Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Den glemte tragedien

Ødeleggelsen av noen av verdens eldste kristne samfunn nådde ikke opp i oversiktene over store begivenheter i 2014.

Publisert: 11. jan 2015

«Da de siste forlot byen, så de at styrkene fra IS var i full gang med å plyndre husene våre. ­Dører og vinduer sto åpne. Men det var ikke bare IS, men også folk fra landsbyene rundt. De to klostrene våre og barnehjemmet, husene og gårdene våre ble plyndret. De gikk fra sted til sted og tok med seg det de ville ha.»

Det var søster Luna som fortalte dette i Vårt Land en av de siste dagene i 2014. Byen hun forteller om, er Karakosh i Irak. Det var en by med 50.000 innbyggere, 98 prosent av dem var kristne. De få som ble tilbake, ble tvunget til å omvende seg til islam. De andre er borte. Og selv om det skulle skje at det blir mulig å komme tilbake, er ingenting som før. De kristne kan ikke lenger leve trygt i Irak. Eller i Syria.

For sent. Jeg husker godt kirken i Karakosh. Den var stor og lys, og den var stapp full av folk som sang med i den innviklede liturgien på arameisk. Kvinnene med hvite kniplingstørkler, guttene som hadde tigget kulepenner utenfor. Det skjærer meg i hjertet at dette samfunnet ikke finnes mer.

For 15 år siden hadde jeg tenkt å skrive en bok om de kristne i Midtøsten. Jeg var fascinert av disse kristne søsken som nesten ingen visste noe om, og som hadde holdt fast ved troen gjennom to tusen år. I den hensikt reiste jeg i årene 2000 – 2003 til Irak, Syria, Jordan, Libanon og de palestinske områdene. Men notatbøkene mine ligger fortsatt i en skuff fordi forlaget jeg hadde avtale med, gikk konkurs. Nå er det for sent å skrive den boken jeg hadde tenkt – for det jeg ville skrive om, finnes ikke mer.

Minnet. Men minnet om det som var, finnes fortsatt. Jeg husker kontoret til den syrisk-ortodokse erkebiskopen i Aleppo – rotete og med folk stadig ut og inn. I en av hyllene fant erkebiskopen fram en kopi av verdens eldste liturgi som fortsatt er i bruk – den er 1700 år gammel. Nå sitter han i fangenskap hos IS.

I Aleppo traff jeg også George, som drev Bibelselskapets butikk i byen. Jeg har fortsatt bildet av ham sammen med kona og barnet som satt i trillevogn mellom dem. De bor utrolig nok ennå i midt i skuddlinjen i Aleppo. George holder bibelbutikken gående, og via Gunnleik Seierstad fikk jeg hans nyttårshilsen i år: «Alle spør meg om framtiden. Men det eneste vi har, er nåtiden. Den ligger i Guds hånd.»

Jeg tenker på den vakre byen Malulah, der pastellfargede hus klynget seg oppover fjellsida og kirketårnet reiste seg ved siden av hulen der den hellige Tekla hadde gjemt seg på Paulus tid. I Malulah kunne folk fortsatt snakke arameisk. Nå har de fleste rømt.

Jeg husker kirken i Sednaya, der muslimske kvinner sto og ba foran ikonet av jomfru Maria – det som etter sigende skulle gi barnløse kvinner barn. På presteseminaret ble jeg vist rundt av en student fra Södertälje, og der jeg fikk delta i undervisningen i liturgi. Siden Assad har kontrollen der, er seminaret kanskje fortsatt i drift.

I fred. I Damaskus kysset barn i militærgrønne skoleuniformer ikonene før de gikk videre til skolen om morgenen. Både i Irak og Syria levde muslimer og kristne i fred med hverandre. De kristne besøkte naboene under Ramadanfeiringen, muslimene kom på visitt til kristne naboer til jul.

Visst var det diskriminering av kristne. Majoriteten oppfatter ikke alltid at de diskriminerer gjennom sin selvsagte overbevisning om at de står for det normale. Kristne fortalte om at de måtte selge eiendom for lavere pris fordi muslimene ikke ville betale full pris til kristne. Selvsagt kunne ikke kirkene drive noen form for omvendelsesvirksomhet, og kristne menn kunne ikke gifte seg med muslimske kvinner.

Men de levde i fred, de ble ikke jaget eller arrestert. Og slett ikke kidnappet og drept. Det var først i anarkiet etter Saddams fall at de ble fritt vilt. Først for mer eller mindre kriminelle grupper som ville ha løsepenger. Og så var det naboer som gjerne ville overta husene når de kristne ble skremt til å rømme. Etter hvert dukket også islamistene opp, de som mente kristne ikke hørte hjemme der, selv om de kristne var der lenge før muslimene dukket opp. 

Kirker brant og prester ble drept i Mosul og i Bagdad. I 2007 rømte de fleste kristne fra Mosul til byer som Karakosh. Tilliten mellom muslimer og kristne var gått i stykker lenge før IS dukket opp.

Dødsstøtet. Men dødsstøtet kom i fjor. 2014 vil gå over i historien som året da kirker som har vært der helt siden apostlenes tid, ble utradert. Hvorfor regnes ikke det som en av årets store tragiske begivenheter? Er det fordi disse kristne søsken aldri hadde vært noen del av vår bevissthet?

Når jeg nå hører om flyktningeskip på vei til Italia, lurer på om noen av de kristne befinner seg der. Hvor skal det bli av dem når det ikke lenger er rom for kristne i landet der Paulus ble omvendt?


Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Skriv læll!

Publisert over 4 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
For 15 år siden hadde jeg tenkt å skrive en bok om de kristne i Midtøsten. Jeg var fascinert av disse kristne søsken som nesten ingen visste noe om, og som hadde holdt fast ved troen gjennom to tusen år. I den hensikt reiste jeg i årene 2000 – 2003 til Irak, Syria, Jordan, Libanon og de palestinske områdene. Men notatbøkene mine ligger fortsatt i en skuff fordi forlaget jeg hadde avtale med, gikk konkurs. Nå er det for sent å skrive den boken jeg hadde tenkt – for det jeg ville skrive om, finnes ikke mer.

Uavhengig av forlaget, for det finnes fler forlag, må det være en interessant historie. Jeg håper du finner anledning til å skrive historien uansett. Forutsetningsvis vil en slik historie inneholde historiske skatter som vil gi oss bedre erkjennelse. Armenerne var også lenge glemt men de siste tiårene har det vært flere vekkere for folk av vår tid om deres tragedie som har hundreårsjubileum i år. Vi trenger konstant påminnelser om slike begivenheter for å være vigilante i fremtiden. 

Kommentar #2

Erling Rimehaug

593 innlegg  622 kommentarer

Skrive lell

Publisert over 4 år siden

Takk for responsen.

La meg nevne Klaus Wivels bok "Den siste nadverd". Han har oppsøkt mange av de samme kildene som meg, men ti år senere. Den er derfor mer oppdatert, selv om det selvsagt ikke er helt samme bok som jeg ville skrevet.

Å skrive ut fra mer enn ti år gamle notater, tror jeg ikke går så bra. Men jeg er enig i at det ligger stoff her for minst en bok. Vi får se med tiden.

Kommentar #3

Oddbjørn Johannessen

186 innlegg  13478 kommentarer

Ja, skriv!

Publisert over 4 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Men jeg er enig i at det ligger stoff her for minst en bok. Vi får se med tiden.

Jeg synes absolutt du skal skrive den boka.

Kommentar #4

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Skriv lell

Publisert over 4 år siden

Det må du absolutt gjøre Rimehaug!!

Kommentar #5

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

Tragisk

Publisert over 4 år siden
Hvilken tragedie for disse kristne mennesker, og hvor trist at hatet kan ødelegge så mye. De fortjener nok å bli husket, boka bør skrives.
Kommentar #6

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Rune Tveit. Gå til den siterte teksten.
De fortjener nok å bli husket, boka bør skrives.

Enig !

Kommentar #7

Søren Ferling

0 innlegg  4867 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Tragedien er så underbelyst at jeg vil slutte mig til koret, der opfordrer dig til at få samling på notaterne til blog, klumme, essay, bog...  - bare noget.

Kommentar #8

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Dødsstøtet. Men dødsstøtet kom i fjor. 2014 vil gå over i historien som året da kirker som har vært der helt siden apostlenes tid, ble utradert. Hvorfor regnes ikke det som en av årets store tragiske begivenheter? Er det fordi disse kristne søsken aldri hadde vært noen del av vår bevissthet?

Jeg tror de fleste kristne i Norge i liten grad har tenkt på hvordan kristne i andre land har det. I den grad vi har gjort det, har vi plassert dem i et teologisk landskap vi ikke identifiserer oss med.

Mange lutherske kristne i Norge mangler dybdekunnskap om den kristne tro, noe ortodokse, koptiske og katolske retninger har en rik tradisjon for.

Jeg tror vi har mye å lære av våre forfulgte trossøsken.

Kommentar #9

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Det er eit svart hol her

Publisert over 4 år siden

eit tomrom, skapt av feilslått politikk. Vi greier ikkje gjera om det som er gjort - eit knust glas let seg ikkje reparera. Men i det minste fortener desse menneska at vi hugsar kva som har skjedd. Skriv!

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
21 dager siden / 2250 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 2002 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
21 dager siden / 1618 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1396 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
8 dager siden / 1365 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
21 dager siden / 1273 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
24 dager siden / 1195 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
28 dager siden / 1128 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1120 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere