Telenors dekkoperasjon i korrupsjonssaken

I går kunne vi følge Vimpelcom-høringen hvor blant andre Telenor-toppene Jon Fredrik Baksaas og styreleder Svein Aaser forklarte seg.

Det var med stor forundring jeg hørte en reportasje fra høringen på NRK hvor reporteren nærmest brukte hele reportasjen til å unnskylde statsbedriften Telenor. Ikke minst fordi «virksomheter må regne med tilstander som dette i en del land dersom en ønsker å etablere seg».

Jon Fredrik Baksaas har i stor grad lyktes med å distansere seg selv og resten av ledelsen i Telenor fra korrupsjonssaken. Han skylder på Vimpelcom, på at Telenor  «bare»  eier nesten 50 % av selskapet. En er altså derfor «minoritetseier», og framstiller det som om Telenor hverken har tilgang til viktig informasjon eller særlig makt til å påvirke som eier i saker som dette. Baksås har også nektet å forklare seg om vesentlige ting under dekke av taushetsplikt. Dette synes Stortinget og ikke minst næringsminister Monica Mæland å være godt fornøyd med. For mange av oss framstår dette mer og mer som en klassisk dekkoperasjon.

Er vi virkelig så naive? Når store selskaper som dette går inn i nye land, er det med stor kunnskap om forholdene. En trenger ikke lete lenge på lister fra Transparency International for å finne nasjoner som Usbekistan, Russland og India. Telenor er eller har vært tungt inne i en rekke korrupsjonsbefengte land, og har tidligere også blant annet vært direkte knyttet til en meget kontroversiell korrupsjonssak i India. Det er all grunn til å spørre seg om hvordan Telenor faktisk får fotfeste og oppnår vekst i land som dette.

Det er tross alt et norsk selskap med staten som majoritetseier vi snakker om her. Vi som orienterer oss litt i den skandinaviske pressen, vet at for eksempel svensk presse forteller en helt annen historie om Vimpelcom-saken. En historie som i stor grad nagler sentrale ledere i Telenor til selve korrupsjonssaken.

Vi må også spørre oss selv hva det er som skjer når et stort selskap som Telenor lykkes så godt med å tåkelegge fakta og unngå kritikk i en gigantisk korrupsjonssak i et selskap man ikke langt fra er majoritetseier i. For noen få år siden ville en slik sak vært mer enn nok til at toppsjefen i et norsk statseid selskap måtte gå på dagen. Men altså ikke her.

Transparency International uttalte i går at «alle alarmklokker bør ringe i Telenor-Saken». Men de fikk dessverre nesten ikke pressedekning på dette. Det er i seg selv svært alarmerende.

I tillegg til selve korrupsjonssaken vet vi også at Telenor blant annet aktivt hjelper Russland å legge til rette for pressesensur gjennom tekniske tiltak på plattformene Telenor administrerer i landet. Selskapet har også blitt satt i forbindelse med andre alvorlige forhold som barnearbeid. Er dette i samsvar med våre beste norske demokratiske tradisjoner og verdier?

Vi vet at holdningene til korrupsjon har endret seg kraftig i norsk næringsliv. Selv i en tid med mye fokus på etikk og verdibasert ledelse. Dette viser undersøkelser. Flere betydelige korrupsjonssaker knyttet til store norske selskaper har den siste tiden kommet fram i lyset.

Det er både trist og urovekkende om Telenor nå klarer å slippe unna nærmest uten en ripe i lakken. Myndigheter og politikere bør heller bruke denne saken til å statuere et klart eksempel. Så langt er det ikke mye som tyder på at det skjer.

Jeg tror det kan være på tide med en ny toppleder i Telenor.

Så spørs det om regjeringen  har nok gangsyn til å innse alvoret. Det har også vært en rekke bekymringsverdige saker de siste årene som har involvert våre rikspolitikere. I disse sakene snakker vi mer om «korrupsjon på norsk», som rause offentlige pengegaver til venner og bekjente, ansettelse av nære venner i sentrale lederstillinger, andre typer "vennetjenester" og annet som ligger i en gråsone.

Det spørs om det kan være på tide å løfte fram historien om da Jesus renset tempelet på nytt. Å ikke ta i tu med dette er det samme som stilltiende å akseptere korrupsjon. Det kan vi ikke tillate i det norske samfunnet.