Verdidebatt

Bildenes makt og avmakt

Redaksjonen i det franske tidsskriftet Charlie Hebdo vet at bilder har makt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Karikaturene deres kan tolkes som et sekulært livssyns «gudebilder». Det er snakk om tegninger som ikke har annen hensikt enn å ta opp kampen med religiøse bilder og forestillinger som utfordrer opplysningstidens religionskritiske prosjekt.

Debatten om Charlie Hebdos karikaturtegninger kan tolkes som en nåtidig billedstrid. En strid som dreier seg om hvilken tolkning av bildene som skal veie tyngst, den sekulære eller religiøse. Tydeligst blir dette i striden om Muhammed-karikaturene.

Håpet er at mange av de troendes indre og ytre bilder skal avsløres og miste sin makt i det de karikeres. Karikaturtegningene kan forstås som et bevisst forsøk på avsakralisering av de bildene mange troende holder for hellige. I kampen for å opplyse de troende synes det som om det meste er lov, også å krenke.

Etter attentatene i Paris mener noen at er det en plikt å krenke. Resultatet er en sekulær billedstorm med hjelp av karikaturtegninger. Karikaturene skal slå i stykker og rive ned de indre og ytre bildene som preger mange menneskers religiøse rom. Budskapet er klart: den som opplever å bli krenket må til syvende og sist avfinne seg med at krenkelser tilhører dagens orden.

Charlie Hebdos karikaturer fremstår i denne sammenhengen som sekulære motbilder i møte med de troendes egne bilder og forestillinger En ønsker å bevege, ergre, utfordre, latterliggjøre og til sist også profanere de religiøse forestillingene mennesker måtte ha og slik frata dem sin meningsbærende kraft.

Spørsmålet om de hellige bildenes plass har vært, og er, sentrale innenfor de tre monolittiske religionene. Jødedom og Islam er samstemte i sin avvisning av bilder som fremstiller Gud. For muslimenes del gjelder det også fremstillinger av profeten Muhammed. Billedforbudet deres utfordres nærmest programmatisk gjennom karikaturene.

Kristendommen forholder seg annerledes til spørsmålet om hvorvidt Gud kan avbildes. Det fikk sitt svar gjennom troen på inkarnasjonen – Gud selv hadde krysset grensen da han ble menneske av kjøtt og blod. Synet på bildenes plass har likevel vært gjenstand for kontroverser. Billedstriden i tilknytning til ikonenes plass i Østkirken på 700-tallet og reformasjonsstridighetene i Vestkirken på 1500-tallet, er de mest kjente eksemplene.

Det er ikke entydig hva religiøse mennesker opplever som krenkende. Selv har jeg sett flere av Charlie Hebdos forsider hvor temaet er katolsk tro og praksis. Jeg har ikke blitt krenket. Men jeg er likevel ikke upåvirket av at andre troende opplever og vurderer deres religiøse karikaturene annerledes enn jeg selv gjør.

Også i Frankrike raste debatten om samkjønnede ekteskap. Den katolske kirke markerte sin motstand. Charlie Hebdo kommenterte det hele ved å fremstille Treenigheten på en måte hvor Faderen og Sønnen og Den hellige ånd gjennomfører et analt samleie. Den franske overskriften spiller på navnet til kardinalen av Paris, Vingt-Trois og kan oversettes slik: Vingt-Trois har tre fedre/pappaer (Mgr Vingt-Trois a trois papas): Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

At lederskapet i Den katolske kirke ble beveget av karikaturen til å revurdere holdbarheten i egne standpunkt, betviles. Snarere tjente karikaturene i Charlie Hebdo til å bekrefte og sementere de oppfatninger som alt rådet grunnen innenfor kirken.

Spørsmålet er til syvende sist i hvilken grad Charlie Hebdos religiøse satire faktisk evner å bevege mennesker eller om den mest av alt forsterker en dyp opplevelse av utenforskap som alt eksisterer blant store grupper religiøse mennesker i møte med et sekulært samfunn?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt