Verdidebatt

Karikert karikatur

Europa har igjen opplevd en serie terrorhandlinger fra ulike ekstremisters side. Dette gjør det viktigere enn noen gang for europeerne å verne om sine idealer og sine liv. Da gjelder det å være seg bevisst hva disse idealene er.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Intoleranse, selvrettferdighet og hat bør ikke være blant idealene.

Fortiden er i stadig forandring. Kampen om vår forståelse og om våre minner om fortiden, pågår uavlatelig. Erindringene våre er i stadig endring. Aktuelt er prosessen med å redigere og omskrive vår fortelling om den såkalte karikaturstriden, mer livlig enn noen gang. Karikaturstriden handler ikke bare om ytringsfrihet og terrorisme. Den handler også om forståelser av virkeligheten, og om europeiske selvbilder.

Av helter fra ytringsfrihetens historie, er det særlig Voltaire man pleier å trekke frem når ytringsfriheten angripes. Han er for så vidt aktuell nok, nå som ellers, selv om hans meninger om ytringsfrihet for lengst har gått ut på dato. Han mente som kjent at ytringsfriheten skulle være absolutt, men da bare for deler av befolkningen. De med utdannelse og en anerkjent sosial posisjon i samfunnet, skulle ha lov til å ytre hva som helst om hva som helst. Den øvrige befolkningen kunne bare holde kjeft, mente han. Og slik er den grunnleggende holdningen hos flere i dag også; noen tilegner seg en rett til å ytre seg og definere hva som er rett og galt, andre marginaliseres og ender opp med å holde kjeft. Å ytre seg kritisk til utfall mot islam og muslimer, fører helst til hets og trusler ikke bare fra Eurabia-ideologene, som aktivt jobber for å fremprovosere en borgerkrig i Europa mellom muslimer og kristne, men også fra andre på den politiske høyrefløyen.

Afghanistan, al-Qaida og Den kalde krigen

Fortellingen om al-Qaida og terrorismen handler for mange om islam og muslimers holdninger og kulturelle utviklingsnivå. En fantasi om at muslimer lever i Middelalderen dukker stadig opp, til tross for at alle som lever i dag, de lever – ja nettopp – i dag. At al-Qaida oppsto som et biprodukt av blant annet den amerikanske regjeringens, etterretningens og militærets innsats under Den kalde krigen, blir sjeldent tematisert. Det viser blant annet mange av fortellingene fra krigene i Afghanistan. Afghanistans nyere historie er ikke bare en fortelling om Sovjetunionens nederlag og undergang, det er også en historie om al-Qaida og Talibans fremvekst som følge av den kalde krigen mellom øst og vest.

Afghanistan har en lang historie med statskupp og motkupp. I 1978 kom partiet PDP til makten i landet, et parti med kommunistiske og sovjetvennlige sympatier. Under deres regime økte utdannelsesnivået i landet og kvinner fikk en langt friere stilling enn før. Begge deler var provoserende for konservative krefter i landet.

At regimet knyttet nære kontakter med Sovjetunionen var selvfølgelig til glede for den sovjetiske ledelsen, som støttet opp om det nye afghanske regimet, og til ergrelse for USAs ledelse, som snart startet arbeidet med å undergrave den afghanske regjeringen. Dette gjorde de i samarbeid med blant annet radikale islamister i Pakistan og Afghanistan. Et sentralt siktemål for lederne i USA var å provosere frem en intervensjon fra Sovjetunionens side. En slik intervensjon, i tillegg til kunstig lave oljepriser, som ble holdt lave takket være et samarbeid med oljeproduserende land i Midtøsten, med Saudi-Arabia i spissen, mente man ville kunne knekke den allerede svake oljebaserte sovjetiske økonomien. Det skulle vise seg å holde stikk. I 1979 invaderte Sovjetunionen Afghanistan. Det var begynnelsen på slutten for det sovjetiske regimet; krigen ble for dyrt for et land som allerede hadde store økonomiske problemer.

Vestens wahabistiske «venn» - Saudi Arabia

Den sovjetiske invasjonen førte til en intensivert kamp mellom regimet i Afghanistan, støttet av mer enn 100 000 sovjetiske soldater, og mujahedin, som besto av ulike grupperinger, noen svært brutale krigsherrer, noen radikale islamistiske grupper og noen langt mer moderate krefter. Snart kom det også fremmedkrigere til landet, blant annet fra Saudi-Arabia. Det tok ikke lang tid før al-Qaida i Afghanistan, under ledelse av saudiaraberen Osama bin Laden, var en realitet.

I Saudi-Arabia var og er det en av de mest ekstreme retningene innen islam, wahabismen, som er den offisielle religionen, en retning som saudiarabiske skoleelever blir indoktrinert i. Wahabismen har med rette blitt beskyldt for å være en kilde til internasjonal terrorisme, denne saudiarabiske retningen innen islam som preker hat mot vestlige verdier og vestlig kultur, og mot alle andre retninger innen islam, samt mot alle andre religioner, er inspirasjonskilde for de fleste ekstreme sunnimuslimske organisasjoner. Det går en rett linje fra de wahabistiske skolene i Saudi-Arabia til al-Qaida, ISIL og Taliban. Og dermed også til de franske terroristene som angrep blant annet medarbeiderne i bladet Charlie Hebdo i Frankrike. Charlie Hebdo er som kjent et venstreradikalt satiremagasin, som flere ganger har blitt forsøkt stoppet av det høyreradikale franske partiet Front National, under ledelse av far og datter Le Pen.

Regimet i Saudi-Arabia tilhører Vestens innerste vennekrets i Midtøsten, selv om det undervises i religiøs intoleranse og i et uforsonlig hat mot Vesten og vestlige verdier ved landets skoler. Det er dette religiøst motiverte hatet som i dag utgjør den ideologiske motivasjonen til bevegelser som al-Qaida og ISIL. Underlig nok går ingen demonstrasjonstog i disse tider til Saudi-Arabias ambassader i Europa. Og handelen mellom landet og USA og Europa går ufortrødent videre. Penger er penger – og olje er olje. En del av pengene Saudi-Arabia tjener på handel med Vesten, blir brukt til å finansiere ekstreme organisasjoners virksomhet.

Wahabismen

Wahabismen er en svært konservativ og religiøst intolerant retning innen islam som bygger på den hanbalitiske lovskolen. Wahabismen oppsto på Den arabiske halvøy på 1700-tallet, grunnlagt av Muhammed ibn ‘Abd al-Wahhãb og ble snart den mektige Saud-klanens religion. Et sentralt element i wahabismen er troen på at muslimer flest har forlatt den monoteistiske troen, den eneste rette lære, troen på en gud, og de menes å ha forvrengt islam gjennom nytolkninger av Koranen og Hadith, tolkninger som wahabistene mener er i motstrid til den rene opprinnelige læren. De betrakter alle muslimer som ikke anerkjenner deres lære, som kjettere. Det gjelder blant annet sjiamuslimer, ahmaddiyamuslimer og sufier. Forfølgelsen av annerledestroende og -tenkende muslimer er tradisjonelt hard og kompromissløs i land og områder der wahabistene sitter med statsmakten.

På 1800-tallet økte wahabistene, og Saud-familien, sin makt og sitt geografiske herredømme på Den arabiske halvøya. I det saudiarabiske kongedømmet har wahabismen i dag en totalitær kontroll, blant annet ved et religiøst politi, over befolkningens religiøse tro og religionsutøvelse, ikke bare i det offentlige, men også i det private rom.

Wahabismen har i vår tid stor innflytelse i Midtøsten, i Nord-Afrika og i Sør-Asia. Taliban, al-Qaida og ISIL er blant organisasjonene som bygger på og henter motivasjon til sin virksomhet fra denne retningen innen islam. Overgrep utført av medlemmer av slike organisasjoner, mot tilhengere av andre retninger innen islam, og mot utøvere av andre religioner, og da særlig de som ikke er monoteistiske, finner altså sin begrunnelse i wahabismen, slik den undervises ved skolene i Saudi-Arabia. Terrorhandlingene mot minoriteter i ISIL-kontrollerte områder står i forlengelse av denne religiøse ideologien.

Saudi-Arabia har i dag nære politiske og økonomiske bånd til USA og Europa. Handelen er livlig, og da særlig med varer knyttet til oljeindustrien. I tillegg forsynes landet med mye moderne våpenteknologi, også fra Norge. Alt dette til tross for at landet er et brutalt diktatur med utallige brudd på elementære menneskerettigheter. Norske bedrifter, i likhet med andre lands bedrifter, som er etablert i landet, er nøye med å ikke kritisere vertslandet. Både i Saudi-Arabia og i Norge finnes det krefter som jobber for å øke samhandelen og knytte enda nærmere bånd mellom de to landene.

Kampen mot moderate demokratiske krefter i Afghanistan

Motstandsbevegelsen i Afghanistan, mot regimet og de sovjetiske invasjonsstyrkene, ble støttet av blant annet CIA, og andre statlige amerikanske organisasjoner, det saudiarabiske regimet og pakistansk etterretning. Radikale islamistiske koranskoler ble etablert i Pakistan, med amerikansk, pakistansk og saudiarabisk økonomisk støtte. Fra disse skolene dro det etter hvert mange radikaliserte unge mennesker over grensen til Afghanistan, for å delta i «Jihad» og i det amerikanskledede korstoget mot kommunismen. De ble oppfordret til ikke bare å angripe sovjetiske styrker og afghanske regjeringsstyrker, men også moderate krefter innen motstandsbevegelsen, fordi regimene som støttet dem var redd for at de moderate blant ledende opposisjonelle afghanere kunne komme til å slutte fred med den afghanske regjeringen. Dette er noe av bakgrunnen for at det i de senere år har vært vanskelig å finne moderate krefter i Afghanistan å samarbeide med, for den vestlige militærstyrken i landet.

Da Sovjetunionens økonomi var knekt, og de sovjetiske styrkene hadde trukket seg ut av Afghanistan, mistet makthaverne i USA interessen for landet, og for mujahedin, al-Qaida og Taliban – og for de radikale koranskolene. Ingen av lederne for disse organisasjonene glemte at de hadde mistet den amerikanske politiske og økonomiske støtten. Den manglende fortsatte støtten førte til økt bitterhet og motvilje mot Vesten, motviljen ble sterkest mot USA. Al-Qaidas fokus ble flyttet fra det vaklende Sovjetunionen til USA.

Al-Qaida styrker seg med amerikansk hjelp

Etter noen år med kaos og strid mellom ulike korrupte og brutale krigsherrer i Afghanistan, kom Taliban til makten i landet. Al-Qaida var fortsatt merkbart til stede i området. Historien fortsetter med blant annet 11. september, ikke i 1973, da CIA sto bak et blodig kupp i Chile, men 2001, da saudiarabere fra al-Qaida utførte sine terrorhandlinger mot USA. Som et svar gikk USAs militære, på ordre fra regimet i USA, til angrep på Afghanistan. Senere invaderte de også Irak, for å avsette Saddam Hussein, som var en av de fremste fiendene til al-Qaida. Det var noen år siden krigen mellom Iran og Irak, da Hussein var en pålitelig og nyttig samarbeidspartner for amerikanerne.

Det formelle påskuddet til å invadere landet var amerikanske og britiske propagandaløgner om at det irakiske regimet samarbeidet med sin fiende al-Qaida, og at de var i ferd med å produsere masseødeleggelsesvåpen. I realiteten var det økonomiske og strategiske interesser som var drivkraften bak krigen. I tillegg til mer enn en million drepte og massiv ødeleggelse av landet, førte krigen til at al-Qaida for første gang etablerte seg i landet.

Økonomisk krigføring

Al-Qaidas strategi er ikke å vinne over USA og Europa gjennom militære slag. Strategien er å få de vestlige landene til å engasjere seg i flest mulig kriger. Krig er kostbart. Å beskytte seg mot mulig terror er kostbart. Al-Qaida ønsker at Vesten skal svekke seg selv ved å årelate seg selv økonomisk. Økonomiske problemer vil ofte føre til økte motsetninger i en befolkning, hvilket også vil bidra til å svekke Europa og USA.

Å føre krig medfører som regel en sterk svekkelse av de krigførende landenes økonomi. Krigen i Afghanistan bidro sterkt til å bringe Sovjetunionen i kne. Krigene USA og Europa har vært involvert i så langt på 2000-tallet, har bidratt til den økonomiske krisen landene er i i dag. I så måte har al-Qaida hatt fremgang. Saudi-Arabia bruker nå økonomisk krigføring mot Irak ved å holde oljeprisen kunstig lav. En destabilisering av det sjiamuslimske Iran er også et av al-Qaidas mål. I så måte har de et felles mål også med USA. Vel er ikke presteregimet i Iran mye å ta vare på, men utsiktene til en eventuell styrking av de saudiarabiske wahabistenes makt og innflytelse i området gir grunn til uro. I den aktuelle sammenhengen er Iran et kapittel for seg.

Iran

I 1951 ble Muhammed Mossadegh demokratisk valgt til statsminister i Iran. Han forsøkte å føre en politikk til beste for den iranske befolkningens økonomiske og sosiale interesser og arbeidet målrettet for at mer av landets oljerikdommer skulle komme befolkningen til gode. I 1953 ble den demokratisk valgte iranske regjeringen til Mossadegh styrtet ved et kupp som britisk og amerikansk etterretning sto bak. Blant dem som aktivt støttet kuppet var mange reaksjonære religiøse ledere, blant dem Seyyed R. Khomeini, den senere ayatollahen som kom til makten i landet etter opprøret i 1979.

I 1953 etablerte sjah Muhammed Reza Pahlavi et brutalt diktatur i Iran. Brutaliteten i undertrykkelsen av opposisjonen i landet, var etter CIAs anbefalinger. Med støtte fra USA og Storbritannia fortsatte sjahen moderniseringen av iransk oljeindustri, og lot utenlandske oljeselskap, «De sju søstre», stå for oljeutvinningen og å tilrane seg uforholdsmessig mye av fortjenesten ved virksomheten. Det unge demokratiet i Iran var avskaffet, med amerikansk og britisk hjelp.

I 1979 ble den korrupte sjahen styrtet og et konservativt sjiamuslimsk presteregime under ledelse av ayatollah Khomeini, kom til makten i Iran. Regimet kom snart på kollisjonskurs med ledelsen i USA. Etter 11. september 2001 tilbød regimet i Iran samarbeid med USA, mot deres felles fiender i de wahabistiske organisasjonene al-Qaida og Taliban, noe regjeringen Bush avslo. Noe som svekket «kampen mot terror».

Nord-Afrika

Senere kom bombingen av Libya, som også var en kostbar affære, der NATOs krigsfly bombet Gaddafis soldater fra luften, og ga ved det hjelp til ulike militser på bakken, til militsgrupper som bekjempet Gaddafi og hans regime, deriblant al-Qaida-grupper. Flere av disse gruppene kontrollerer områder i det kaotiske Libya i dag. Andre grupper har forlatt Libya og trengt inn i Mali og skapt store problemer for befolkningen der.

Noen millioner er drept som følge av korstogene til det kristne amerikanske regimet, med støtte fra en rekke land i Europa, mot muslimske land, og enda klarer man å påstå at islam i større grad enn kristendommen kan inspirere til vold og drap. Parallelt med krigene i muslimske land, ble stadig flere ekstremister i Europa aktive med voldelige aksjoner mot muslimer og med å spre hets mot dem og skape splittelse mellom muslimer og andre innbyggere i europeiske land. At muslimer i flere europeiske land blir diskriminert på arbeidsmarkedet, og at Europa er i krise med økende arbeidsledighet, gjør ikke saken bedre.

Kulturelle uttrykk

Det påpekes ofte at Europa har en kristen kultur. Det som blir til innen en gitt kultur, er, på godt og vondt, ulike uttrykk for den kulturen som det blir til innenfor. De politiske ideologiene ble til innen europeisk og amerikansk kultur. De er ved det å betrakte som kulturuttrykk for den vestlige kristne kulturen. Ideer bærer preg av den kulturen de blir til innenfor. Ideer som utvikles innen en kristen kultur, er sterkt farget av kristne forestillinger.

De politiske ideologene, liberalisme, fascisme, nazisme, sosialliberalisme, sosialisme, kommunisme, sosialdemokrati osv., ble med andre ord alle til innen en kristen kulturell ramme. Om noen skulle plukke ut en av disse ideologiene, som for eksempel nazismen, og hevde at den ideologien er det eneste logiske ideologiske uttrykket for kristen kultur, ville mange med rette rystet på hodet. Å hevde at wahabistiske terrorgrupper er de eneste sanne uttrykkene for muslimsk kultur, er like vanvittig som å hevde nazismen som det endegyldige uttrykket for kristen kultur.

Forfatteren som ikke hadde problemer med å få illustrert barneboken sin

Etter å ha «vært kritiske til islam» i en årrekke, offentliggjorde den danske avisen Jyllands-Posten en rekke karikaturer av profeten Muhammed i 2005. Avisen påsto uriktig at en barnebokforfatter ikke klarte å finne tegnere til sin bevisst ensidig negative barnebok om Muhammed. Dette skulle angivelig ha sin bakgrunn i at tegnerne ikke våget å provosere muslimer. At det ikke finnes noe generelt forbud i islam mot å tegne Muhammed, så man glatt bort fra. Som det heter: Undersøk aldri en god historie! Denne ikke-saken klarte de å dikte om til en heroisk kamp om ytringsfriheten. Avisen utlyste en «tegnekonkurranse» med Muhammed som tema. De fleste karikaturene som kom inn, og som ble trykket i avisen, var uskyldige nok, men et par var ikke annet enn ren xenorasistisk hets mot muslimer.

Den groveste karikaturen fremstilte Muhammed med en bombe i turbanen. For å understreke at hetsen var rettet mot alle muslimer, skrev tegneren islams trosbekjennelse på bomben. At turban er noe som først og fremst kan assosieres med sikher og hinduer, hører også med, selv om den også brukes av en del muslimer.

Statsministeren som ikke ville diskutere med muslimer

En av de danske karikaturtegnerne fortalte at ”Det er ikke moro å bli truet på livet”, etter å ha mottatt trusler fra sinte muslimer. Det kan nok mang en norsk eller dansk muslim underskrive på. De av dem som turte å ta del i debatten om karikaturene, opplevde å bli truet, hånet og få sine standpunkt systematisk forvrengt. De fikk også tilsendt en strøm av bilder som viste en mann med grisemaske. ”Muhammed” sto det på bildene.

Den danske statsministeren, som satt på det høyreekstreme og fremmedfiendtlige Dansk Folkepartis nåde, slo an tonen da noen muslimer ba om et møte med ham for å diskutere karikaturene. Han ville ikke ha en diskusjon med dem og begrunnet det med at man i Danmark hadde en tradisjon for å diskutere uenigheter. Men altså ikke med muslimer. I en ideell europeisk verden, bør det ikke bare være tillatt å ytre seg krenkende om islam, det bør også være tillatt for muslimer, og andre, til å ta til motmæle mot hetsen, og å fremme et vidt spekter av meninger om den.

De danske forfatterne Seidenfaden og Engelbreth Larsen gikk systematisk gjennom hele karikaturstriden i sin bok Karikaturkrisen. Her dokumenterte de nitidig at striden først og fremst handlet om dansk diskriminering av innvandrere med muslimsk bakgrunn – og angrep på deres ytringsfrihet. Symptomatisk nok ble boken deres lite kjent i Norge – og det refereres fortsatt sjelden til den.

En gjeng reaksjonære provokatører

I sin reportasje «Karikaturstriden» i Dagsavisen 10. januar 2015, gir Mode Steinkjer og Espen Løkeland-Stai sin versjon av nettopp karikaturstriden. Det er en, i hovedsak, nøktern og god fremstilling. De gjenforteller blant annet den etter hvert tradisjonelle fortellingen om den danske forfatteren som påsto at han ikke klarte å finne noen tegnere som turte å illustrere barneboken hans om profeten Muhammed. Realiteten var at han kun hadde spurt en illustratør, som ikke hadde tid til å ta oppdraget, og nevnt det for en annen. Om han hadde anstrengt seg litt, ville han funnet en tegner. Bøker med tegninger av Muhammed hadde allerede kommet ut i Danmark, som i mange andre land. Skal man skrive en balansert reportasje om karikaturstriden, bør man være nøye med detaljene. Hvordan elendigheten startet er ikke helt uinteressant.

Redaksjonen i Jyllands-Posten været som nevnt en god historie og kjøpte Blütkens fortelling. Det hører med til historien at den samme redaksjonen hadde avvist annet stoff sendt inn til avisen, med den begrunnelse at innholdet kunne støte avisens kristne lesere. Som tegner Lars Refn skrev på sitt tegnede bidrag til avisen: «Jyllands-Posten er en gjeng reaksjonære provokatører». Men selvfølgelig skal også reaksjonære provokatører få ytre seg uten å oppleve drapstrusler og attentater.

I dag vil ikke Jyllands-Posten lenger trykke karikaturer av Muhammed. Det er fordi det blir for kostbart for dem; det er dårlig økonomi i å trykke slike tegninger. Her har vi trolig løsningen for de muslimer som blir støtt av karikaturtegninger; tegn abonnement på Jyllands-Posten! Avisen vil da ikke lenger komme til å gå ut mot muslimer, av frykt for å miste abonnenter og inntekter. Og den redaksjonelle linjen vil, som alltid, først og fremst ha til formål å tekkes kundene, abonnentene. Det er bunnlinjen som teller.

Blasfemimostanderens blasfemi

I Norge gikk tilhengeren av forbud mot blasfemi, av forbud mot krenkelse av religioner, i det minste mot krenkelser av kristendommen, redaktøren av det kristen-konservative Magazinet, Vebjørn Selbekk, i bresjen for å publisere de danske karikaturtegningene, også de rent rasistiske. Det førte til at tilhengeren av forbud mot blasfemi ble anmeldt for blasfemi, av muslimer. Da gikk det opp for ham, og for mange andre, at et forbud mot blasfemi nok måtte være generelt, så han bet i det sure eplet og bekjente seg som en nyfrelst tilhenger av total ytringsfrihet og for legalisering av blasfemi.

Krenkende satire ble for drøy

Hykleriets tidsalder er ennå ikke over. Fra Frankrike kommer nyheten om at en satiretegner, som har tegnet en grovkornet satire over satirebladet Charlie Hebdo, har blitt arrestert av fransk politi. Både ytringsfriheten og satiren har selvfølgelig fortsatt sine grenser i Europa i dag, bare ikke når det handler om å krenke muslimer. Visst var den aktuelle satiretegningen drøy og krenkende, men det ryktes at det å bli krenket er noe alle (?) skal finne seg i, i ytringsfrihetens navn.

Borgerkrigsforkjemperne

I Europa er vi truet av terror. Denne trusselen har mange røtter, den ene springer ut av Den kalde krigen. Organisasjonene utenfor Europa som står bak terroren, har for en stor del sitt utspring i grupper og land europeiske og amerikanske statsledere har samarbeidet med.  Noen av dem samarbeider de fortsatt med.

Trusselen kommer ikke bare fra land og miljøer utenfor Europa, trusselen kommer også fra miljøer i Europa. Først og fremst kommer terrortrusselen fra ytre høyre, i første rekke fra Eurabia-miljøet, men også fra mer tradisjonelle nazister og fascister. Deres hets mot muslimer har flere siktemål.

Det ene siktemålet er at hetsen skal fremme motreaksjoner og opplevd utenforskap blant unge muslimer som blir utsatt for den, og dermed fremprovosere voldelige handlinger fra deres side. De blir utsatt for en dobbel påvirkning, dels fra Eurabia-ideologer, og dels fra muslimske terrorister. Et annet siktemål er å piske opp fremmedfrykt og hat mot islam og muslimer blant ikke-muslimske europeere, blant kristne, som i det minste er kristne i kulturell forstand, om enn de ikke nødvendigvis tar sin religion høytidelig, og dermed provosere frem terrorhandlinger fra folk med svekket virkelighetssans og mangelfulle kunnskaper.

I Norge mottar enkelte eurabisk-ideologiske organisasjoner offentlig støtte. Enkeltindivider fra miljøet er medlemmer av de statsbærende partiene i Norge. Sentrale propagandistiske hatprofeter fra miljøet mottar økonomisk støtte fra organisasjoner som skal «fremme» (eller var det «hemme»?) ytringsfriheten. Og kommentarfeltene til nettavisene flommer over av hetspregede kommentarer fra aktivister fra det samme miljøet. Hets som er ment å bringe andre til taushet. Som alltid er de reaksjonære modernistene flinke til å bruke teknologien til å kjempe for sine reaksjonære mål. Og som alltid drømmer de om vold og blod; de drømmer om en borgerkrig i Europa som kan legge de europeiske landene i ruiner.

For oss som ønsker et liv i fred og frihet er det viktig å ikke la seg påvirke av dem. For muslimer som har flyktet fra al-Qaida, ISIL eller andre voldelige grupper som er inspirert av wahabismen, som herjer i deres hjemland med krig og terror, må det være skremmende å komme til et Europa der angrep på moskeer og muslimer, begrunnet i et ønske om å bekjempe alle muslimer for det nettopp de samme radikale ekstremistene som forfulgte dem gjør, blir stadig vanligere. Dette betyr også at Eurabia-ideologene i praksis går al-Qaidas og ISILs ærend, når de forsøker å slå alle muslimer i hartkorn.

Karikaturtegninger som det gjenstår å tegne

Det demokratiske Europa har igjen opplevd terrorhandlinger fra ekstremisters side. Dette gjør det viktigere enn noen gang for europeere å verne om sine idealer og sine liv. Da gjelder det å være seg bevisst hva disse idealene er. Intoleranse, hovmod og hat bør ikke være blant våre idealer.

Mange karikaturtegninger er enda ikke tegnet. Mange mennesker har ennå ikke blitt krenket. Om det å krenke folk via karikaturtegninger er viktig, så må noe gjøres. En tegning av en tegner i naziuniform, som sitter og godter seg mens han tegner en karikatur av profeten Muhammed, og drømmer om borgerkrig i Europa, mangler. Det er ikke alle karikaturtegnere som har edle motiver; det er ikke alle som kjemper for retten til å krenke islam, som er tilhengere av ytringsfrihet for alle. Det kunne også vært fint med en tegning av lederne av Høyre og Venstre som danser på fattige mennesker og tramper tungt på dem og moser dem flate. En tegning som kunne hete noe slikt som «Strategimøte», med diverse medlemmer av Frp på, sammen med 22. juli-terroristen – og et portrett i bakgrunnen som minner både om partiets grunnlegger og Vidkun Quisling – mangler vi også. Det er ikke umulig at noen kunne bli krenket av slike tegninger. Det får så være; i vår tid ser det ut til at krenkelser for krenkelsenes skyld er høyeste mote. Nåja, noen må ta ansvar; jeg får begynne på et tegnekurs. Det kan ta tid før krenkelsene blir klare til offentliggjøring.

Epilog

Ja, det bør være lov å krenke andres følelser, også religiøse følelser. Nei, det at man har lov til å krenke andre, betyr ikke at man bør gjøre det. Nei, det er ikke bra å være nyttige idioter for dem som vil provosere frem hat, splid og vold blant Europas innbyggere.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt