Magne Lerø – ledelsesspesialist med ensidig syn på organisasjoner

I et tilsvar til bl a Stålsett og meg (Vårt Land 15. januar) omtaler Lerø Stålsett som en ‘vandrende selvmotsigelse’. Dette skriver han like etter at han overfor meg har presisert at han ikke mente det han skrev, om at politikerne skulle ha diktert kirkemøtet i spørsmål om valgordninger. Jeg vil håpe at redaktøren konverserer sine spaltister med sikte på at de bør skrive det de mener.

Viktigere er det imidlertid at Lerø faktisk gjør det jeg ba om i et senere innlegg på Verdidebatt (13. januar), nemlig utvikler sine tanker om å gi biskopene en større rolle, og «… nedtone den maktpolitiske interessetenkningen».

Her skriver han i sin mer eller mindre selvoppnevnte rolle som spesialist på ledelse (ikke den form for ledelse som teologer tradisjonelt har befattet seg med), med referanse til biskopene: «En organisasjon som vil ha vekst og framgang, må gi armslag og beslutningsmyndighet til sine nøkkelmedarbeidere.»

Sant nok, men dette medarbeiderperspektivet er bare ett av flere perspektiver som bør anlegges på organisasjoner og (ikke-teologisk) ledelse. Lerø berører implisitt et annet, nemlig at organisasjoner er strukturer med visse prosesser. Han skisserer en arbeidsdeling mellom kirkemøte og biskopene, som munner ut i at «hvis Kirkemøtet ikke vil gi sin godkjenning, må saken sendes tilbake til biskopene, slik at de kan gå nye runder». Spørsmålet blir her: Hvor mange runder? Den foreliggende saken, om vigsel av likekjønnede, hadde vel gått de runder den skulle. Lerø ønsker antagelig en ordning med flere runder. Men jo flere, jo større er faren for at nøkkelmedarbeiderne vil gå lei. Og at organisasjonen ikke får tatt noen beslutning.

Lerø synes å mislike at Stålsett og Åpen folkekirke ønsker «… at det må skapes en kultur for uenighet innen kirken» og advarer mot politisering og konflikt. Da overser han at alle organisasjoner ikke bare er arenaer for god behandling av medarbeidere, samt strukturer og prosesser, men alltid også arenaer for konflikt. Det gjelder også kirken. Og konfliktfeltene er ikke bare 'lærespørsmål og praksis av læremessig karakter', men også utvelgelse av ledere, herunder biskoper.

Lerø tar til orde for «… tydelige og sterke ledere som søker å finne samlende løsninger». I dette perspektivet blir det et spørsmål om Kirkerådet, som oppnevner biskoper, ønsker det samme. Så langt har de ønsket sterke menn, en av dem med et overraskende konservativt standpunkt til en 'praksis' som vel er av 'læremessig karakter', nemlig vigsel av fraskilte.

I sum: Lerø har skrevet noe han ikke mente, om forholdet mellom kirken og politikerne. Det er helt klart han mener at kirken må ha sterke biskoper. Men hans argumentasjon for dette blir ensidig, grensende mot det naive, fordi han overbetoner ett perspektiv på organisasjoner. Også kirken er en arena for konflikter, som før eller senere må finne sin løsning, innen visse strukturer.