Jahn Otto Johansen

69

Djevelskapen tar ikke slutt

100 år etter folkemordet på den kristne minoriteten armenerne, driver IS massedrap på kristne og shia-muslimer.

Publisert: 26. jan 2015

Under arbeidet med denne boken om folkemordet opp armenerne stilte min kone enda en gang spørsmålet jeg fikk da jeg i «Minoritetsbiblioteket» skrev om Shoah og den ny-gamle antisemittisme, sigøynernes/romfolkets holocaust, forfølgelsen av taterne og diskrimineringen av de homofile: «Skal du ikke komme deg opp av dette djevelskapens og lidelsens Gehenna? Skal det aldri ta slutt?»

Nei, djevelskapen vil nok ikke ta slutt. Disse spørsmål vil forfølge meg til livets slutt. Vi opplever stadig diskriminering, etnisk rensning og forfølgelse av annerledes tenkende og troende, overgrep som leder til folkemord. IS-terroristenes massedrap på kristne, shia-muslimer og grupper med eldgamle religioner i Irak og Syria er de nyeste utslag av denne djevelskap, men neppe de siste.

Jeg var ikke født da tyrkerne begikk folkemordet på armenerne. Jeg var bare guttungen da nazistene myrdet millioner av jøder og sigøynere, homofile, polakker og russere. Jeg var en ung mann da jeg på filmavisen og i avisene fikk se hva som hadde skjedd i Auschwitz og andre dødsleirer. Og det har fortsatt i hele mitt profesjonelle liv – Røde Khmers massedrap i Kambodsja, myrderiene i Rwanda, krigsforbrytelsene i Eks-Jugoslavia og altså nå IS-terrorismen. Det tar ikke slutt.                                       

100 år. Det er 100 år siden det ottomanske (tyrkiske) folkemordet på armenerne startet – våren 1915. Det var et varsel om det som skulle skje at reaksjonen i de europeiske land var preget av unnfallenhet. Ikke engang pressen i Storbritannia og Frankrike fikk frem hva som virkelig skjedde.

Sultan Amid Hamid klarte imidlertid på mesterlig vis å unndra seg ansvaret for massakrene. Stedlige visekonsuler og misjonærer advarte forgjeves sine hovedsteder. Den tyske misjonæren Johannes Lepsius etablerte et hjelpesenter med en teppefabrikk som ga arbeid for armenske enker. Han bygget også et hospital. Misjonærene og medisinerne var altså godt orientert om hva fanatiske og kyniske muslimer kunne gjøre. De visste at disse tyrkeres hat til armenerne var grenseløst og at de bare ventet på en ny sjanse til å ta dem.

I juni 1915 la ikke  fingrene i mellom i sine rapporter til det tyske utenriksdepartementet:

«Det er åpenbart et forsøk på å desimere den kristne befolkning i imperiet så mye som mulig gjennom en unntakslov og ved å mobilisere muslimenes ønske om en hellig krig for å utslette armenerne ved å føre dem til klimatisk vanskelige og usikre grenseområder».

Katastrofen. Før deportasjonene hadde det hendt noe alvorlig i Konstantinopel-området. 235 armenske forretningsfolk, håndverkere, forfattere, billedkunstnere, musikere og universitetsfolk ble arrestert 24. april 1915, torturert og myrdet. Deretter ble 2.000 personer arrestert, utsatt for hard tortur. 800 av dem ble henrettet offentlig.

Mange armenere ble drept i sine hjem og på sine arbeidsplasser. Særlig utsatt var de som hadde tjenestegjort i den tyrkiske hær. De ble fratatt sine våpen, fengslet og drept. Noen fikk muligheten til å konvertere til islam, men de fleste ble deportert hvis de ikke ble myrdet med det samme. Dette gjentok seg etter hvert over hele Tyrkia. Armenerne kaller dette Aghet – Katastrofen.

Derfor er datoen 24. april en så viktig minnedag. Dette regnes som den egentlige begynnelse på folkemordet. Tortur ble straks tatt i bruk for å tvinge de arresterte til å innrømme at de hadde stått i ledtog med fienden og at deres hensikt hadde vært å ta makten over det meste av Tyrkia og utrydde muslimene.             

Dødsmarsjene. De armenere som ikke døde under torturen, ble tvunget til å begi seg ut på dødsmarsjene. Underveis døde de som fluer, het det i flere rapporter. Den uutholdelige heten og den totale mangel på vann og brød tok sitt. Selv når de tyrkiske soldater og gendarmer hadde med seg vann eller de passerte noen vannhull fikk fangene ikke drikke noe. Kvinner og barn måtte som regel se på at deres ektemenn, fedre og brødre ble mishandlet og til slutt myrdet. Så var det deres egen tur. Det kunne ikke være noen som helst tvil om at hensikten med deportasjonene var at flest mulig skulle dø.

Kvinner og barn var spesielt utsatt for overgrep før de ble myrdet. Den norske sykepleieren Thora Wedel-Jarlsberg rapporterte at i hver eneste landsby hørte det til dagens orden at armenske kvinner ble voldtatt og så drept etterpå. De som motsatte seg dette ble straks myrdet eller mishandlet så sterkt at de døde uansett. Unge jenter og barn var vitner til hvordan tyrkerne og kurderne skar over strupen på deres foreldre. Deretter ble selv de yngste jentene misbrukt.

En av de tyrkiske sjefer skrøt til en tysker at «det ga ham en spesiell glede å deflorere småjenter». Mange steder fikk jentene skåret av sine bryster. Til og med høygravide  ble voldtatt.

Slaktet. Fra Aleppo ble de overlevende armenere drevet videre, noen til Palestina, andre østover til ørkenstrøk der de ikke hadde noen sjanse til å overleve. Verst var det i området rundt Deir-es-Zor som mange tyskere kalte «dødsmarkene», slik deler av Hvite-Russland, Ukraina og Øst-Polen også ble kalt etter drapene på jøder, sigøynere og russere i 1941-42.

Deir-es-Zor var et helvete. Der var det så ille at noen fanger slaktet sine barn og åt dem. I andre tilfeller myrdet foreldrene sine barn bare for at de skulle slippe all djevelskapen. Armenerne var henvist til de mest karrige strøk utenfor byen, og der var det ikke mulig å finne noe å spise, og det var ikke vann.

De som ikke døde ble drevet videre til Chabur-elven som renner ut i Eufrat. Her ble armenerne myrdet og kastet ut i elven hvis de ikke bare ble liggende å dø. En tysk løytnant og en ingeniør som reiste gjennom området etterpå fant utallige beinrester som stammet fra mennesker. Mange av hodeskallene hadde kulehull, og ben og armer var brutt. Også her ble hele familier myrdet på stedet eller kastet ut i elven.

«Det frykteligste». En av dem som har fortalt oss hva som hendte, er den norske misjonæren Bodil Biørn. Hun var det jeg vil kalle den første norske uhjelper. Hun arbeidet først ved et misjonssykehus i Anatolia i det østlige Tyrkia før hun dro til Musch i Armenia der hun opprettet en klinikk. I sin første dagbok skrev hun: «Jeg har sett alt det frykteligste som tenkes kan.» 

«Man ble ganske syg om hjertet naar man vandret om i de  armenske deler af byen og saa alle ruinene og tænkte paa alle de lykkelige familier som havde levet der….Det var et skrækkelig syn, men enda skrækkeligere var det at genskape i erindringen hvilken grusom maade de fleste av disse 10-12 000 mennesker ble dræbt på….Men de gjenlevende havde det verre enn de døde. De fristede en kummerlig tilværelse i stadig angst for aa blive dræbt.»

I den andre dagboken forteller Biørn om alle de armenere som ble fordrevet til områder som i dag er Syria og Irak. «Hvad de stakkars deporterte har lidt kan ikke beskrives», forteller Bodil, men hun gjør likevel et forsøk, lavmælt og uten overdrivelser. Hun forteller blant annet om hvordan det fløt lik og avhuggede kroppsdeler nedover Eufrat og Tigris og til tider var elvene farget røde av blod. 

I et tilfelle valgte de armenske kvinner å ta skjebnen i egen hånd, forteller en overlevende til Bodil Biørn: «De tok hverandre i armen og trakk ogsaa mig med, men jeg trakk mig forskrækket tilbake da vi naadde kanten og jeg saa ned i det kolde dybe vand foran meg.»  Bodil Biørn forteller om hvordan kvinnen hun snakket med hadde sett 160 menn bli bundet sammen og kastet ut i elven.

Hennes konklusjon er klar: Nøden blant barna var størst. I 1918 var det 200.000 foreldreløse armenske barn som internasjonale hjelpeorganisasjoner forsøkte å ta seg av. Hundrevis av utsultede og syke barn gikk rundt i gatene og tigget. I timevis kunne Bodil Biørn høre fortvilede rop: «Haz! Haz!» (Brød! brød). 

Med disse sterke inntrykk på sinnet åpnet hun det norske barnehjemmet «Lysekilde». Det kan på mange måter stå som et monument over hennes liv og virke.

(Dette er et redigert utdrag av Jahn Otto Johansens ferske bok  Folkemordet på armenerne, utgitt på Kultur og utenriks (2015), finansiert med støtte fra Fritt Ord, med prispenger («Fangenes testamente) og egne midler. Trykt med tillatelse.)

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 24.1.2015                                 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Prisverdig

Publisert nesten 6 år siden

Meget prisverdig av Johansen å skrive om denne "glemte" og selv for dagens politikere ubehagelige tragedien. Jeg akter å skaffe meg et eksemplar.

Kommentar #2

Sten André Fagermo

59 innlegg  1334 kommentarer

Ett viktig innlegg

Publisert nesten 6 år siden

så takk til Johansen, for det.

Jeg vil bare også benytte anledningen til å minne om armenere i Norge sin egen hjemmeside, med blant annet nyheter om konserter, markeringer etc.

Armensk kulturforening i Norge/AKFIN:

www.armenia.no

Kommentar #3

Tom Eivind Koveland

5 innlegg  314 kommentarer

Det store spørsmålet.

Publisert nesten 6 år siden
Har dette moe med islam å gjøre?
Kommentar #4

Ørnulf Høgetveit

1 innlegg  108 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

Takk for et godt innlegg, J.O.J. Viktig for alle armenere som lever spredt rundt om i verden, at vi husker deres tragedie, - nå i 2015. Keiser Haileselassie i Etiopia adopterete mange foreldreløse armenske barn som hadde kommet seg til Jerusalem etter folkemordet. Han møtte dem der under et besøk på 1920 tallet og ble dypt berørt av deres tragedie. I Etiopia var det en koloni av armenere på nær 3000 personer fram til 1973 da kommunistene overtok makten og keiseren ble henrettet. I dag er det knapt 150 igjen i landet. Poenget er at armenerne havnet over hele verden etter denne tragedien ganske så likt jødnes skjebne

Et spørsmål som reiser seg er hva dette har gjort med nasjonen Tyrkia, som aldri har tatt et moralsk oppgjør med seg selv og til dags dato benekter og fornekter dokumenterte fakta? Vil en slik nasjon , under gitte omstendigheter, komme til å gjøre en slik missgjerning igjen? Hvordan kan Tyrkia være et så viktig medlem av NATO med slik frytelig historie i sekken? Bryr politikere i NATO og «vesten» seg i det hele tatt om hva som skjedde med armenerne, når det i tillegg kanskje åpner dørene for Tyrkia inn i EU? Spørsmålene er mange og politikkens og maktens kynisme er ganske så rystertende!

Kommentar #5

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Politikere har til sist ingen moral

Publisert nesten 6 år siden
Ørnulf Høgetveit. Gå til den siterte teksten.
Bryr politikere i NATO og «vesten» seg i det hele tatt om hva som skjedde med armenerne, når det i tillegg kanskje åpner dørene for Tyrkia inn i EU? Spørsmålene er mange og politikkens og maktens kynisme er ganske så rystertende!

Sannheten er at politikere i større eller mindre grad er kynikere og opportunister, Machiavellis sanne disipler. Disse gir seg pokker i etikk og moral med mindre de kan tjene på det eller offentlighetens søkelys settes på dem. Det norske storting nekter for eksempel å anerkjenne folkemordet på armenerne i 1915 som et folkemord, de nekter å ta stilling til det. Hvorfor ? Ukritisk reiser både kongefamilie og våre politikere på offisielle besøk til Tyrkia, og pressen tier. Hva om tyskerne hadde forsøkt å fornekte Holocaust ? Det hadde ikke gått, men Tyrkia kan uten problemer fornekte folkemordet på 1,5 millioner mennesker.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere