Martin Enstad

27

Kommunereform og kirkeordning

I 2020 skal både kommunereformen fullføres, og en ny organisasjonsmodell for Den norske kirke innføres. Disse reformene bør sees i sammenheng.

Publisert: 8. jan 2015.

Større kommuner kan bidra til å gi Den norske kirke en hensiktsmessig organisering uten en uheldig styrking av Den norske kirkes kongregasjonalistiske trekk.

Regjeringens høringsdokument «Staten og Den norske kirke – et tydelig skille» legger til grunn at kommunenes ansvar for den lokale kirkes økonomi skal videreføres, samtidig som statens finansieringsoppgaver overfor kirken skal videreføres. Det har aldri vært et politisk flertall, eller et sterkt kirkelig ønske om å løsrive kirken fra de offentlige budsjettene. En fortsatt todelt finansiering av kirken fra stat og kommune gjør den lokal kirkeorganisasjonen sterkt avhengig av kommunekartet, samtidig som det er naturlig å la prestene forbli ansatt av og gjennom bispedømmene. 

Kommunereform skaper ny kirkeorganisasjon

Regjeringspartiene, sammen med KrF og V, utgjør et flertall som har forpliktet seg på å gjennomføre en kommunereform og fatte de nødvendige vedtak i denne perioden. 

I desember 2014 la regjeringens ekspertutvalg fram sin utredning «Kriterier for god kommunestruktur».  Deres anbefalinger er basert på at alle kommuner bør ha minimum 15 – 20000 innbyggere. Utvalget mener at kommunegrensene bør gjenspeile områdene folk bor, lever og arbeider i. Kriteriene virker rimelige og balanserte, og ville gitt et framtids-Norge med 100 kommuner. Når man tar høyde for den politiske prosessen, så er det realistisk at Norge i 2020 har 150 kommuner. Det betyr at når ny kirkeordning innføres i 2020 har Norge 150 kirkelige fellesråd mot dagens 428 kirkelige fellesråd.  

Med et slikt framtidsscenario trengs det kun mindre justeringer av dagens kirkeorganisasjon for å skape sammenfall mellom de to praktisk begrunnede organene/nivåene i vår kirke; prosti og kirkelig fellesråd.  Dette tilrettelegger for en ledelsesmodell på kommunenivå som kan forstås parallelt med den modellen vi i dag kjenner fra bispedømmene.

Biskop, råd og stiftsdirektør

På bispedømmeplan er det tre tydelige lederroller: Biskopen, lederen for bispedømmerådet og stiftsdirektøren. Rollene har ulike karakter, mandat og legitimering. 

Bisperollen henter sitt mandat i kraft av tradisjon og funksjon som åndelig leder. Biskopene preger profilen til sitt bispedømme. Det er forskjell på om Kvarme eller Fiske er menighetens biskop, eller om Midttømme eller Jørgensen har tilsynet med prestene. Biskopene har frihet, men også definerte oppgaver knyttet til ulike nasjonale kirkeorgan, ovenfor menighetene og ulike forpliktelser ovenfor ulike grupper av medarbeiderne i sitt bispedømme. 

Ved siden av biskopen har man det valgte bispedømmerådet som også preger bispedømmet gjennom strategiarbeid, budsjettarbeid, ansettelser og som medlemmer av Kirkemøtet. Rådets sammensetning preger selvsagt bispedømmets profil. Rådet og rådslederens mandat henter kraft først og fremst gjennom legitime demokratiske prosesser. 

Det vesentlige poenget i denne sammenhengen er at rådet og biskopen har en felles administrasjon som ledes av stiftsdirektøren. Stiftsdirektørens mandat er først og fremst legitimert i behovet for et velfungerende byråkrati som løser oppgavene innenfor gitte retningslinjer og rammer. 

For de som kun vil ha organisasjoner bygd opp etter forbilde av aksjeselskaper der alt ansvaret til slutt hviler på en daglig leder som er ansvarlig ovenfor styret, så er trioen biskop, rådsleder og stiftsdirektør som et trehodet troll. For de av oss som er mer tilhenger av ledelsesmodeller som henger sammen med konteksten man skal lede, kan dette være en god modell. Man tar på alvor kirkens egenart som en åndelig organisasjon med særegne forventninger til sin ledelse ved å ha en åndelig leder i ledertrioen. Man tar på alvor kirkens medlemmer både som åndelig og demokratisk størrelse i vår kirke ved den leke rådslederen. Og man anerkjenner betydningen av tid og administrativ kompetanse for å drive en profesjonell administrasjon ved å legge dette til en egen stilling. 

Denne ledermodellen er et godt bilde på hva det innebærer at vår kirke er bygd på den forutsetningen at kirkens liv utvikles i et samvirke mellom prestetjenesten og forsamlingen av de hellige, samtidig som selv åndelige institusjoner må bestrebe å ha veldrevne organisasjoner. 

Prost, Fellesrådet og Kirkevergen

Gitt en kirkeorganisasjon der man, som en konsekvens av færre kommuner, ser det som mulig å slå sammen fellesråd og prosti, så kan man få en liknende ledelsesmodell på prosti/fellesråds- nivå. Prosten kan forstås parallelt med biskopen og Kirkelig fellesrådet parallelt med bispedømmerådet. Og prost og fellesrådet vil få en felles administrasjon ledet av kirkevergen. 

Dette vil skape noe helt nytt i vår kirke. Vi vil gjennomgående i kirken få et nivå der man kan koordinere både prestetjenesten og fellesrådets ressurser innenfor det samme geografiske området. Tunge administrative oppgaver som arbeidsgiveransvar for fellesrådsansatte, personaladministrasjonen av presteskapet, økonomi, bygg og kirkegårder vil naturlig løses på dette kommunenivået. 

Med større kommuner vil avstanden mellom kirkelig fellesråd og det enkelte soknet øke de fleste steder i landet. Etter kommunereformen vil det ikke være ett-soknskommuner igjen i Norge. En slik utvikling vil tydeliggjøre skillet mellom menighetsrådet og kirkelig fellesråd. Da bør man se på funnene i rapporten «Samstyring i ubalanse. Evaluering av den lokale kirkens ordning». Det er lite tvil om at rapporten har rett når den påpeker ubalansen mellom soknets to organer menighetsrådet og fellesrådet.  Fellesrådene er styrket ved at de har kontroll med ressursfordeling, har fått en profesjonalisert forvaltning, opplevd en økt byråkratisering og et større handlingsrom. Mens menighetsrådene er svekket fordi de mangler helhetlig ledelse, det har vært en mindre vektlegging av åndelig/strategiske oppgaver og de sitter igjen med færre ressurser. Man har med andre ord fått en styrking av lokalkirkens administrasjon, på bekostning av de organer og roller som er satt til å utøve den åndelig ledelsen i menigheten. Det kan umulig være en riktig utvikling i en kirke. Hensikten med kirkelig fellesråd er jo ikke å etablere et nytt maktsentrum i kirken, men bistå soknene med nødvendig administrasjon og fellestjenester. En viktig oppgave framover blir derfor å finne grep som styrker menighetsrådets posisjon og evne til både å planlegge og gjennomføre sine egne planer. 

Sokneprest og  Menighetsråd 

For det er lokalt, i det enkelte sokn at menighetslivet skapes, utvikles og leves. Det er her trosopplæring blir til møter med faktiske barn og unge, det er her liturgiene blir til ord, bønn og toner, det er her Ordet forkynnes, barna døpes, det er her – i den lokale kirken – at brød og vin rekkes til menneskene. Det er soknet som er det levende uttrykket for bekjennelsens ord om forsamlingen av de hellige. 

Tunge administrative oppgaver som arbeidsgiveransvar for fellesrådsansatte, mye av personaladministrasjonen av presteskapet, økonomi, vedlikehold av bygg og kirkegårdsadministrasjon vil naturlig løses på kommunenivå. Arbeidsoppgavene i soknet vil i all hovedsak være rettet mot menighetsarbeid som gudstjenester, trosopplæring, diakoni og kirkemusikk.

Mange steder i landet vil de ulike delene av menighetens liv ledes av prest eller andre vigslede medarbeidere ut fra deres kompetanse, faglige integritet og vigslingsløfter. Andre steder vil det være en utfordring å rekrutterer medarbeidere med en tilstrekkelig kirkelig identitet og kompetanse, og der vil prestene spille en nøkkelrolle for å ivareta det kirkefaglige innholdet og profileringen.  I tillegg vil store og små sokn trenge merkantile støttestillinger av varierende omfang. 

Like fullt må det være en som lokalt har ansvaret for den daglige ledelsen i soknet. Med tanke på hvor mangfoldige norske sokn er, både i størrelse og bemanning er det neppe mulig å lage en enhetlig mal på hvordan dette skal løses. Men de aller fleste steder vil det framstå som naturlig at den daglige ledelsen legges til soknepresten. Det vil samsvare med det alminnelige kirkemedlem sin forståelse av hvem som leder menigheten i det daglige. Og som medlem av soknet sitt styringsorgan, menighetsrådet, vil soknepresten som menighetens «arbeidende styremedlem» være en viktig link mellom rådets visjoner og vedtatte planer og den daglige driften i menigheten. Ledelse krever også tid til administrasjon, men det kan begrenses ved delegering. Det er ikke et selvstendig poeng å sette presten mer på kontor, men det er et selvstendig poeng å styrke soknet, og soknets ledere: soknepresten og menighetsrådets leder sin mulighet for å utøve nettopp ledelse og styring. Og jeg ser det som avgjørende at menighetsledelse ikke først og fremst handler om administrasjon, men er et åndelig lederskap. 

Fortsatt to linjer

Kommunereformen vil prege kirkens organisasjon uavhengig av hvordan kirken velger å organisere sine arbeidsgiverlinjer. Men den modellen jeg har skissert over er ikke til hinder for å fortsette med to arbeidsgiverlinjer. I kirkeordningsdebatten er en arbeidsgiverlinje blitt et saliggjørende mantra, som bør revurderes. 

Arbeidsgiverlinjen fra biskop til kapellan bidrar sterkt til at nesten 1300 sokn, og drøyt 400 fellesråd faktisk framstår som en kirke.  Ved siden av liturgier, tjenesteordninger og felles kirkelige planer, så er det opplagt at et presteskap som både er ansatt, følges opp og må svare ovenfor biskopen og bispedømmet er et av de sterkeste båndene som binder vår kirke samme. Dette arbeidsgiverforholdet gir biskopen dessuten et legitimt rett til å handle i lokale kirkelige forhold i egenskap av å være arbeidsgiver. Jeg tror at våre biskoper heller oftere enn sjeldnere skal hevde sin rolle som arbeidsgiver i det lokale kirkeliv. Biskopen som arbeidsgiver gir også tilsynsfunksjonen verktøy som gjør tilsynet ovenfor prestene til noe mer håndfast enn retten til en prat. I en ideell verden er det siste et viktig argument for at alle vigslede burde vært ansatt i bispedømmet. 

Også sokneprestens plass i menighetsrådet taler sterkt for at sokneprestene burde være ansatt i bispedømmerådet. Soknepresten skal verken ivareta de ansatte eller fellesrådet sine interesser i menighetsrådet, men bidra åndelig, strategisk og praktisk ut fra sitt mandat som menighetens rette kalte prest. Sammensetningen av menighetsrådet er en logisk konsekvens av en kirkeordning der kirkens liv blir til i et samvirke mellom prestetjenesten og lekfolket. Det er vanskelig å se for deg hvordan sokneprestens rolle i menighetsrådet ikke skal bli preget av å være en av kirkevergens ansatte. 

I debattens hete kan argumentene for å opprettholde de to linjene lett fremstilles som prestenes kamp for å beskytte egne interesser. Da overser man et vesentlig poeng. Dette er ikke en interessekonflikt mellom prest og demokrati. Dette er en interessekonflikt mellom kirkedemokratiet nasjonalt/regionalt og lokalt. Hvis presteskapet overføres til fellesrådene er det vanskelig å se at Kirkemøtet og bispedømmerådene sitter igjen med myndighet til noe mer enn å fatte vedtak som de får håpe at det passer fellesrådene og menighetsrådene å følge opp. En slik overføring av ressurser vil uten tvil styrke Den norske kirkes kongregasjonalistiske trekk, og svekke både de synodale og episkopale trekk ved vår kirke. Framover blir det særlig interessant å se hvilken rolle Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA) velger å spille i denne debatten.

Til slutt

Med en fortsatt todelt finansiering er kirkens organisering sterkt avhengig av framtidens kommunekart. Den pågående kommunereformen gir kirken mulighet til å tilpasse sine egne prostigrenser til den nye kommunestrukturen. Dette tilrettelegger for en ledermodellmodell på prosti/kommunenivå etter mal fra bispedømmene. Og det vil gi kirken et gjennomgående nivå der man kan koordinere ressursene mellom de to linjene innenfor identiske geografiske områder. 

De to arbeidsgiverlinjene bør videreføre, primært fordi prestetjenesten med sin forankring i bispedømmet er en av de sterke bånd som holder vår kirke sammen. Det vil fortsatt være nyttig at biskopene har et legitimt rett til å handle i det lokale kirkeliv som arbeidsgiver. Og de to linjene sikrer sokneprestens uavhengighet som medlem av menighetsrådet. Videre vil en overføring av presteskapet til fellesrådene styrke Den norske kirkes kongregasjonalistiske trekk på en uheldig måte. 

Martin Enstad

Prest og lederkandidat ved Presteforeningens generalforsamling i mars 2015. 

OGSÅ PUBLISERT I LUTHERSK KIRKETIDENDE 9. JANUAR 2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Øystein Dahle

6 innlegg  3 kommentarer

Kommunereform, kirkeordning og prestetjenesten

Publisert rundt 4 år siden

 

I sitt innlegg på verdidebatt ønsker Martin Enstad å se sammenhengen mellom en varslet kommunereform og arbeidet med framtidig kirkereform. En omfattende kommunereform vil medføre stor omstilling i Den norske kirke, og det er positivt at Enstad vil drøfter hvilke muligheter og utfordringer en slik omstilling har for kirkelig organisering og ledelse. Jeg har imidlertid motforestillinger til flere av Enstad løsningsforslag for en framtidig kirkeordning.

Fortsatt to arbeidsgiverlinjer

Enstad vesentlige anliggende synes å være ønsket om å videreføre dagens todelte struktur der prestene utgjør en egen arbeidsgiverlinje, mens alle de andre i kirka er tilsatt av et sokneorgan. Enstad er lite opptatt av å drøfte noen av de store kostnadene som den todelte strukturen påfører kirka når det gjelder svekket felles målfokus, krevende samarbeidsforhold, planlegging på tvers av linjer, unødig ressursbruk og vanskelig konflikthåndtering. I stedet omtales ønsket om èn arbeidsgiverlinje som et «saliggjørende mantra som bør revurderes». Det framstår som et uklokt signal fra en lederkandidat i Presteforeningen at ønsket fra flere Kirkemøter og de fleste arbeidstakerorganisasjonene på kirkelig sektor omtales på denne måten.

Enstad er mest opptatt av mulighetene som en fortsatt todelt struktur kan gi. Her legges vekt på at prestene skal være biskopens, bispemøtes og Kirkemøtets forlengede arm inn i menighetene. Det skal være prestens oppgave i menighetsråd og fellesråd å sørge for at vedtak i Kirkemøte og bispedømmeråd følges opp lokalt. Enstad ønsker å gi menighetsprestene et hovedansvar i å ivareta det nasjonale og regionale kirkedemokratiet slik at det lokale kirkedemokratiet ikke blir for dominerende.

De fleste vil være enig i at det er behov for ordninger som ivaretar balansen mellom lokalkirkelig selvstendighet og sentralkirkelig styring. Jeg er imidlertid usikker på om det er rett vei å gå å legge så stor del av dette ansvaret på prestene. Når kirkemedlemmer omtaler den lokale presten som «presten vår» sier det mye om styrken i prestenes lokale tilhørighet. Hvis prestene i økende grad skal få rollen som utsendte medarbeidere fra den nasjonale kirke, vil prestens lokale identitet bli svekket Også hensynet til prestenes faglige selvstendighet og forkynnelsens frihet blir utfordret av Enstads vektlegging av sentralkirkelige planer og programmer som retningsgivende for prestetjenesten. (Hvorfor er det så viktig å sikre prestetjenestens organisatorisk uavhengighet fra den lokale kirke, samtidig som det ikke gis noen motforestillinger til å knytte presten til kirken sentralt? Hvordan vil prestenes rolle bli preget av dette? )

 Det er behov for tilsyn i kirka, og det er nødvendig at Kirkemøtet på flere områder kan opptre på vegne av hele Den norske kirke. Utfordringene det er å stå i dilemmaet mellom lokal frihet og forpliktelsen på et større fellesskap omfatter alle kirkelig tilsatte. Ordninger for tilsyn og ordninger som binder kirka sammen bør i prinsippet omfatte både rådsorganer og tilsatte.

 

Hva er åndelig ledelse?

Enstad omtaler flere ganger behovet for åndelig ledelse i kirken. I tillegg omtaler han kirken som en åndelig organisasjon og institusjon, og han peker på åndelige oppgaver i menigheten. Det er imidlertid uklart hvordan Enstad forstår begrepet åndelig, selv om det er en tendens til at begrepet åndelig i hovedsak knyttes til biskoper og prester. Bruk av begrepet åndelig i en diskusjon om organisasjon og ledelse bør presiseres for å unngå at det tilslører samtalen eller bidrar til misforståelser. Hvordan definerer Enstad begrepet «åndelige oppgaver» i denne sammenhengen? Omfattes oppdraget til de valgte rådene av hans definisjon av «åndelige oppgaver»? Vil åndelig ledelse også være et aspekt for de som satt til å lede på vegne av rådsorganene?

 

Daglig ledelse

Enstad tilkjennegir et klart behov for at det finnes daglig ledelse i soknet. Han mener at soknepresten er en god kandidat til et slik oppgave ut fra prestens kompetanse, faglige integritet og vigslingsløfter. Det er et allment og vesentlig kjennetegn ved lederrollen i en organisasjon at den baserer seg på et oppdrag som er overdratt fra en ansvarlig instans. Jeg er åpen for at sokneprester kan være daglige ledere for menighetsrådets virksomhet. Det er imidlertid krevende for lokalmenigheten å overlate et lederansvar til sokneprest hvis han/hun både organisatorisk og i sin identitet insisterer på uavhengighet i forhold til soknets organer. Hvem er sokneprestens oppdragsgiver hvis han/hun blir daglig leder for menighetsrådets virksomhet?

 

Kommunereform

KA vil arbeide for kirkeordning som videreutvikler lokalkirkelig engasjement, handlekraft og selvstendighet. Vi tror det kan styrke både prestetjenesten og menighetsarbeidet for øvrig hvis de som arbeider lokalt har felles arbeidsgiver. En kommunereform kan bidra til en utvikling mot mer robuste kirkelige enheter som kan holde sammen faglige ressurser og demokratisk forankring i soknet.

 

 

Kommentar #2

Martin Enstad

27 innlegg  31 kommentarer

Kommunereform og en kirkeordning som fortsatt er synodal, episkopal og kongregasjonal

Publisert rundt 4 år siden

Det er gledelig at KA-direktør Øystein Dahle vil delta i en samtale om kommunereformens konsekvenser for den framtidige kirkeordningen. Så lenge den kirkelige finansieringen er knyttet til kommunen, vil kommunekartet med nødvendighet påvirke den kirkelige organiseringen. Mitt hovedanliggende er å sette dette på dagsorden, for realistisk kunne drøfte hva dette gir av muligheter og begrensinger i hva som er en hensiktsmessig organisering av kirken. 

Jeg er undrende til at Dahle mener jeg er lite opptatt av å drøfte utfordringer knyttet til de to linjene. Et vesentlig moment med den modellen jeg skisserer, er jo at kommunereformen kan gi oss en mulighet til å slå sammen de to praktisk begrunnende nivåene i vår kirke: prostiene og de kirkelige fellesrådene. Som jeg skrev: «Vi vil gjennomgående i kirken få et nivå der man kan koordinere både prestetjenesten og fellesrådets ressurser innenfor det samme geografiske området. Tunge administrative oppgaver som arbeidsgiveransvar for fellesrådsansatte, personaladministrasjonen av presteskapet, økonomi, bygg og kirkegårder vil naturlig løses på dette kommunenivået.» Dette vil gi en arbeidsgiverrepresentant for begge linjer, på samme kontor, med ansvar for samme geografiske område. Når prosten da i tillegg er medlem av fellesrådet så burde alt ligge til rette for å løse de utfordringene Dahle peker på. 

Dahle sette fokus på presterollen, i stede for maktfordelingen i kirkestrukturen når han leser meg slik at jeg legger vekt «på at prestene skal være biskopens, bispemøtes og Kirkemøtets forlengede arm inn i menighetene.» Jeg står for at arbeidsgiverlinjen fra biskop til kapellan har vært et av de sterke bånd som har bundet våre nesten 1300 sokn, og drøyt 400 fellesråd sammen til en kirke. Det er vanskelig å se hvor Dahle har det fra når han tillegger meg at presten i «økende grad skal få rollen som utsendte medarbeidere fra den nasjonale kirke». Hvor kom «økende grad» fra?  Jeg er godt fornøyd om presten, som i dag, blir funnet skikket og ordinert av biskopen og ansatt av bispedømmet til å virke lokalt, i et samvirke med menighetsrådet.  

Jeg ønsker en kirke som fortsatt er synodal, episkopal og kongregasjonal, og med en maktfordeling slik vi kjenner den i dag. Jeg mener det er et gode at en majoritetskirke må bruke tid på å lete etter felles løsninger og kompromisser. Derfor ønsker jeg ikke all makt verken i Kirkemøtet, bispedømmerådet eller lokalt. Dahle er selvsagt godt kjent med den makt det ligger i å ha ansatte. Ansatte er verktøy for å nå organisasjonens mål. Å flytte omtrent 1200 prestestillinger ned på lokalnivået i kirken vil uten tvil styrke Den norske kirkes kongregasjonalistiske trekk, og svekke både de synodale og episkopale trekk ved vår kirke. Jeg har før gitt uttrykk for at det ville bli «særlig interessant å se hvilken rolle Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA) velger å spille i denne debatten». Skal jeg lese Dahle sitt innlegg som en bekreftelse for at KA ensidig ønsker å styrke kirkens kongregasjonalistiske trekk? I så fall er det å håpe at Kirkemøtet tenker seg om en gang til før de velger sin framtidige arbeidsgiverorganisasjon. 

Dahle løfter et viktig tema når han etterspør en definisjon av åndelig. I stor grad kan nok ordet erstattes av religiøs. Kirken er en religiøs organisasjon, biskopen er en religiøs leder, lekfolket er en religiøs og demokratisk størrelse. Enhver leder i en religiøs organisasjon vil da naturlig defineres som en religiøs leder. Men er personalsjefen i Oslo bispedømme en åndelig leder? Er bygg- og anleggssjefen i Oslo kirkelig fellesråd en åndelig leder? Jeg tror for de fleste gir det intuitiv mening å etablere et skille mellom ulike ledere i religiøse organisasjoner og kalle biskop, prost, prest og andre vigslede medarbeidere for åndelige ledere. Det handler om kirkens forventning til at dette er mennesker som gjennom personlig forpliktelse og etter kirkens kall er funnet skikket og tar et spesielt ansvar for kirkens oppdrag til å forkynne evangeliet, forvalte sakramentene, feire messen, lære opp de døpte og sette evangeliet ut i diakonal handling. Dette er medarbeidere der kirken stiller krav til evnen til å identifisere seg med kirkens budskap og på ulikt vis målbære kirkens oppdrag i verden. Og det er vel derfor at tjenesteordningen for menighetsprester bruker nettopp begrepet åndelig ledelse når den sier om menighetspresten sin tjeneste at: «I forvaltningen av Ord og sakrament utøver alle menighetsprester et pastoralt lederansvar og bidrar til strategisk og åndelig ledelse i og av menigheten».  Åndelige oppgaver er nettopp de oppgaver i en religiøs organisasjon som er tett knyttet til kirkens oppdrag. Og de skiller seg fra andre helt nødvendige oppgaver som administrasjon og forvaltning, som i sin karakter og innhold er mer allmenne.

Dahle lurer på om oppdraget til de valgte rådene omfattes av min definisjon av «åndelige oppgaver», og om åndelig ledelse også er et aspekt for de som satt til å lede på vegne av rådsorganene? Kirken er som kjent forsamlingen av de hellige. Kirkelovens § 9 tydeliggjør menighetsrådet som et organ med åndelige oppgaver. Mens den samme lovens §14 tydeliggjør nettopp at kirkelige fellesråd er et organ med hovedsakelig økonomiske, administrative og koordinerende funksjoner. Den varslede kommunereformen vil tydeliggjøre dette ytterligere. Jeg har ingen intensjoner eller ønske om å jobbe for en kirkeordning som svekker lekfolkets rolle i kirken; tvert i mot har jeg et klart ønske om å styrke det av soknets organer som har et klart åndelig oppdrag; menighetsrådet.  

I hvor stor grad åndelig ledelse er et aspekt for de som er satt til å lede på vegne av rådsorganene vil derfor variere ut fra hvilket rådsorgan vi snakker om. Men samme hva slags lederstilling man har i kirken kan man ikke frigjøre seg for ansvaret for helheten. Derfor er det også aspekter av åndelig ledelse i kirkevergen og stiftsdirektøren arbeid ved at de er forpliktet på kirkens verdigrunnlag og mål. Og samtidig er det slik at de som har lederstillinger med et tydelig åndelig begrunnet ledermandat ikke utøver dette i tomme luften frigjort fra det materielle, og bør derfor heller ikke sjaltes ut fra f.eks budsjettprosesser. 

Det er gledelig at Dahle ser på soknepresten som en naturlig daglig leder for menighetsrådets virksomhet. Jeg ser ikke helt hvor Dahle tar det fra at jeg ønsker sokneprester som i sin identitet insisterer på uavhengighet fra soknets organer. Tvert imot tror jeg at dagens og framtidens sokneprester har en sterk identitet knyttet til soknet. Man er menighetens prest, og samtidig biskopens prest. Det er ikke noe nytt i vår kirke å forstå kirkens liv, lokalt, regionalt og nasjonalt som et samvirke mellom lekfolket og de som har ansvar for tjenesten med Ord og sakrament.  Hvis det er vilje så skal vi sikkert klare å tegne ut modeller for soknepresten som den daglige lederen for soknets virksomhet uten å ta fra henne verken plassen i menighetsrådet eller gi henne en ny arbeidsgiver. 

En kirkeordning der vi i kjølvannet av en kommunereform slår sammen fellesråd og prosti vil kreve små endringer i kirkeorganisasjonen. Det vil skape rom for en tredelt ledermodell i kirken med bred legitimitet. Og det vil bevare vår kirkes kjennetegn som synodal, episkopal og kongregasjonal. Og modellen er tilpasset en av de viktigste forutsetningene for en hver organisasjon: (den todelte) finansieringsmodellen. 


Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere