de aller fleste fremdeles vil holde på tanken om et gitt menneskeverd, er det fordi det tar flere generasjoner fra Gud mistet sin autoritet til man fjerner de tankemønstrene i kulturen som forutsetter ham. Det er i imidlertid i ferd med å skje nå, i vår generasjon.

Da er spørsmålet hva som kommer istedet. Det er neppe en mild humanistisk versjon, hvor mennesket fremdeles er sentrum og har en verdi som bygger på fragmenter av en kristen kultur. I det rike vesten ser vi snarere konturene av noe som ligner på det Moen skisserer – et menneskeverd som formes av teknologiens muligheter og elimineringen av lidelse.Da Hadja Tajik spurte arkitekten bak eutanasiprogrammet i Belgia om premisset bak, var det nettopp å minimere lidelse og maksimere velvære som var svaret (NRK 14. desember).

Moens poeng i Samtiden er å ta historien til inntekt for sin fortelling om menneskeheten: Vi ville jo ikke gått imot boktrykkerkunsten på 1500-tallet eller anestesi på 1800-tallet, så hvorfor stå imot teknologien nå? Jeg er enig i at det er et interessant perspektiv å tenke at menneskets historie styres av teknologiens utvikling.

Kritiske spørsmål.
Men hvis vi nå står overfor teknologiske nyvinninger som er i ferd med å endre menneskets fysiske og biologiske konstanter, slik Moen selv hevder, er det nettopp historien som gir oss grunn til å stille de kritiske spørsmålene: Ja, teknologien endrer mennesket, det har vi sett. Spørsmålet er hvordan den vil gjøre det nå. Det er nemlig ingen selvfølge at mennesket i seg selv har noen verdi. Historien er full av eksempler på det motsatte.

For å stille spørsmålet om hvordan teknologien vil endre menneskesynet, er det imidlertid nødvendig å ha en forestilling om hva mennesket er. Menneskets verdi er ingen opplagt størrelse. Derfor utfordrer jeg Bioteknologirådet, Human-Etisk Forbund og religiøse aktører, som biskopene, til å diskutere hvordan vi definerer mennesket i vår tid. Hvis denne debatten ikke tas, kan begrepet ’menneskeverd’ fylles med hva som helst. 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Menneskets verdi er ingen opplagt størrelse. Derfor utfordrer jeg Bioteknologirådet, Human-Etisk Forbund og religiøse aktører, som biskopene, til å diskutere hvordan vi definerer mennesket i vår tid. Hvis denne debatten ikke tas, kan begrepet ’menneskeverd’ fylles med hva som helst.

Jeg håper at du blir hørt av de som representerer makteliten, for du har et livsviktig budskap. Jeg er bare litt usikker på om du får noen respons derfra.

Spørsmål om menneskeverdet handler om et verd fra unnfangelse og til naturlig død, og allerede der faller noen av de inviterte samarbeidspartnerne dine av lasset.

Jeg er redd du kun har religiøse aktører å spille på og der er det heller ikke mange som vil stikke seg fram. Ingen vil vel bli en ny Børre Knudsen? Aller minst en av biskopene.

Hadde du derimot snakket varmt om miljøvern, trygge aborter og likekjønnet ekteskapsinngåelse i kirken, så hadde du nok blitt hørt.

Hedonismen strekker seg langt inn i kirkelige kretser.

Kommentar #2

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

Dette er en viktig debatt.  Teknologiens fremskritt presser grensene og det som for kort tid siden var science-fiction er i ferd med å bli virkelighet.  Teknologi baserer seg på vitenskap.  Vitenskap er kunnskap om virkeligheten.  Det er ikke noe galt i å søke kunnskap, og heller ikke noe galt i å formidle den.  Nettopp dette har vært menneskedyrets suksessfaktor og er årsaken til at vi dominerer planeten så mye som vi gjør.

Men hva vi bruker kunnskapen til, se det er noe annet.  Her kommer teknologien inn i bildet, og i hvilken grad og på hvilken måte vi bruker teknologi på.  For å ta et klassisk eksempel: Kunnskap om atomers radioaktivitet kan vi enten bruke til å forsyne samfunnet med etterlenget energi, eller vi kan bruke den til å sprenge jorda i fillebiter.

Jeg er enig med Oftestad i at vi må tenke nøye gjennom hva vi legger i "menneskeverd", og det helst før apparatene som gjør det umulige mulig blir å få kjøpt på Clas Ohlson.  Svaret på spørsmålet "Hva er da et menneske" kan ikke hentes fra vitenskapen (iallefall ikke det svaret vi søker i etiske anliggender).  Problemet er da: Hvor skal vi hente svaret fra?  Jeg for eksempel aksepterer ikke at det finnes noen Gud som har definert menneskelivet i et eller annet "hellig" skrift.

Løsningen er kontinuerlig bevissthet, refleksjon og debatt/dialog omkring spørsmålet, og hvordan eventuelle svar skal kunne møte den nye teknologien som kommer og som allerede er her.  Vi må derfor sette oss ned og snakke sammen på tvers av livssyn.  Dialogen kan ikke avsluttes med det første, kanskje aldri.

Kommentar #3

Håkon Kravdal

1 innlegg  61 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

Nok et glitrende innlegg fra Oftestad.

Det jeg ofte synes underkommuniseres i denne type debatter, er det synet på fosteret som forfektes av Sterri, Moen og deres meningsfeller. Helt sentralt er at for dem har fosteret null egenverdi. Abort en etisk nøytral handling, på linje med å gre håret eller å vanne blomster. Det er dette synet på fosteret som gjør at de kan argumentere som de gjør - som de for øvrig gjør godt og konsistent. Har fosteret null egenverdi, kan Sterri på rasjonelt vis sidestille en vaksine mot Downs med abort av fostere med Downs.

Problemet er selvsagt at folk flest ikke deler hans syn på fosteret - de fleste mener antakelig at fosteret har en viss egenverdi. Har det det, kan man heller ikke argumentere som Sterri.

For øvrig er det bare bra om Ole Martin Moen får slippe mer til orde. I motsetning til ganske mange andre utilitarister har han faktisk tatt seg bryet med å utlede følgene av sine premisser. At flere får øynene opp hvor hvor de leder, gjør kanskje også at flere forkaster disse premissene.

Kommentar #4

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

Her snakkes det pent om menneskeverdet, men samtidig ønsker man å ta fra mennesket det viktigste mennesket har, selvråderetten. Denne råderetten over eget liv skal ikke tilhøre individet, men "noe utenfor mennesket selv".

Hva er dette "noe utenfor"? Det blir hengende usagt, men vil i praksis være forfatterens personlilge ideologi eller religion.

Dette handler ikke om å minimalisere lidelse, men å gi mennesket tilbake den soleklare retten til å bestemme over seg selv og eget liv.

Kommentar #5

Eivind Sletner

8 innlegg  3052 kommentarer

Overbefolkning

Publisert nesten 6 år siden

Menneskeverdet er selvsagt til enhver tid noe mennesket har gitt seg selv, og det har variert fra tid til tid og gruppe til gruppe. Jeg er enig i at det bør være enighet om hva man mener med begrepet, og hva konsekvensene av den aktuelle verdien blir. Personlig tror jeg vi får vårt første virkelige møte med begrepet "menneskeverd", eller kanskje allerede er igang med dette møtet, i vår håndtering av overbefolkningsproblemet. 

Kommentar #6

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Eivind Sletner. Gå til den siterte teksten.
Personlig tror jeg vi får vårt første virkelige møte med begrepet "menneskeverd", eller kanskje allerede er igang med dette møtet, i vår håndtering av overbefolkningsproblemet.

Mener du at menneskeverdet stiger eller synker i takt med antall mennesker som lever på denne jorden? Betyr det at det kan betraktes å bli nødvendig å holde bestanden nede gjennom kontroll og sortering?

Det er i tilfelle både svært etisk betenkelig, i tillegg til nesten å være umulig da de fleste mennesker formerer seg uten å spørre om lov til det.

Skal det være mulig i stor målestokk, så må det en svært streng totalitær statlig styring til. Uff, for en verden det ville bli. Den ville bli så umenneskelig at svært få ville finne det interessant å sette barn til verden i det hele tatt.

Jakten på det perfekte i denne verden, er sannsynligvis menneskehetens verste fiende.

Kommentar #7

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Mener du at menneskeverdet stiger eller synker i takt med antall mennesker som lever på denne jorden?

Hvilken står menneskeverdet i idag? Ca. 100?

Det jeg ikke skjønner er hvordan det går an å snakke om menneskeverdet som om det er et tall som går opp og ned.

Kommentar #8

Eivind Sletner

8 innlegg  3052 kommentarer

Balanse

Publisert nesten 6 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Mener du at menneskeverdet stiger eller synker i takt med antall mennesker som lever på denne jorden? Betyr det at det kan betraktes å bli nødvendig å holde bestanden nede gjennom kontroll og sortering?

Det er i tilfelle både svært etisk betenkelig, i tillegg til nesten å være umulig da de fleste mennesker formerer seg uten å spørre om lov til det.

Som sagt, vi har et problem med overbefolkning, og våre verdier vil måtte bryne seg på dette problemet. Vi kan selvsagt vende det døve øret til, og la det stå til med sult og epedemier, samt utryddelse av nesten all villmark og tilhørende vilt. Det er en mulighet. Kontrollert formering er egentlig en overmoden aktualitet, men passer dårlig inn med vår økonomiske modell. 

Menneskeverdet virker til å være satt for høy i forhold til andre verdier, særlig i vesten, mens det er satt for lavt i andre land. Vi må finne en balanse.

Kommentar #9

Bård Kjos

0 innlegg  8 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

På siden av kjernen i denne debatten om menneskeverd, men likevel av interesse: Befolkningsvekst vil heldigvis ikke bli et så stort problem som jeg tror mange frykter. Sannsynligvis vil vi vokse fra dagens 7 milliarder til 10-11 milliarder - men der stopper det også.

 

Den svenske profesoren Hans Rosling driver nettstedet http://www.gapminder.org/ som har som misjon å tilby gratis statistiske fakta om verden på en måte som når ut til allmennheten. Se f.eks. denne videoen om befolkningsvekst - opprinnelig fra en TED-talk i Quatar:

http://www.gapminder.org/videos/religions-and-babies/

Kommentar #10

Eivind Sletner

8 innlegg  3052 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Bård Kjos. Gå til den siterte teksten.
Sannsynligvis vil vi vokse fra dagens 7 milliarder til 10-11 milliarder - men der stopper det også.

Ok, mener jeg har sett disse presentasjonene, og jeg liker også gapminder siden. Men kan ikke huske hvilke årsaker han oppga til at vi skulle stoppe på 10-11 milliarder. Husker du dette? Syntes uansett det høres forferdelig mye ut med tanke på hvor store ødeleggelser dagens befolkning står for...

Kommentar #11

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Sykdom

Publisert nesten 6 år siden

kan redefinere menneskene. Det er flere menn enn tidligere som får testikkelcancer som skaper sterilitet. Flere barn enn tidligere blir født med prøverrørsmetoden. Kvinner venter lenge, og sjansen for graviditet reduseres.

Narkotiske støffer redefinerer menneskene. Unger blir født inn i kriminalitet og abstinens, som skjelvende uttørrede, lidende barn til en utrygg fremtid i verdens, rikeste land.

Terror kan redefinere menneskene. Når land er utsatt for sterk risiko forandres tankesettet. Verdiene kommer tydeligere frem. De som egentlig betyr noe for livet og fremtiden.

Etikk kan redefinere menneskene.

Teknologien kan lette livet, men den kan ikke gi oss omsorg, tro, håp og kjærlighet.

   

Kommentar #12

|Hans Petter Skoug

15 innlegg  4781 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Tove S. J Magnussen. Gå til den siterte teksten.
Teknologien kan lette livet, men den kan ikke gi oss omsorg, tro, håp og kjærlighet.

Men det kan troen på kristne påstander? Du fornekter deg ikke, eller hva? Du MÅ liksom dra inn kristendommen, enda den beviselig er intolerant, lite kjærlighets fremmende og en av verdens desisdert største gruppeskillere og splid skapere? Kommer aldri til å bli fred på jorden selv om samtelige besverget seg til kristendommen, da den i seg selv er splid skapende og et veldig dårlig fundament å bygge noe som helst på da det eneste forherligende i slike dødskulter som kristendom også sorterer under er døden... Drit i fremtiden, jesus kommer jo snart og lignende tull samt fornektelse av skikkelig og godt underbygget viten, som de kristne tullingene i senatet i USA, som til tross for metervis av bevis enda står og påstår at det kun er den innbilte guden de tror på som kan endre klimaet på jorden...

Så det eneste kristendommen kan gi er tro. Håpet er falskt og den kjærligheten de påstår at de fremmer er kun en innsnevring av kjærlighet, så hvorfor i all verden skal vi besverge oss til sånne påstander?

Og hvorfor mener du at teknologi ikke kan gi tro, håp og kjærlighet? Det er jo nettopp det teknologien gjør i dag, den gir syke tro og håp på å bli friske (der kristendommen har feilet i to tusen år, men enda tror kristne på helbredelse...) og den gir kjærlighet, da den ikke på noen måte er noen innskrenkning til kjærlighet mennesker i mellom slik kristendommen er. Tenk litt logisk er du snill og slutt å fremme kristendom som noe brukbart vi kan falle ned på i fremtiden. Bevisene i mot er soleklare, da det vel omtrent ikke er en religion i verdens historien som har fått i gang flere kriger og påført folk større lidelser og død enn nettopp kristendommen!

 

 

Kommentar #13

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Hinsides menneskerettighetene

Publisert nesten 6 år siden

Siterer fra "Midler uten mål", Notater om politikk av Giorgio Agamben

Flyktninger som massefenomen oppstår for første gang på slutten av første verdenskrig, da Sentral-Europas demografiske og territoriale akse ble rys-tet i sine grunnvoller av det russiske, det østerriksk-ungarske og det ottomanske keiserdømmets fall og den nye orden dannet av fredstraktatene. På kort tid ble 1 500 000 hviterussere, 700 000 armenere, 500 000 bulgarere, 1 000 000 grekere, hundretusen-vis av tyskere, ungarere og rumenere fordrevet fra sine land.

I tillegg til denne folkemassen i bevegelse, kommer den eksplosive situasjonen for omkring trettiprosent av befolkningene i de nye statsdannelsenesom oppsto av fredsforhandlingene etter modell avnasjonalstaten (for eksempel i Jugoslavia og Tsjekkoslovakia).

Denne delen av befolkningene var minoriteter som måtte ivaretas gjennom en rekke internasjonale traktater (de sakalte Minority Treaties) som ofte ikke var annet enn døde bokstaver. Få år senere skulle de rasistiske lovene i Tyskland og borgerkrigen i Spania føre til at nye betydelige grupper av flyktninger ble spredt utover Europa.

Vi er vant til a skjelne mellom statsløse og flykt­ninger, men hverken dengang eller nå er denne dis-tinksjonen enkel, om enn den kan fortone seg slikved første blikk. Mange flyktninger som ikke teknisksett var statsløse, har fra begynnelsen av foretrukketa bli værende heller enn å vende tilbake til hjemlan-det (slik var det for polske og rumenske jøder sombefant seg i Frankrike eller i Tyskland på slutten avkrigen, og nå for tiden gjelder det for politisk for-fulgte som ikke vil overleve hvis de drar tilbake).

På den annen side ble f.eks de russiske, armenske og ungarske flyktningene raskt avnasjonalisert av de nye sovjetiske og tyrkiske styresmaktene

Det erviktig å legge merke til at mange europeiske staterfra og med første verdenskrig begynte a introduserelover som tillot avnaturalisering og avnasjonalisering av egne statsborgere: først Frankrike i 1915, overfornaturaliserte borgere av «fiendtlig» avstamming, deretter Belgia, som i 1922 trakk tilbake «naturaliseringen»av innbyggere som hadde utført «antinasjonalistiske»handlinger under krigen. I 1926 sendte det fascistiske regimet ut en tilsvarende lov for innbyggere som hadde vist seg «uverdige til italiensk statsborgerskap».I 1933 var turen kommet til Østerrike, og slik fort-satte det, inntil Niirnberg-lovene av 1935 delte dentyske befolkningen i borgere med fulle rettigheter og borgere uten politiske rettigheter. Disse lovene - og resultatet av dem, nemlig massene av statsløse — er tegn på et avgjørende omslag i den moderne nasjonal-statens liv og dens endelige frigjøring fra opprinneligeforestillinger om folk og innbygger.

Det viktige er at hver gang flyktninger ikke lenger representerer enkelttilfeller, men et massefenomen (slik det skjedde mellom de to krigene og i dag), har det vist seg at disse organisasjonene, så vel som de enkelte statene, til tross for at de høytidelig påberoper seg ufravikelige menneskerettigheter, er fullstendig udugelige ikke bare til a løse problemene, men rett og slett også til a møte dem på adekvat vis. Slik er hele spørsmalet overlatt i hendene på politiet og humanitære organisasjoner.

Grunnene til denne maktesløsheten er ikke bare å finne i egenrådigheten og blindheten i de byråkratiske apparatene, men i ambivalensen til selve de grunnleggende forestillingene som styrer innskrivningen av den innfødte (altså livet) i nasjonalstatens juridiske forordning.

Nasjonalstatens forfall og slutten på menneskerettighetene ?

Vi må forsøke a ta på alvor denne formuleringen som uløselig knytter skjebnene for menneskerettighetene og den moderne nasjonalstat sammen, slik at nedgangen for det ene ikke nødvendigvis innebærer at menneskerettighetene uthules

Paradokset her er at nettopp flyktningen, den skikkelsen som på ypperlig vis kunne inkarnere menneskerettighetene, tvertimot markerer en radikal krise for disse.

«Forestillingen om menneskerettighetene»,basert på den antatte eksistensen av selve det menneskelige “vesen”, falt i ruiner med det samme de som deklarerte den, for første gang ble stilt overfor mennesker som virkelig hadde mistet alle andre egen-skaper og spesifikke relasjoner — alt bortsett fra den enkle kjensgjerning at de var menneskelige vesener».

I nasjonalstatens system viser de såkalt ukrenkelige og uomtvistelige menneskerettighetene seg a være blottet for enhver form for beskyttelse i det selvsamme øye-blikk det ikke lenger er mulig a oppfatte dem som rettigheter for borgerne av en stat.

Og hvis man tenker seg om, er dette allerede til stede i erklæsringen av 1789, Declaration des droits de I'homme et du citoyen, hvor det ikke er klart om de to termene betegner to forskjellige realiteter, eller om de i stedet utgjør en hendiadys — i retorikken en figur der den første termen i virkeligheten allerede bestandig er inneholdt i den andre.

At det i nasjonalstatens politiske system ikke skulle finnes noen egen plass for mennesket i seg selv, blir ikke mindre klart av den kjensgjerning at flyktnin-gens status alltid er blitt betraktet, også i beste fall, som en midlertidig tilstand som bør føre til enten naturalisering eller repatriering.

Det er på tide at vi slutter a betrakte Menneske-rettighetserklæringene fra 1789 som en utbasunering av evige meta-rettslige verdier, noe som skal binde de lovgivende myndigheter til å respektere dem, og heller begynner å se dem i sammenheng med deres reelle funksjon i moderne stater.

I virkeligheten representerer menneskerettighetene først og fremst det opprinnelige begrepet for å innskrive det nakne naturlige livet i nasjonalstatens juridisk-politiske system. Dette nakne livet (menneskeskapningen) som i L'An-cien regime tilhørte Gud, og i den klassiske verden var klart adskilt fra det politiske liv, bidrar na først og fremst til å ivareta staten og blir så å si dens grunnlag.

Nasjonalstat betyr: en stat som gjør fødsel (altsa det nakne menneskelivet) til grunnlag for egen suverenitet.

Dette er den ikke engang særlig skjulte meningen med de tre første artiklene av 1789-erklæringen: Bare fordi fødselselementet er innskrevet i hjertet av enhver politisk sammenslutning (art.1 og 2), kan prinsippet om suverenitet (art. 3) sveises sammen med nasjonen (noe som stemmer med etymologien, siden natio opprinnelig rett og slett betyr «fødsel»).

Menneskerettighetserklæringene må derfor betrak-tes som det sted der overgangen fra kongelig her-redømme av Guds vilje til nasjonal suverenitet blir realisert. Menneskerettighetserklæringene sikrer inn-føringen av livet i den nye statlige forordning som skulle fø1ge etter sammenbruddet for L'Ancien Regime, og de gjør at undersåtten forvandles til statsborger. Det betyr at fødsel - altså det naturlig nakne livet - her for første gang (og med biopolitiske konsekvenser som vi først nå kan begynne å måle) blir den umiddelbare bærer av suverenitet.

Prinsippet om fødsel og prinsippet om suverenitet, som var adskilt i L'Ancien Regime, ble nå uløselig forenet for a utgjøre grunnlaget for den nye nasjonalstaten. Den implisitte forestillingen er her at fødsel umiddelbart blir nasjonen slik at det ikke kan eksistere en rest mellom de to momentene.

Rettigheter er dermed forbeholdt mennesket bare i den grad det umiddelbart blir tildelt statsborgerskap.

Når en flyktning utgjør et så forstyrrende ele­ ment innenfor nasjonalstatens system, er det først og fremst fordi han eller hun ved a bryte opp likhets-tegnet mellom menneske og borger, mellom fødsel og nasjonalitet, skaper krise for hele den opprinne-lige forestillingen om suvereniteten.

Naturligvis har det alltid eksistert enkeltunntak fra dette prinsippet; det nye i var tid, og det som truer nasjonalstaten i dens grunnvoller, er at et økende antall mennesker ikke lenger kan representeres i statens indre. Der-for er det altså at flyktningen, denne tilsynelatende marginale skikkelsen som i den gamle treenigheten stat—nasjon—territorium er overflødiggjort, tvert imot fortjener — i høy grad - å bli betraktet som den sentrale skikkelsen i var politiske historie.

Vi gjør vel i ikke a glemme at de første leirene ble opprettet i Europa som steder for a få kontroll over flyktninger, og at de etterfø1gende internerings- og konsentrasjonsleirene for utryddelse virkelig utgjør en perfekt forlengelse av disse.

En av de få reglene som nazistene vedvarende holdt seg til under «den endelige 1øsning», var at bare etter å ha blitt fullstendig avnasjonalisert — også fra det annenrangs borgerskap som i henhold til Nürnberg-lovene tilfalt dem — kunne jødene og sigøynerne bli invitert inn i utryddelsesleirene. Når deres rettigheter ikke lenger er borgerens rettigheter, først da er men-nesket virkelig hellig, i den betydning denne termenhar i arkaisk romersk lov: kalt til døden.

Vi må fullstendig løsrive forestillingen om flykt-ningen fra forestillingen om menneskerettighetene, og slutte å betrakte retten til asyl (som forresten er i ferd med å bli drastisk innskrenket i europeiske staters lov-verk) som den begrepsmessige kategorien vi innskriver fenomenet i.

Flyktningen ma betraktes som det den er, nemlig intet mindre enn et grensebegrep som fører til en radikal krise for prinsippene om nasjonalstaten, og som samtidig gjor det mulig å klarere banen for en lenge påkrevd fornyelse av begrepene

I mellomtiden har forekomsten av såkalt illegal innvandring til EU-landene nådd en karakter og en størrelse (og den vil stadig øke de neste arene, med antatt 20 millioner immigranter fra Sentral-Europa) som til fulle vil rettferdiggjøre en slik vrengning av perspektivet. Det som de industrialiserte statene i dag star overfor, er en stabil masse av innbyggere uten stats-borgerskap som hverken kan eller vil bli naturalisert, like lite som de vil bli repatriert.

Disse ikke-borgerne har ofte en opprinnelig nasjonalitet, men i den grad de foretrekker ikke å benytte seg av beskyttelsen fra egen stat, befinner de seg som flyktninger i en til-stand av «faktisk statsløshet». For disse innbyggerne uten statsborgerskap har Tomas Hammar foreslått a anvende termen denizens, som har den fordel at den

viser hvordan termen citizen kommer til kort når det gjelder å beskrive den politiske realiteten i de moderne statene.4 På den annen side demonstrerer borgerne av de utviklede industrialiserte statene (bade i USA og Europa), gjennom en tiltakende flukt fra de gjeldende instansene for politisk deltakelse, en klar tendens til å forvandles til denizens, til innbyggere som forblir ikke-statsborgere. Slik er borgere og denizens., i hvert fall i enkelte sosiale lag, i ferd med a tre inn i et område der skillene potensielt opphører. I tråd med det velkjente prinsippet om at virkelig assimilasjon kombinert med formelle forskjeller oppildner til hat og intoleranse, foregår det parallelt med dette en økning av xenofobe reaksjoner og forsvarsmobiliseringer.

Før utryddelsesleirene gjenåpnes i Europa (noe som allerede er i ferd med å skje), må nasjonalstatene ha mot til å sette spørsmålstegn ved selve prinsip­ pet om innskrivning ved fødsel, og ved treenigheten stat-nasjon-territorium som er grunnlagt på denne.

Nå er det ikke så lett å indikere på hvilke måter dette konkret skal kunne skje. Vi far nøye oss med å peke på en mulig retning. Det er velkjent at en av de mulighetene som ble undersøkt i forbindelse med løsningen på problemet Jerusalem, var å la byen bli hovedstad for to forskjellige statlige organismer, samtidige og uten territorial oppdeling. Den paradoksale tilstanden av gjensidig utenomterritorialitet (eller heller aterritorialitet) som dette innebæerer, kunne generaliseres til en modell for nye internasjonale forbindelser.

I stedet for to nasjonalstater holdt fra hverandre av usikre og truende grenser, er det mulig å forestille seg to poli-tiske fellesskap som begge gjør krav på samme region og med utvandring fra den ene til den andre fellesskap forbundet med hverandre gjennom en serie av gjensidig utenomterritorialitet, og der det forende begrepet ikke lenger er borgerens ius, men den enkeltes refugium.

På analogt vis kunne vi betrakte Europa ikke som et umulig «nasjonenes Europa» man allerede kan ane en snarlig katastrofe for, men som et aterritorialt eller utenomterritorialt rom der alle innbyggere av de euro-peiske stater (statsborgere sa vel som ikke-statsborgere) vil vaere i utvandrerens eller flyktningens stilling. Å være europeer vil da være ensbetydende med borge­ rens væren-i-utvandring (også i stlllstand, selvfølgelig).

Det europeiske rom vil dermed markere en ikke-redu-serbar rest mellom fødsel og nasjon, der den gamle forestillingen om folk (som alltid, som kjent, er i mindretall) igjen ville kunne få en politisk betydning ved å settes opp mot forestillingen om nasjonen (som det inntil nå urettmessig har utnyttet).

Dette rommet vil ikke sammenfalle med noe homo-gent nasjonalt territorium og heller ikke med summen av dets topografier, men det vil virke pa disse ved a gjennomhulle dem og artikulere dem topologisk som i Kleins flaske eller Mobius-bandet, der det ikke lar seg avgjøre hva som er yttersiden og hva som er innsiden.

I dette nye rommet vil de europeiske byene, i det de inngår i et gjensidig forhold av utenomterritorialitet, finne tilbake til det gamle kallet om en verdensstat.

I et slags ingenmannsland mellom Libanon og Israel befinner det seg i dag fire hundre og femog-tjue palestinere som er fordrevet fra staten Israel. Disse menneskene kunne, ifølge Arendts forslag, utgjøre «avantgarden av sitt folk». Men ikke nødvendigvis og ikke bare i den forstand at de kunne danne en opprinnelig kjerne i en kommende nasjonalstat som sannsynligvis ville løse Palestina-problemet på en like utilstrekkelig mate som Israel har 1øst Jødespørsmålet. Snarere er det slik at det ingenmannslandet der de er flyktninger, inntil nå har trukket seg bakover på ter-ritoriet til staten Israel, gjennomhullet det og endret det, slik at bildet av dette digre snøkledde fjellet er blitt mer internt for det enn noen annen region av Heretz Israel. Bare på landområder der statenes rom vil være stater pa denne måten, gjennomhullet og topograflsk deformert, og der borgeren vil vite å gjenkjenne flykt-ningen som seg selv, bare der er det mulig a tenke menneskenes politiske overlevelse.

Kommentar #14

Per Enger

9 innlegg  108 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Begrepet «menneskeverd» er i ferd med å tømmes for innhold. Nå er tiden inne for å finne ut hva et menneske er.

Du kan fylle begrepet "menneskeverd" med hva du vil, men trist er den frie viljes giver. For verd er verd selv om tanken tar pause eller dør. Verd dør ikke. Det er tanken som dør, for tanken har intet verd om den ikke er venn med sin skaper. Om vennen vi velger er forfedres rett, vil død være eneste venn. Men om vennen er hva som alltid er nå, vil døden oppgi sin ferd. Slik jeg ser det.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere