Verdidebatt

Frihet til ikke å krenke?

Demokratiet kan ikke bestå uten ytringsfrihet, men det klarer seg svært godt uten karikaturtegninger av profeten Muhammed.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

7. januar 2015 ble en mørk dag for ytringsfriheten, og for det flerkulturelle Europa. Massedrapet i Paris oppleves som et angrep på sentrale verdier som de fleste av oss setter svært høyt. Vi fikk en brutal demonstrasjon på at Malala har rett; pennen er det våpenet ekstreme islamister frykter aller mest.

Terroristene hadde kanskje ikke sett for seg at resultatet av massakren skulle bli en verdenspresse som flommet over av Muhammed-karikaturer. De hadde kanskje et håp om å kneble satirikerne og få tegnere til å legge ned pennen. Resultatet ble det stikk motsatte.

Og det er naturlig at omverdenen reagerer som den gjør. Når en så sentral verdi som ytringsfriheten blir utsatt for et alvorlig angrep, må vi vise at dette ikke er akseptabelt. Vi må vise at vi ikke lar oss kneble, at vi ikke lar oss skremme til taushet, men at vi våger å ytre oss fritt selv om noen vil true med våpen. Tegnere, journalister og redaktører over hele verden har det siste døgnet blitt hyllet og hyllet hverandre for stadig nye tegninger som understreker poenget.

Men hvis vi forsøker å se litt forbi tragedien i Paris, så bør det samtidig være rom for en debatt om hvorvidt det egentlig er klokt å stadig trykke nye Muhammed-karikaturer. Mange har nok sett det som en form for nødvendighet det siste døgnet, men jeg tror vi skal være forsiktige med å la denne tragedien alene få legge premisset for hvordan ytringsfriheten skal og bør forvaltes i samfunnet vårt i fremtiden.

Jeg sier ikke at vi ikke skal tåle satire eller religionskritikk. Jeg sier ikke at vi skal la oss skremme til taushet av ekstreme islamister. Men jeg vil oppfordre til en runde med refleksjon rundt hvilken effekt denne formen for satire kan ha. Kan det hende at den rammer noen vi egentlig ikke ønsker å ramme?

Pennen er et mektig våpen. Og selv om det blir fullstendig absurd når noen tar opp kampen mot pennen med skarpladde skytevåpen, så må vi være oppmerksomme på at også pennen er et våpen som kan såre og ramme mennesker. Derfor må dette våpenet – som alle andre våpen – benyttes bevisst og ansvarsfullt.

For de fleste av oss er en tegning bare en tegning, som vi har all mulig rett til å tegne og publisere. Det siste er uomtvistelig. Vi har rett til å tegne og publisere det vi vil. Men at det «bare er en tegning», er svært kulturelt og religiøst betinget.

Bildegjengivelse av profeten oppleves som en alvorlig synd for mange profeter. Det kan vi selvsagt velge å latterliggjøre, bagatellisere eller ignorere, men det må tas med i regnestykket når vi tar stilling til om vi ønsker å publisere slike bilder eller ikke. Tolkningsrammene er vidt forskjellige. Det vi opplever som satire, vil en muslim kanskje oppleve som en alvorlig krenkelse av sin religon. Og det er lite hensiktsmessig å sette likhetstegn mellom vitsetegninger av Jesus og Muhammed i denne debatten. Det blir ikke det samme, fordi det oppleves så vidt forskjellig.

Vi skal verne om ytringsfriheten. Vi skal vise at vi ikke lar oss kneble, og at vi ikke legger ned pennen selv om noen truer med våpen. Men vi må passe på at forsvaret for en av våre viktigste verdier ikke setter andre verdier fullstendig på sidelinjen.

Ytringsfriheten gir oss frihet til å krenke. Men den pålegger oss det ikke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt