John Kaufman

Førsteamanuensis
1

Pussig redsel for 
skitten kirkevalgkamp

Sammenlignet med kampene både i oldkirken og på reformasjonstiden, fremstår Den norske kirkes «homofilikamp» som en gemyttlig samtale mellom venner.

Publisert: 8. jan 2015

I mandagens Vårt Land kunne­ vi lese om Magne Lerøs bekymring for at det ligger an til en skitten valgkamp i Den norske kirke i 2015. Når Sturla Stålsett antyder at fremgangsmåten til en som er kritisk til likekjønnet samliv «ligner på mobbing», blir Stålsett selv ­anklaget for å ta regien og ville stå fram som «folkekirkens ihuga talsmann og forsvarer». Dette er visstnok problematisk. Løsningen som foreslås av Lerø, er at biskopene skal få sitte i ro og fred og avgjøre saken.

Som kirkehistoriker må jeg innrømme at redselen for skitten valgkamp i dagens kirke fremstår som noe pussig. Sammenlignet med kampene både i oldkirken og på reformasjonstiden, fremstår Den norske kirkes «homofilikamp» som en gemyttlig samtale mellom venner.

Kampene den gang, om mye større spørsmål enn likekjønnet ekteskap, var svært preget av makt og skitne metoder – og ulike keiseres mer eller mindre tilfeldige teologiske standpunkter. Ikke fordi sakene bare var «politiske», men nettopp fordi de ble opplevd som helt avgjørende rent teologisk.

Alle midler. Da måtte man bruke alle midler for å vinne. De fleste har hørt at Konstantin spilte en viktig rolle ved kirkemøtet i Nikea i 325, men dette er bare ett eksempel. Fire kirkemøter fra 300-400-tallet er blitt stående som «økumeniske»­ i ­ortodoks, katolsk og flere protestantiske tradisjoner: Nikea (325), Konstantinopel (381), Efesus (431) og Kalkedon (451).

Ved disse kirkemøtene samlet biskoper seg, ofte flere hundre, for å diskutere og avgjøre svært sentrale lærespørsmål, i tillegg til en lang rekke andre spørsmål av ulik karakter. Det vi sjeldnere hører noe om, er at det fant sted mange tusen lokale og regionale kirkemøter i det samme tidsrommet, og at det i tillegg ble innkalt til flere omfattende kirkemøter, på linje med disse fire som er blitt stående som «økumeniske». Mange av disse kunne like godt ha fått en slik anerkjennelse.

Ved et slikt kirkemøte i Efesus i 449 ble Flavian, patriarken i Konstantinopel, så alvorlig mishandlet at han døde kort tid etter, og hans motstandere vant naturlig nok avstemningen. Men innen kort tid døde den daværende keiser etter et fall fra hesteryggen, og den nye keiseren, med et annet teologisk standpunkt, kalte inn til et nytt kirkemøte – denne gangen rett over Bosporos-stredet fra Konstantinopel, kanskje for at keiseren skulle kunne ha bedre oppsyn med møtet. Kirke­møtet i Kalkedon i 451 snudde da opp ned på det som var blitt bestemt i Efesus to år tidligere, men i over hundre år pågikk det en dragkamp om hvorvidt kompromisset fra Kalkedon skulle bli stående som rett lære.

I Kalkedon ble biskopene enige­ om læren om Jesu to naturer, (guddommelig og menneskelig, uten sammenblanding og uten atskillelse) – og i kjølvannet tok flere av de orientalske kirkene farvel med «keiserens» kirke i Konstantinopel.

Skitne metoder. I dragkampene både før og etter Kalkedon ble mildt sagt skitne metoder tatt i bruk. Flere steder ble munker nærmest brukt som «muskelmakt» for å sørge for at folkeopinionen og avstemningene gikk «riktig» vei. Og vi har fortellinger om kalkedonske prester «bevæpnet» med nattverdsbrød og vin som sørget for at nonner som sto i feil læretradisjon, ble tvunget inn i det rette kirkelige fellesskapet: «De ble slept frem til nattverden; da de holdt hendene over hodet og skrek ut sin sorg, ble hendene holdt og de ble slept videre… Sakramentet ble tvunget i munnen på enkelte, mens ­andre slengte seg på bakken med ­ansiktet ned, idet de forbannet alle som tvang de til å motta.»

I debatten om treenighets­læren hundre år tidligere forteller Gregor av Nyssa at «vanlige folk» var ekstremt opptatt av lærespørsmålene. «Hele byen er fullt av slikt: bakgatene, veikryssene, torgene, alléene. Det kommer fra de som selger klær, de som passer bordene hvor det veksles penger, de som selger mat. Hvis du spør om valutakursen, filosoferer han om ‘Født’ og ‘Ikke født’. Hvis du spør om prisen på et brød, svarer han: ‘Faderen er størst og Sønnen er underordnet ham’. Når du spør om badet er klart, gir han deg en definisjon: ‘Sønnen kom frem av intet’. Jeg vet ikke hva vi skal kalle denne elendigheten: galskap eller en manisk tilstand eller en ondskapens epidemi som driver tanken til vanvidd!»

Ekko. Poenget til Gregor er at alle disse utsagnene er kjetterske – og slik går det jo når ulærde lekfolk blander seg inn i filosofenes og biskopenes arena! La oss som har greie på dette, vi som er filosofer, teologer, biskoper, finne ut av læren. Hold dere unna. Jeg hører et ekko av dette når enkelte nå vil holde vanlige folkekirkemedlemmer som «aldri går på gudstjeneste» borte fra avgjørelsene om likekjønnet ekteskap.

For min del vil jeg heller ha lekfolket med i dagens debatter (og avstemninger) om likekjønnet ekteskap, ikke bare biskopene og teologene. Det å begrense avgjørelsesmyndighet til lederne er langt fra noen garanti for at metodene vil være «rene» eller at utfallet vil være «rett» – selv om jeg har stor tillit til dagens biskoper. Like lite som utfallet av oldkirkens debatter var gitt på forhånd, like lite er utfallet av dagens debatter gitt. Da vil jeg heller ha hele kirken med på samtalene og avstemningene, ikke bare noen utvalgte ledere i lukkede rom.

Eksemplene er hentet fra to glimrende bøker: Jesus Wars av Philip Jenkins (London: SPCK, 2010) og Voting about God in Early Church Councils av Ramsay MacMullen (London: Yale University Press, 2006).

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8. JANUAR 2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Det kommer kanskje til å ligne litt på en fotballkamp, og da trenger lagene noen til å heie på seg.

De som trenger det mest er kanskje de som blir stemplet som fariseere og mørkemenn, for de er det ikke så mange av. De har hverken støtte fra politikerne eller biskopene, men kun av bibelen og tradisjonen som ikke så mange bryr seg om idag.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere