Verdidebatt

Hverdagsterror

200 år etter at vi fikk vår grunnlov har vi fortsatt mange byråkrater, "medmennesker" og politikere som kan gjøre livene våre uutholdelige.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg blir veldig opprørt når jeg hører om barn som blir hentet på skolen for å sendes til et krigsherjet land. Kanskje er barnet født i Norge, kanskje snakker det like godt norsk som deg eller meg. Det skal likevel ut fordi foreldrene har landet her på «feil premisser». Hva gjør jeg, hvordan skal jeg få framført mine tanker omkring dette? Hvordan protestere?  Jeg kan skrive her på «Verdidebatt». Kanskje leser 100 eller 500 mitt innlegg. Kanskje får jeg noen «likes» Hva mer kan vi gjøre?

Jeg fikk en telefon fra en hyggelig mann i Sogn som fortalte meg at han må reise til USA eller Afrika  når han skal treffe sin kone . Hun får ikke innreisetillatelse til Norge. Hun mistenkes for å ville bli i Norge. Paret har giftet seg. Det ser ikke ut til å hjelpe. Hvordan dette tillates? Det er vel ikke greit?

Jeg hørte i går om en kvinne som er prest i en pinsemenighet i Norge. Hun er gift med en nordmann og ble for noen dager siden, sammen med ett av barna sine, sendt tilbake til Sør – Afrika. Visstnok har hun bodd her lenge – hun har til og med to barn  som blir igjen hos pappa i Norge. Kvinnen har ikke nok utdannelse  ( man skal ha mastergrad for å bli godkjent som prest i Norge). Mannen har etter sigende ikke høy nok inntekt til at han kan dokumentere passende forsørgerevne. Dette må da være et brudd på menneskerettighetene? Er det ingen som har tenkt å protestere?

Jeg blir veldig opprørt når jeg hører om familier som splittes grunnet byråkratiske forordninger. Jeg ville blitt veldig sint om min kone ble nektet adgang til riket, uansett hvilken universitetsgrad hun måtte ha eller ikke ha, uansett hva jeg eller hun måtte tjene. Det måtte nødvendigvis være vårt private ansvar å ordne opp i dette. Og min kjærlighet til et annet menneske er vel også først og fremst min sak? Retten til kjærlighet høres ut som en menneskerett, eller?

Ett av regjeringspartiene legger hele sin politiske tynge i å få sendt ut Mulla Krekar. Folk satser sin politiske karriere på dette. Mannen har kone og barn i Norge; de er etter hva jeg har forstått norske borgere. Hvilke verdensproblemer tror Siv Jensen at hun løser ved å sende mannen til Irak eller Yemen? Hun løser ingenting. La heller mannen få bli her, om det er det han ønsker – la oss lytte til ham og finne ut hva det er som gjør at vi kaller ham terrorist. Gi ham en stilling på religionsvitenskapelig institutt og la ham få komme til orde – er det ikke ytringsfriheten vi er villige til å dø for?  Mannen har ikke gjort en flue i Norge fortred, etter hva jeg har kunnet skjønne. Jeg tror hatet til mannen er så sterkt fordi vi vet minimalt om hva det er han egentlig vil si. Eller vi trenger hatobjekter. Det sies at han har kommet med trusler på nettet – jeg leser daglig skremmende trusler på nettet fra brave nordmenn – mye av dette burde kunne kvalifisere til både fengsling og bøter.

Jeg var redd 22. juli 2011. En nordmann hadde drept mange  mennesker og sprengt regjeringsbygningen. Den angsten sitter fortsatt i meg. Jeg grubler hver eneste dag på hva det var som gjorde denne mannen så farlig. Jeg gremmes ved tanken på at mannen  fortsatt sitter et sted i Norge. Han skapte dype sår. I dagene etter denne hendelsen følte jeg at folk var litt snillere med hverandre. Litt vennligere. Alt dette er borte nå. Vi kjører våre egne hensynsløse løp og har glemt alt. Vi tror igjen at faren ligger blant de andre, de som kommer fra andre steder.  Jeg er dessverre ikke overbevist.

Skal framtiden bli tryggere for våre barn tror jeg vi må skrive en ny samfunnskontrakt. Vi må igjen gripe fatt i ansvaret vi har for hverandre. Det er for lett å falle utenfor i dette samfunnet. Det er for få som sier: jeg trenger deg! Vi har bruk for deg.

I disse dager hyler vi opp om ytringsfrihet. Det er bra. Men hvordan skal vi bruke den? De færreste av oss kan tegne. Karikerte tegninger ser dessverre ut til å ha sterkere virkning enn det skrevne ord. Dette visste nazistene alt om. Jeg har sett karikaturer fra nazi- Tyskland som gjorde jøder til dyr. Som utvilsomt bidro til holocaust. Jeg leser ord i norske sosiale medier som også er svært sårende, slående, men som ingen bryr seg om. .

Mennesker som i dag fortsatt tror på dialog - de som avviser droner som språk - som adekvat respons mistenkeliggjøres. I en tid hvor vi trenger ytringsfriheten mer enn noensinne kan det virke ubehagelig å synliggjøre sine tanker og meninger. De bør helst være de riktige - og helst rettet mot felles hatobjekter. Blasfemi, hån er ikke hyggelig.:det er ikke dialog. Utveksling av tanker  - og evnen til å lytte er dialog. Klart man kan si hva man vil om Islam, Hinduisme eller Kristendom – det må være en menneskerett, men før vi slår til må vi også ha stilt spørsmålene – lyttet – utvekslet tanker.

I 1814 fikk vi en lov som nektet jøder adgang til riket. I 1816 forliste et hollandsk skip utenfor kysten. Mannskapet ble tatt på land. En i mannskapet viste seg å være jøde. Mannen ble pågrepet  -  og måtte øyeblikkelig forlate riket-  med politieskorte til grensen!.  Byråkratene var like ivrige den gang som nå. Hverdagsterrorismen var like uhyggelig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt