Avskjed med en illusjon

For godt og vel et år siden skrev en velrennomert journalist en artikkel i Sunnmørsposten om sine nyttårsforsetter. Kort sagt ga han seg selv et år på å vise seg selv og leserne at han kunne bli en bedre journalist.

Han ville vise seg selv og leserne at han kunne utføre et mer saklig, informativ og mer relevant arbeid for sitt publikum. I januar i år kom hans konklusjon, et farvel til journalistarbeidet. Forsettene kunne ikke realiseres.

For om lag sju år siden tok jeg avskjed med min illusjon, teologien som vitenskap. Jeg ble invitert med på utvikling av et masterstudium som fikk tittelen Kulturmøte, og jeg grep sjansen. Siden har jeg stort sett arbeidet sammen med historikere, og det ble egentlig et kulturmøte for meg. For første gang siden jeg skrev min doktoravhandling, opplevde jeg at kolleger leste det jeg skrev, uten kirkepolitiske briller. Dette miljøet ga meg fornyet tro på akademisk redelighet, mens min lange erfaring sa meg at den slags nærmest er et unntak i teologien.

Utriveligheter og skjult agenda kunne jeg ha konkretisert og utdypet, men med min avstand til miljøet gjør det mindre interessant. Derimot er mangelen på relevans plagsom, i første omgang for akademisk teologi. Typisk i så måte er siste års diskusjon omkring skriftsynet ved Menighetsfakultetet, som ganske fort endte som en verbal kamp om hvem som driver mest fri forskning. Nå har jeg, både av faglige og familiære grunner, fulgt med i forskning innenfor en rekke disipliner, fra naturvitenskap til samfunnsvitenskap, og vet at såkalt fri forskning er erstattet av oppdragsforskning og forskningsprogrammer. Fri forskning er en tanke som lever som et forskeretisk ideal. Jeg gadd derfor ikke å lese mer, men det ble litt pinlig da en kollega fra historie kom og spurte om ikke den debatten hørte mest heime tidlig i forrige århundre.

Teologiens irrelevans er plagsom både for kirka og kulturen. Den delen av teologien som fungerer mest irrelevant, er den systematiske teologi, og særlig etikken. Det er fristende å sitere Dostojevski som i sine kjelleropptegnelser skriver om mennesker som elsker sine systemer så intenst at de er i stand til å fordreie sannheten. For om lag 20 år siden ble jeg kjent med et program for teologisk etikk som handlet om å framstille etikkens grunnlag uavhengig av gudstro, og formålet var å finne en basis for dialog med det moderne, tenkende og sekulære menneske. I samtaler prøvde jeg å si at jeg syntes det var mer relevant å utvikle en etisk dialog med mennesker som representerer andre former for gudstro. Reaksjonene fikk meg til å tenke på Piet Heins gruk: Å appellere til fornuften, er verdens største slag i luften. I dag skulle vi gjerne hatt en etikk, med nok teologisk fotfeste til å kunne fungere i en religionsdialog. I stedet opplever vi en «dialog» der vår vestlige kultur ser ut til å ha sarkasmer og spott som eneste ytringsformer overfor innvandrere som fra før av har 200 års koloniale ydmykelser i bagasjen.

Et annet problem med en avteologisert etikk er at den mister den siste rest av ydmykhet. Når etikken blir allmenn, kan den gjøres gyldig for alle. Det høres greit ut, men om den systematiske teologi forlater gud, forlater den ikke sin kulturkristne ramme. Dermed kunne en allianse mellom teologiske, kirkelige og politiske instanser lansere et obligatorisk kristendomsfag (KRL, 1997). Dommen i Strasbourg er kjent, men det er tankevekkende at de teologiske aktørene jeg kjenner, ikke har annen kommentar enn at dommen var feil!

Jeg antar at det ikke interesserer mange, men jeg har altså for lengst gitt opp teologien som vitenskap. Det jeg trenger av teologi, finner jeg i Den lille katekisme. Mistanken om at mange innenfor akademisk teologi ikke har lest den, har framskyndet mitt farvel. Journalisten i Sunnmørsposten har beveget meg til å gjøre det skriftlig.