Helligsteder som skaper konflikt

I Jerusalem er det stadig uro og konflikter. Byen er som en kruttønne som kan gå i lufta når som helst. En årsak er at tre verdensreligioner her har noen av sine viktigste helligsteder. Men dette faktum er ikke i seg selv problemet. Grunnproblemet er en helligstedsforståelse som er konfliktskapende, og som faktisk er i strid med religionenes egen gudsforståelse og kosmologi. Dette gjelder ikke bare jødedom og islam, som er konfliktskaperne i dagens Jerusalem. Også kristenheten har sine svin på skogen. Og selv ikke den moderne kristne pilegrimsbevegelsen har i vesentlig grad bidratt til en dypere og sannere helligstedforståelse.

Krav om besittelse. Grunnproblemet er en helligstedsforståelse som setter likhetstegn mellom hellighet og besittelse: at det som oppleves som hellig må besittes og kontrolleres kun for en selv og egen trosutøvelse. Kravet om eksklusiv besittelse er noe av det som har skapt mest konflikt mellom de abrahamittiske religioner (jødedom, kristendom, islam), til tross for at det ikke er noe i disse religionenes gudsforståelse som tilsier et slikt krav.

Felles for de abrahamittiske religioner er at Gud ikke har bundet seg til noen bestemte fysiske steder, men kan påkalles og tilbes over alt i sitt skaperverk. I jødefolkets viktigste dannelsesperiode, den 40-årige ørkenvandringen, var det hellige stedet – tabernaklet – mobilt og transportabelt. Og i diasporaen har synagogen og hjemmet erstattet tempelet som hellig rom, og den fysiske lokalisering er uvesentlig. Gudsnærværet (shekhinah) er ikke bundet til et bestemt sted, men kan oppleves over alt der et fellesskap tilber Gud.

Hellighet. Denne grunnholdningen arvet kristendommen fra jødedommen. Og den ble forsterket gjennom inkarnasjonen og den kristne sakramentforståelsen, der elementer i den materielle verden gjennom innvielse blir sakralisert, uavhengig av fysisk lokalisering. I kristendommens sakrale geografi er kirkene orientert mot øst, ikke mot et bestemt fysisk sted, men mot soloppgangen som symbolet på Kristi gjenkomst.

Det samme er tilfelle i islam, der det grunnleggende begrepet tawhid uttrykker forestillingen om en enhet eller helhet i skaperverket, i kraft av at alt er gudskapt. Det bryter ned skillet mellom det sakrale og det sekulære. Moskeens arkitektoniske åpenhet mot omgivelsene er uttrykk for dette prinsippet: å bringe alt inn under Guds lov. Det er bønnen og gudstjenesten som konstituerer det hellige sted, hvor den enn måtte finne sted.

For menneskene. Men til tross for disse grunnprinsippene opererer alle de abrahamittiske religionene med spesielle hellige steder. Det tyder på at det er et dyptgripende menneskelig behov å kunne forankre sin tro i den materielle verden og til spesielle fysiske steder. Men siden Gud ikke har bundet seg til spesielle steder, må det understrekes at helligstedene er til for menneskene, ikke for Gud.

Studerer en helligstedenes historie, viser det seg at menneskene har spilt en aktiv rolle i utviklingen av dem. Har det skjedd noe – i naturen eller i menneskers liv – som oppfattes som en form for inngripen eller åpenbaring av noe hellig eller guddommelig, vil menneskene ofte ha et aktivt og skapende forhold til stedet. Ved å knytte sine opplevelser, tradisjoner, identitet og historie til stedet, fortsetter de å bygge det som et hellig sted. Det skjer gjennom særskilte ritualer, der former for innvielse eller vigsling er særlig viktige.

Menneskets delaktighet i helligstedsbyggingen kan ha en positiv funksjon og være et viktig element i virkelighetsorientering og identitetsskaping. Men nettopp i denne aktive rollen ligger også det destruktive potensialet: når de følelsene og den tilknytning man har til stedet går over til krav om eksklusiv besittelse. Det er en overgang som oftest skjer ureflektert, og uten forankring i teologisk begrunnelse. For det er menneskene som krever besittelse, ikke Gud. Og resultatet er en primitiv og konfliktskapende helligstedsforståelse, som har skapt mye elendighet i religionenes historie.

Alternativ forståelse. Finnes det så ikke alternativer til en slik tenkning og praksis? Jo, også i de abrahamittiske  religionenes historie finnes det eksempler på dette, selv om disse nok er mer unntak enn regel. Men et av de viktigste bidraget til en dypere og mer konstruktiv helligstedsforståelse finner vi trolig i den keltisk-kristne tradisjonen. Her viser historien mange eksempler på en kult- og helligstedskontinuitet, tvers gjennom et trosskifte, og uten de blodige erobringer som ellers har vært så vanlig i kristningshistorien.

En moderne representant for denne tradisjonen er den irske filosofen og teologen Noel O’Donoghue. Han hevder at en dypere forståelse av helligstedenes vesen krever en erkjennelsesmessig «flerspråklighet» som forener det intuitive og det rasjonelle i en form for «indre synssans» som forutsetter fortrolighet og empati. Et av hans hovedpoenger er at denne spesielle erkjennelsesevnen forsvinner med kravet om erobring og besittelse. Besittelseskravet ødelegger rett og slett mulighetene for en dypere og sannere helligstedsopplevelse.

Fredelig. Dette er eksempel på en helligstedsforståelse som ikke er konfliktskapende, og som kan skape grunnlag for fredelig sameksistens. Den moderne, kristne pilegrimsbevegelsen burde se en utfordring i å bidra til en slik helligstedsforståelse. Men da må den velge en annen vei enn det som har vært utviklingen de senere årene, nemlig en stadig sterkere vektlegging av vandringen i seg selv, på bekostning av valfartsmålet og helligstedet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20.1.2015