Ytringsfrihet og satire er ikke allmenne størrelser

I kjølvannet av de to terrorhandlingene i Paris er det sagt og skrevet mye klokt om ytringsfrihet og satire. Mange har -- med rette -- påpekt at ytringsfrihet er en vesentlig rettighet for å bevare et sunt demokrati og at satire er en ytringsform som må tilhøre denne friheten.

Likevel tror jeg det er nødvendig med en liten nyansering. Retten til ytringer og satire har ikke nødvendigvis samme status i alle samfunn. Forskjellen mellom Frankrike og Norge er i denne sammenhengen ganske interessant og viktig.

I Norges Grunnlov står det nå (i §2): Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Det er verd å merke seg at det norske samfunnet skal ha et verdigrunnlag basert på landets kristne og humanistiske arv. I en viss forstand er derfor ytringsfriheten underordnet dette overordnede verdigrunnlaget.

Dette er svært forskjellig fra situasjonen i Frankrike, som siden Den franske revolusjon prinsipielt er en sekulær stat. Den sekulære ideologi er så sterk at den forsvares med nebb og klør; den er på en måte det overordnede verdigrunnlaget for den franske staten.

Det er i dette perspektivet vi må tolke mye av det som sies og gjøres i Frankrike når det gjelder retten til offentlige ytringer, også til krass satire. Bak den franske holdningen ligger følgende noen premisser som oppfattes som absolutte: (1) Staten skal være sekulær i den forstand at ingen religiøst begrunnede holdninger skal influere på den; det religiøse skal utelukkende tilhøre det private rom. (2) Et absolutt konsekvent demokrati er den eneste måten å bevare en gjennomført sekulær stat på. (3) Ytringsfrihet for alle, inkludert satire, er viktig for å bevare et sunt demokrati.

Nordmenn flest godtar ikke offentlige ytringer som krenker medmenneskers tro og livsholdninger. I Frankrike, derimot, er slike ytringer ikke bare tillatt, de er nødvendige for å rense demokratiet for det som oppfattes som usunn autoritet.

Derfor har satireavisen Charlie Hebdo vunnet alle rettsaker etter anklager om ytringer som krenker religiøse verdier og personer. Les bare hva sjefredaktøren, Gérard Biard, skriver i artikkelen Demokrati forutsetter blasfemi, som Morgenbladet publiserte fredag 2. januar (side 8-9). Jeg tar med noen klipp:

• Men i et demokrati kan ingen politisk dagsorden gjøre krav på å være "hellig". Her er det tvert om slik at enhver politisk agenda må kunne kritiseres, diskuteres og gjøres til latter. Ei heller må det være noe i veien for at vi kan rakke ned på den, selv voldsomt. Og selv med grove gloser.
• Vi kan ikke ha demokrati uten sekularisme. Sekularismen alene kan sikre full virkeliggjøring av demokratiet som politisk system.
• Dermed sikrer vi oss at ingen er uberørbare. En guddommelig lov proklamerer derimot en uforanderlig essens, inngravert i evig marmor og derfor permanent immun overfor kritikk og problematiseringer. Guds lov blir dermed uforenelig med demokratiet.

Vi står derfor overfor et valg. Hvis vi fastholder at samfunnet vårt skal være verdibasert, slik som i dagens Norge, så vil ytringsfriheten, selv om den når langt, ha visse grenser. Hvis vi derimot ser den ekstremt sekulære stat, som den i Frankrike, som et ideal, må vi godta ekstreme ytringer og krenkende satire.

Selv har jeg gjort mitt valg.