Vi som har et udøpt barn

Det er fint å lese at prest Knut Grønvik vil endre ordene i dåpsliturgien, slik at kirken kan bekrefte at alle barn er «Guds barn» uansett om de er døpt eller ikke. (Vårt Land 13. januar).

Samtidig er det forvirrende fordi dåpen knyttes til frelsen fra synd og død. Alle teologene Vårt Land intervjuer peker på at noe skjer i dåpen som fører barnet over til den «sikre siden», når det gjelder frelsen. Dermed oppstår det et «men» - barnet er Guds barn, men…

Slik jeg forstår saken peker både Trond Bakkevig, Finn Wagle og Hans Arne Akerø på at det ikke er nok å være «Guds barn» for å bli frelst. Bakkevig sier; at selv om alle er Guds barn, er de ikke frelst; «Det er det Gud som ordner opp i». Wagle mener at ikke alle spedbarn er Guds barn; for først «i dåpen skjer en avgjørende forandring». Akerø mener at: «alle mennesker er Guds barn i en viss mening».

Dette er vanskelige spørsmål og jeg får alt for diffuse svar. Vi som lever med den praktiske delen av problemet vil gjerne ha klare svar, slik at vi kan være sikker på hva som gjelder for vårt barn. I 2013 var det 166 dødfødsler i Norge.

Tar man med aborter og ufrivillige svangerskapsavbrudd stiger tallet kraftig, for hvor mange ganger denne teologiske nøtta årlig settes på prøve.

Vårt barn heter Signe, hun er tvillingsøsterne til Thea og ble født i 1988. Signe døde medisinsk i det øyeblikket hun ble født. Den eneste gaven jeg fikk kjøpe til henne var en kiste og et kors. Jeg gikk selv til begravelsesbyrået og hentet den. Så fikk vi selv legge barnet i kisten, jeg og kona mi.

Med god støtte fra sykehusets prest og psykolog klarte vi å gjennomføre en komplett begravelse med påfølgende minnesamvær. Det var så viktig for oss å vise alle rundt oss at hun var et menneske. Samtidig hadde vi en levendefødt, liten tvilling å ta vare på. I dag fatter vi ikke hvordan vi klarte det.

Det var ikke aktuelt å døpe Signe. Vi forstod det slik at hun måtte være levende for at det skal kunne skje. Om det er slik i dag vet jeg ikke, men hvorfor er det nødvendig når barnet overhodet ikke har noen bevissthet rundt opplevelsen av dåpen – i akkurat det ligger vel noe av selve barnedåpens kjerne; at man ikke trenger å forstå men at det er ritualet og handlingen som er viktig. Hvorfor kan man ikke døpe bittesmå døde barn? Gud opererer jo på tvers av liv og død.

Men slik ble det ikke. Det kirkelige ritualet mitt barn fikk, var en begravelse. Det ble lyst fred over hennes minne, utført jordpåkastelse - alt etter boka. Så kjørte vi den lille kista til kirkegården. Faren min la henne i en grav han selv hadde fått lov å grave. Deretter kastet han på jorden. Forferdelig vondt, men likevel veldig fint.

Familie og venner fulgte Signe til graven. Alle ble invitert på et tradisjonelt, men uvanlig minnesamvær. Vi trøstet oss med Eyvind Skeies bok om «Sommerlandet», selv holdt jeg en minnetale om livet lille Signe kunne fått. Jeg tror Signe er et Guds barn og jeg tror hun er frelst fra synd og død. Jeg tror det lille menneskebarnet er født på ny og har fått del i det evige liv – uten å ha blitt døpt.

Men rent teologisk holder ikke dette mål, mine tanker blir til ved en slags unntaksregel som vi blant annet kan finne i Matteus 18,14: «Den himmelske Far vil ikke at en eneste av disse små skal gå tapt». Det finnes mange slike ord, som vi fikk da og etter Signes død. Men gjelder unntaket bare når krisa er der og et mennesker dør før man rekker å døpe det?

Dåpsliturgien bør endres og Knut Grønviks forslag er et godt skritt i riktig retning. Han slår fast at barnet er elsket av Gud uansett hva som måtte hende det. Kanskje bør det lages faste rammer og ritualer for dåp eller velsignelseshandlinger for barn som dør før livets start, slik at alle får lik behandling og like svar. Familier som opplever slike kriser har nok av utfordringer om de ikke skal havne i en troskrise også på grunn av uvisshet rundt frelse og evig liv.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.1.2015