Om å dø ( leve) for saken

Jeg vil heller leve for andres rett til å leve. Jeg vil heller leve for andres rett til mat og bolig.Jeg vil heller leve for alles rett til skole og arbeid. Jeg vil heller leve for andres rett til ytringsfrihet.

Ytringsfriheten er viktig. En hel verden har den siste uken vært i Paris og vist sin solidaritet med Charlie og redaksjonens tragiske død. Samtidig med tragedien i Paris foregår der en massakre i Nigeria. Landsbyer ligger rasert og minst 2000 mennesker er drept på det mest bestialske vis. Vi hører om flyktninger som kaver i Middelhavet, vi hører om krigen i Syria. Vi hører om så mye. Vi står alle maktesløse, samtidig som vi gjør oss klar til å dø for ytringsfriheten.

Ytringsfriheten forutsetter at visse behov er dekket. De som styrte redaksjonen i Paris var glade levemenn – de kunne provosere med mette mager og store glis.

Konfliktene i verden handler i dag om urimelig skjev fordeling av godene. Jeg har vært i Egypt og kjent på raseriet. Jeg ville også vært rasende om jeg var innesperret. Jeg ville aldri hatt samvittighet til å latterliggjøre menneskene jeg møtte. Til det var fortvilelsen for stor.

Når vi håner og latterliggjør Islam råker vi først og fremst de som lever i armod. De som ikke har annet enn sin tro. Klart det skaper bråk. Vi burde heller kritisere og utfordre de perverst rike arabiske oljenasjonene som elegant kunne ha lettet på mye av trykket –

I stedet burde vi gått i oss selv og sett litt nærmere på hva vi kan bidra med. Vi bidrar så mye hører jeg stadig vekk. I Afghanistan bidro vi med 10 milliarder. USA har etter sigende bidratt med et beløp tilsvarende hele vårt oljefond. Afghanistan er i dag verdens fattigste land. Det sier seg selv at da er grobunn for terrorisme lagt. Bombene og soldatene var ikke noe fornuftig bidrag.

Dersom vi er villige til å dø for ytringsfriheten må vi bidra i Middelhavet, vi må hjelpe syrerne, vi må hjelpe til et utall steder som preges av uro og fattigdom. Jeg tror dette er eneste måten våres barns framtid kan sikres..

Statsministeren har marsjert for ytringsfriheten. En flyktning i Middelhavet ytrer seg også – derfor befinner hun seg i en båt uten mannskap, på autopilot. Ville vår statsminister, vår justisminister, våre sekretærer i Nato, i Europarådet være villige til å gå for de mange som er på flukt? For de mange som ikke har anledning til å marsjere for ytringsfriheten, er statsminsiteren villig til å stå opp for dem? Det er ikke sikkert at de alle ennå har fått sin kondolanseprotokoll.

Dødsdansen må en gang ta slutt.