Verdidebatt

Ufrihet, ulikhet, fiendeskap

Jo større økonomisk ulikhet i et land eller i en region, jo mer aggresjon og redsel får vi. Det kan bli eksplosivt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Terrorister i Europa vokser opp i det samme storsamfunnet som oss andre. Hva slags samfunn er egentlig det? Hvem er vi, som produserer disse rasende menneskene så overbevist om egen rett til å drepe for at vi skal lytte til dem?

Helt overordnet er det sånn: Europa i dag er et nyliberalt samfunn der statsledere danser til lyden av markedsmekanismene og vi borgere oppfordres til individualisme og konkurranse – også med hverandre. Nyliberalismen har sitt eget sett med verdier, som vi adopterer og gjør til våre. Slike verdier er for eksempel fullt ansvar for eget liv og karriere, å være en aktiv konsument, være omstillingsvillig og positiv, og å akseptere at egenverdien vår kan måles i kroner og øre. Det siste merker vi både fordi konsum gir oss status, men også fordi det moderne arbeidslivet i økende grad overvåker og måler oss. Slik oppfordres vi til stadig mer effektivitet, som vi etterstreber med selvfølgelighet. Hvis vi har en jobb da. Stadig færre europeere har det.

Bivirkningen av alle disse kravene kjenner vi godt. For eksempel folkesykdommene stress og ensomhet, rett som det er diagnostisert i form av psykiske lidelser stadig flere medisineres for. Dette er av flere kjennetegn på vår tid. I bunn og grunn handler det om oppløsning av kjente samfunnsstrukturer og en nedvurdering av verdier som bygget dem: sterke fagforeninger, samhold, solidaritet, fellesskap, at ingen har det bra før alle har det bra. Å sette andres behov foran egne impulser høres plutselig ut som en sprø ide fra en Disney-film.

For å forstå terroren i Paris må vi legge et puslespill med mange brikker. En av dem er opplagt kriger som pågår utenfor Europas grenser. Mange brikker vil være hver og en terrorists personlige historie. Mulig en hjørnebrikke handler om religion, og en annen om rasisme. Men en viktig en er også den som handler om samfunnsstrukturen som både ofre og terrorist lever sammen i. Dette er et forsøk på å forstå formen på den.

Nyliberalismen får frem det verste i oss skriver den belgiske psykologiprofessoren Paul Verhaeghe i boken What About Me? The Struggle for Identity in a Market-Based Society. Et økonomisk system som belønner visse personlighetstrekk forandrer vår etikk og vår personlighet mener han. Verhaeghe mener kort sagt at den nyliberale ideologien dyrker frem usympatiske trekk ved oss som egoisme og egeninteresse, på bekostning av like menneskelige egenskaper som solidaritet og omsorg.

I nyliberalismen øker forskjellene mellom folk, og selv om vi vet at økte forskjeller skaper forverret folkehelse, fortsetter vi å dyrke det frem. Forskere som Richard Wilkinson og Kate Pickett har de siste årene gjort stor suksess på å vise til slike sammenhenger: Jo større økonomisk ulikhet i et land eller i en region,  jo mer aggresjon, mindre tillit, mer redsel og mindre deltagelse i lokalsamfunnet, i tillegg til flere psykiske lidelser, vold i gatene og i hjemmene, kriminalitet, dop og medisinering. I psykologien kan man som resultat av alt dette spore opp maktesløshet og hjelpeløshet hos folk; en eksplosiv blanding som i siste instans kan bli farlig både for den enkelte og samfunnet.

Når vi ikke lenger vet helt hvem vi er i en individualisert samfunnsstruktur, kan det raskt dukke opp ekstreme grupper for å bøte på savnet, som de høyreekstreme Pegida-gruppene eller varianter av Al-Quaida. Ingen av gruppene bekjenner seg til verdier som fellesskap og trygghet for alle. Snarere er begge bygget over lesten eksklusjon, den de ikke kan eksistere uten å hate andre. Det er mørkt og nitrist i begge leire, sett utenfra, men innenfra kan det sikkert oppstå en følelse av å være overlegen som er berusende. Og videre: Jo mer man insisterer på misnøyen med «de andre» eller samfunnet som sådan, jo fortere dukker vold opp som en naturlig del av gruppa du har valgt å menge deg med. Det har vi dessverre sett i Paris, det byens egne innbyggere valgte å drepe noen av de andre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt