Magne Lerø

Sjefredaktør i Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse
96

Stålsett burde beklaget mobbe-beskyldning

Sturla Stålsett burde i anstendighetens navn beklaget sitt ordvalg. Nå traver han rundt som en vandrende selvmotsigelse.

Publisert: 15. jan 2015

Min kommentar, «Slagmark og seierherrer», i Vårt Land 5. januar, har fått John Kaufman (Vårt Land 8. januar) til å legge ut om hvordan makt og skitne metoder ble benyttet for 1.500 år siden da biskopene hadde særdeles stor makt i kirken. Det er interessant nok, men det har minimal relevans. Det holder lenge å gå omtrent 500 år tilbake og stoppe opp ved Den norske kirkes bekjennelse. Augustana knesetter det prinsipp at spørsmål av læremessig karakter skal avgjøres av embete, representert ved biskopene, og det alminnelige prestedømme som består av de troende i menigheten.

Å legge opp til ordninger der kirken skal styres som om den var et land, som en nasjon med egne partilister, organisert interessekamp og avansert fraksjonsvirksomhet, er et fremmedelement for en kirke med et gudgitt oppdrag. Det står i direkte strid med den enhetens tjeneste biskopene ordineres til.

Ideologikritikk. Karl Øyvind Jordell (Vårt Land 8. januar) mener jeg skriver mot bedre vitende når jeg hevder at Kirkemøtet føyer seg etter politikerne. Jeg mener ikke å si at det er politikerne som har diktert at det skal kunne stilles flere lister.

Jeg kritiserer kirkens lederskap for ikke å drive ideologi­kritikk i møte med de poli­tiske styringsforventingene. Kirken står i fare for å gå seg vill i den politiske­, byråkratiske tradisjonen den er vikle inn i. Ledelsen i Den norske kirke bør søke råd hos de andre kirkesamfunnene for hvordan de bør organisere seg og utvikle dugelige styringsorganer.
Et av de mest påfallende trekk ved utviklingen i Den norske kirke de siste tiårene er biskopenes svekkede posisjon. De prater og utreder like mye som før, men de bestemmer mindre. I århundrer har biskopene vært de sentrale lederne i kirken. Nå er det like før de ender opp som sekretærer med talerett.

Armslag. En organisasjon som vil ha vekst og framgang, må gi armslag og beslutningsmyndighet til sine nøkkelmedarbeidere. Biskopene er ordinert til å utøve et læreansvar. Det må i det minste bety at det i lærespørsmål eller praksis av læremessig karakter må være to tredjedels flertall blant biskopene over en periode før saken legges fram, ikke til behandling, men til godkjenning i Kirkemøtet. Hvis Kirkemøtet ikke vil gi sin godkjenning, må saken sendes tilbake til biskopene slik at de kan gå nye runder.
«Åpen Folkekirke» med Sturla­ Stålsett i spissen vil dure i vei med egne lister for å få avgjort homofilsaken en gang for alle. Han sier til Vårt Land at det må skapes kultur for uenighet i kirken.

Samtidig sier han til Aftenposten at Øyvind Benestad driver med mobbing. I Vårt Land 8. januar skriver han at han ikke mener det. Da burde han i anstendighetens navn beklaget sitt ordvalg. Nå traver Sturla Stålsett rundt som en vandrende selvmotsigelse.

Låser. Organisasjoner som opplever vekst og framgang, har tydelige og sterke ledere som søker å finne samlende løsninger. Det går gjerne tregere i en kirke enn i opinionen. Beslutninger må ofte modnes fram. Å kjøre på med heftig valgkamp med sårende karakteristikker låser situasjoner.

Den politisering og interessekamp som det nå legges opp til, under dekke av at det skal styrke folkekirken …, la meg sitere Bjørn Eidsvåg: «Fremmede har fortært din kraft, men du ser det ikke. Ditt hår er for lengst blitt gråsprengt, men du ser det ikke».

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Hallvard Jørgensen

75 innlegg  1479 kommentarer

Takk

Publisert nesten 5 år siden

Takk for godt og viktig innspel. Eg tenker ofte på prosessane i Vaticanum II, i den katolske kyrkja. Der vart det lagt stor vekt på at tekstar ikkje skulle vedtakast utan at det var stort fleirtal blant representantane. Dersom det var splittelse, måtte tekstane gjennom nye rundar, der ein arbeidde fram kompromissløysingar. Tydelegast var denne prosessen rundt teksten om Guds ord, Dei Verbum. Der var frontane steile, men paven gjorde ein genistrek, og valte leiarane for fløyene inn i ein felles komité. Der måtte dei arbeide saman for å finne ein tekst som båe kunne einast om. Resultatet vart ein veldig seriøs og god tekst, og samstundes eit konsil, som samla størstedelen av kyrkja, og gav ny inspirasjon.

Dersom fløyer pressar gjennom vedtak med knapt fleirtal og bruk av politisk makt, får det ofte "backlashes" på andre måtar. Dersom ei fløy er overtydd i hjarta sitt om at noko er i tråd med, eller imot, Guds vilje, så vil jo ikkje dette kunne endrast ved hjelp av maktkamp og politiske vedtak. Det er jo eit grunnleggjande problem i dagens samfunn, som vi veit: Majoritet og minoritet står i maktkampar, og det skapast ulike typar av ekstremisme og fundamentalisme, sidan folk har overtydingar som står imot kvarandre, og dei opplever seg pressa.

Løysinga er ikkje at majoriteten brukar politisk makt for å undertrykke, men at ein går saman i dialog, finn ut kva ein kan einast om, og arbeider vidare med det ein ikkje kan einast om, og saman søker sanning, einskap, kjærleik. Det tek tid, og krev tolmod og krefter, men på sikt er det det mest sunne og fruktbare både for kyrkje og samfunn. Eg veit sjølv at det med fordel kunne vorte gjennomført mykje meir slik dialog, også innad i kyrkje-Noreg.  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere