Magne Lerø

Sjefredaktør i Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse
96

Slagmark og seierherrer

Biskopenes metode er å foretrekke framfor det som kan utarte til en ­skitten valgkamp når en av de store krisene i Den norske kirke skal løses.

Publisert: 6. jan 2015

Programmet for en svekket­ folkekirke finner man i Stålsett-utvalgets innstilling som ble lagt fram i 2013. Her er poenget at Den norske kirke skal strippes for alle privilegier for å kunne få full frihet som kirkesamfunn.

Alle trossamfunn og livssynsretninger skal stilles på lik linje både med hensyn til støtte og offentlig oppmerksomhet. Slik blir det hvert enkelt kirkesamfunns tros- og livskraft som vil avgjøre hvilken posisjon det får hos folket.

Det er en sliten og splittet folke­kirke med bøtten full av ­interne problemer som sleper 
seg inn i det nye året. Den sliter med å finne ut av hvordan makt innad skal fordeles når de skal bli herre i sitt eget demokratiske hus.

Skal ligne hverandre. Når Stortinget skal behandle en ny kirkelov i år, får vi vite om politikerne vil klare å holde fingrene­ av fatet selv om de ikke er helt fornøyd med demokratiet i kirken. Jo mer demokrati, desto bedre kirke, tror de. Tanken er at politikk og kirke skal ligne på hverandre – i demokratiets navn. Derfor har de, stikk i strid med tenkning i Stålsett-utvalget, bestemt at de kirkelige valg holdes i tilknytning til de politiske valgene.

«I et demokrati er det et grunn­element at folk står imot hverandre» uttalte Martin Kolberg (Ap) til Klassekampen etter kirke­valget i 2011. Han krevde alternative lister og mer valgkamp for å skape det han kalte et «levende demokrati». I politikkens verden deljer meningsmotstandere løs på hverandre. Nå er det bare for de som stiller til valg til Kirkemøtet å ta etter de politiske slagbjørnene.

Noen tror folkekirken i år vil bli styrket gjennom en beinhard, åpen maktkamp slik vi kjenner det fra politikkens verden. Prost Trond Bakkevig mener dette er veien å gå og har kritisert Kirke­rådet for å motarbeide demokratiet ved å vende tommelen ned for flere lister ved kirke­valget kommende høst. Men Kirke­møtet grep inn og gjorde som politikerne ville.

– En mobber. Sturla Stålsett, professor ved Menighetsfakultetet, har tatt regien. Som leder for bevegelsen «Åpen folkekirke» står han fram som folkekirkens ihuga talsmann og forsvarer. Målet er å få valgt flest mulige tilhengere av at kirken skal vie homofile til Kirkemøtet.

Øyvind Benestad har svart med å danne grupperingen ­«Levende folkekirke» for å få flest mulige motstandere av homofil vigsel inn i styre og stell.

Stålsett liker ikke Benestads ­initiativ. Han vil gjerne ha monopol på folkekirkebegrepet i valgkampsammenheng og kritiserer Benestad for å blande inn barn, kunstig befruktning og surrogati i debatten.

– Benestad legger byrden av alle disse spørsmålene på skuldrene til dem som vil leve et likekjønnet samliv. Det ligner mobbing, sier Stålsett til Aftenposten.

Når Benestad er gjort til en mobber alt før valgkampen har startet, gir det en pekepinn på hva vi kan vente oss. De som ikke innretter seg i tråd med ­tidens korrekte politisk krav, må regne med å bli brennmerket i opinionen­. Det ligger an til en skitten valgkamp.

Tvungen modell. Om kirken skal vie homofile, er et ­lærespørsmål. Det er temmelig på siden i forhold til både bibel og bekjennelse å la slike spørsmål bli avgjort i en opprivende valgkamp der folk som knapt setter sin fot i en menighet deltar. Dagens demokratimodell er påtvunget av politikerne. Kirkens tillitsvalgte har svelget den for å bli kvitt statskirken.

I bekjennelsesskriftene er ­biskopene gitt et særlig læreansvar i en luthersk kirke. Slik tenkte Presteforeningen og dens leder Gunnar Mindestrømmen da de sa ja til at homofile kunne vies etter at et flertall av biskopene hadde ombestemte seg. Det ble et bråk uten like.

Biskopene, som ville åpne for en forbønnshandling for homofile som giftet seg og vente med vigsel, ble feid av banen både av Kirkerådet og Kirkemøtet. Her skulle demokratiet ordne opp.

Søker kompromisser. Biskopene tenker stikk motsatt av Stålsett og Bakkevig. De snakker om at de er vigslet for å søke enhet i kirken. Derfor leter de ­etter kompromisser, går runde på runde internt, kjenner på ­uenighet, samles i bønn, diskuterer og tvinges til å lytte til hverandre. Det er ingen dum metode dersom man vil holde sammen.

Det beste Kirkemøtet kan gjøre for å få den gamle og slitne lutherske kirken til fortsatt å henge i hop, er å nedtone den makt­politiske interessetenkningen, gi avkall på egen makt og gjøre­ Bispemøtet til den styrende premissleverandør i saker som handler om lære og kirkens ­enhet. Større enhet i kirken ­betyr mer makt til biskopene. De bør ikke stues­ bort i en demokratisk avkrok som synsere og sere­monimestre.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN «PÅ EN MANDAG», VÅRT LAND 5. JANUAR 2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Det er vel ingen ting som tyder på at biskopene er noe klokere enn hvermansen i denne saken. De mener stort sett det samme som de sosialdemokratiske politikerne.

Kompromisser betyr bare uthaling av en avgjørelse, og det skjønner alle.

Denne saken er den mest alvorlige sak som noen gang er kommet opp i statskirken, og vil bety et være eller ikke være, og det skjønner også alle.

Når iveren for å finne kompromiss er stor hos biskopene, er det nok mest av alt av økonomiske årsaker. Det er nemlig snakk om mange arbeidsplasser som kan gå tapt, og det er forståelig.

Kommentar #2

Arne Danielsen

327 innlegg  5691 kommentarer

Interessant

Publisert nesten 5 år siden

@Lerø: "Det beste Kirkemøtet kan gjøre for å få den gamle og slitne lutherske kirken til fortsatt å henge i hop, er å nedtone den makt­politiske interessetenkningen, gi avkall på egen makt og gjøre­ Bispemøtet til den styrende premissleverandør i saker som handler om lære og kirkens ­enhet. Større enhet i kirken ­betyr mer makt til biskopene. De bør ikke stues­ bort i en demokratisk avkrok som synsere og sere­monimestre."

Interessant fra Magne Lerø.

Er helt enig i synspunktene omkring utviklingen og prosessene i kirken. Det er uansett lett å enes om at Sturla Stålsett ikke er noen kirkebygger. Åpen Folkekirke framstår som åpen i betydningen åpen for alt unntatt en kirke der tro og sakramenter er det viktigste og som bygger på tradisjoner og der de troende kan søke et trygt og byggende trosmessig fellesskap.

Er enig i at biskopene burde kunne ivareta lærespørsmål på en god og forsvarlig måte, bl.a. også for å unngå opprivende diskusjoner og interessekamper i flere beslutningsnivåer. Og når det kommer til tro og vanskelige lærespørsmål er det implisitt at det ikke tillegger den gemene hop å behøve å befatte seg med slikt. Omvendt er det derfor at hopen har valgt sine lærere – i dette tilfellet biskopene.

For å skape legitimitet for et slikt votum, må imidlertid et par viktige kriterier oppfylles. Begge er av politisk og slik sett av timelig karakter. 

1) Lerø peker på at politikerne presser kirken til å bli som dem, at de skal ordne seg med valgkamper og politiske prosesser. Like galt er det at deler av det nåværende bispekollegiet er politisk utnevnt. Dette svekker tilliten til biskopene – spesielt i lærespørsmål. En viktig forutsetning for at hele kirken fra fotfolket og opp, ja, da naturligvis bortsett fra Sturla Stålsett og Åpen Folkekirke, skal ha tillit til bispemøtet i lærespørsmål, er at de er valgt av kirken selv og at de helt og fullt har kirkens tillit.

2) Det andre er at bispekollegiet må innrette seg på en ny tid der nettopp lærespørsmål er en av deres viktigste oppgaver. De senere årene har kollegiet framstått stadig mer som aktivister for ymse in-saker av i høyeste grad politisk karakter. Det har til tider vært patetisk og lite vakkert, og det har i beste fall blitt registret med skjeve smil blant kirkefolket.

Oppsummert er det en avgjørende forutsetning, for at bispekollegiet skal ha autoritet og tillit i lærespørsmål, at de har kirken / kirkefolkets tillit i utgangspunktet og at de oppfører seg som biskoper i en kirke.

Det høres jo egentlig ikke så vanskelig ut.

Kommentar #3

Eirik Elin Stillingen

2 innlegg  115 kommentarer

Hvem skal utnevne biskopene?

Publisert nesten 5 år siden

Det er jo det store spørsmålet. Et sted må de de komme fra, og noen må velge dem.

Så jeg spør: hvem skal utnevne biskopene, dersom ikke Staten skal gjøre det, eller at et kirkedemokrati skal gjøre det?

Så hvor skal de komme fra? Det kan du fortelle de som gjerne bruker stemmeretten sin til neste kirkevalg. Og til politikerne som skal kirken fra budsjetter som i fremtiden nok blir noe slankere. Disse vil jo i motsetning til delegatene på Kirkemøtet bli stilt til ansvar, for i motsetning til dem, er avstemninger ikke hemmelige for politikere. 

Dersom Lere ønsker et selvrekrutterende teokrati fremfor et demokrati, kan han jammen si det rett ut, så alle kan få se at keiseren ikke har klær på.

Det er helt merkelig at demokrati, som fungerer helt utmerket, og i alle fall bedre enn de fleste andre systemer for å fatte avgjørelser, i alle sammenhenger, fra borettslag og idrettslag til politikken ikke  skulle fungere like bra for Kirken også. De færreste vil beskrive årsmøter i idrettslaget som "skittent".

Men det helt merkelig hvor vanskelig det vil være med demokrati, fordi velgerne kan komme til å stemme anderledes enn Lerø ønsker.

Forrige gang jeg stemte ved kirkevalg var valgordningen slik at dersom man hadde etternavn som begynte med en A var man garantert å bli valgt inn, mens man var garantert at dersom man hadde etternavn som begynte med Å, var man garantert å ikke bli  valgt inn. Det er noe å bli opprørt over.

Kommentar #4

Arnfinn Eng

3 innlegg  3 kommentarer

Om kirkens enhet, metaforbruk og bispemakt

Publisert nesten 5 år siden

Magne Lerø har et poeng her - biskopene oppnår enhet på tross av all uenighet både i bispekollegiet og i kirken ved at de "leter ­etter kompromisser, går runde på runde internt, kjenner på ­uenighet, samles i bønn, diskuterer og tvinges til å lytte til hverandre." En slik enhet må vi alle søke - fremfor alt dere som er valgt til kirkemøtet! Også ytterfløyene i homofilidebatten - her representert ved Sturla Stålsett og Øyvind Benestad - må søke enhet på tross av all uenighet, ellers vil kirken til slutt bli splittet.

Og så må de mediene som dekker "valgkampen" frem mot kirkemøtet (dvs. Vårt Land og Dagen) og alle kommentatorer (i dette tilfellet Magne Lerø) besinne seg - å bruke metaforer som "slagmark og seierherrer" og "skitten valgkamp" er ikke dekkende for det som skjer. Jeg tror hverken Sturla Stålsett eller Øyvind Benestad kjenner seg igjen i denne bildebruken.

Og tror virkelig Magne Lerø at alt blir så mye enklere hvis biskopene skal få avgjøre lærespørsmål i kirken? Vil det myndige lekfolket i vår kirke virkelig bøye seg for det som vedtas i et lite kollegium på 12 personer? Jeg tror ikke det. Det er en grunn til at demokratiet har vokst frem i kirken, og at hvert kirkemedlem i praksis har en viss innflytelse gjennom sin stemmeseddel og personlige engasjement - også i lærespørsmål.

Til Arne Danielsen:

"Og når det kommer til tro og vanskelige lærespørsmål er det implisitt at det ikke tillegger den gemene hop å behøve å befatte seg med slikt." - er den gemene hop du sikter til her alle i kirken med unntak av biskopene, eller er det kirkemøtet? Mener du at folk flest - enten det er lek eller lærd i kirken - hverken skal kunne mene noe eller ha innflytelse i de lærespørsmål som til envher tid diskuteres?

Kommentar #5

Arne Danielsen

327 innlegg  5691 kommentarer

Arnfinn Eng

Publisert nesten 5 år siden

Om kirken skal vie homofile, er et ­lærespørsmål. Det er temmelig på siden i forhold til både bibel og bekjennelse å la slike spørsmål bli avgjort i en opprivende valgkamp der folk som knapt setter sin fot i en menighet deltar. Dagens demokratimodell er påtvunget av politikerne.

I bekjennelsesskriftene er ­biskopene gitt et særlig læreansvar i en luthersk kirke.

Biskopene, som ville åpne for en forbønnshandling for homofile som giftet seg og vente med vigsel, ble feid av banen både av Kirkerådet og Kirkemøtet. Her skulle demokratiet ordne opp.

Biskopene tenker stikk motsatt av Stålsett og Bakkevig. De snakker om at de er vigslet for å søke enhet i kirken. Derfor leter de ­etter kompromisser, går runde på runde internt, kjenner på ­uenighet, samles i bønn, diskuterer og tvinges til å lytte til hverandre. Det er ingen dum metode dersom man vil holde sammen.

Det beste Kirkemøtet kan gjøre for å få den gamle og slitne lutherske kirken til fortsatt å henge i hop, er å nedtone den makt­politiske interessetenkningen, gi avkall på egen makt og gjøre­ Bispemøtet til den styrende premissleverandør i saker som handler om lære og kirkens ­enhet. Større enhet i kirken ­betyr mer makt til biskopene. De bør ikke stues­ bort i en demokratisk avkrok som synsere og sere­monimestre.

-----

Som Eng sikkert har skjønt, ut fra det jeg har sitert ovenfor, lar jeg her Magne Lerø svare for meg, og, når alt kommer til alt, et solid flertall av kirkefolket i ganske vid forstand – vil jeg tro. Uansett ligger det mye visdom, sunn observasjonsevne og gode refleksjoner i det siterte.

Kan for egen del legge til at aktivisme i en del tilfeller er en av demokratiets utvekster, en pris vi må betale for demokratiets samlede og overordnede intensjon og verdi. Et lite mindretall med stor gjennomslagskraft i media, kan i noen tilfeller sette det demokratiske prinsippet om flertallsstyre ut av spill – eller sjakk matt.

Et eksempel på dette var reservasjonssaken. Et for gravide kvinner harmløst lovforslag med en rekke ordninger og tilrettelegginger for å hindre eventuelle uheldige utslag, men som også ivaretok de få som sliter med abort som medisinsk virkemiddel, det å ta liv, som et tungt samvittighetsspørsmål.

Saken provoserte kvinneaktivister, og disse har, som kjent, mye makt, spesielt i media. Hadde saken blitt ærlig og redelig framstilt ville opinionen akseptert den, de fleste ville ikke brydd seg. Men med fullt medietrykk og indignerte politikere, som på ideologisk grunnlag dominerte TV-skjermene og debattene, og her må vi heller ikke overse en opposisjon som så sitt snitt, ble det full klaff. Historisk oppslutning om 8. mars-toget (det vi trodde hadde sluttet å gå en gang på åttitallet) og solide meningsmålinger for de «sårbare kvinnene». Et solid nederlag for regjeringen, men det alvorligste var et trist nederlag for samvittighetsfriheten.

Kampen for likekjønnet vigsling i kirken er nettopp en slik «reservasjonssak,» et Nirvana for aktivistene. Noen kaller dette for «demokrati,» men jeg er usikker på om et slikt demokrati skal avgjøre viktige lærespørsmål i Den norske kirke.

Kommentar #6

Bjørn Solberg

3 innlegg  8 kommentarer

Kan en kirke i fritt fall slepe seg frem?

Publisert nesten 5 år siden

Magne Lerø har gjort det til en av sine fanesaker å beskrive Den norske kirke som svekket og full av interne problemer. I høst mente han at folkekirken var i fritt fall, nå er det såvidt at den sleper seg inn i det nye året. Det må ialfall bety at kirken har overlevd fallet, og det er ikke dårlig.

Det kan være morsomt med bildespråk, og Lerø er vel ute etter å spissformulere seg for å skape debatt. Men jeg tror nok han hadde tjent på en noe mer nøktern tilnærming til saken, også når det gjelder hans beskrivelse av hva som skjer, hva som kan komme til å skje, og hva ulike aktører mener.

Karl-Øyvind Jordell har allerede påpekt at Lerøs beskrivelse av hvorfor det (sannsynligvis) blir flere lister ved årets kirkevalg, er feil. Dette er ikke påtvunget kirken av politikerne, dette er noe kirkemøtet har gått inn for, helt frivillig. (Dessuten har det i mange år vært mulig å stille flere lister ved menighetsrådsvalg.) Flere lister vil føre til at ulike meninger kommer tydeligere frem, det er en fordel for de som skal velge. Og forhåpentligvis fører det til større valgdeltakelse. Det er fortsatt noen millioner som er medlemmer i Den norske kirke, og jeg håper mange av disse vil benytte seg av stemmeretten sin.

Lerø ser for seg en rå og skitten valgkamp. Må det nødvendigvis bli det? Ikke hvis kandidatene og de som støtter de forskjellige listene debatterer sakene på en nøktern måte, og særlig hvis debattene kommer til å handle om noe mer enn om kirken skal vie homofile. (Jfr. Alf Gjøsunds gode artikkel om kirkevalget i VL for noen dager siden.) 

Jeg er enig med Lerø i at biskopenes arbeid med spørsmålet om vielse av homofile kan være et forbilde for hvordan saken skal behandles. Og det kan absolutt diskuteres om læresaker egner seg for kirkemøtebehandling. (Og det bør diskuteres som en del av den kommende kirkeordning.) Men jeg tror ikke alt hadde blitt rolig dersom denne saken hadde blitt overlatt biskopene. Det er nok av teologer, og ikke minst lekfolk, som tolker Skriften annerledes enn biskopene, og de vil ikke sitte i ro etter et  bispemøtevedtak. Så ja; vi bør drøfte om biskopene skal ha større innflytelse, ev. avgjørende myndighet i lærespørsmål. Men jeg tror ikke uenigheten blant kirkens ansatte og medlemmer forsvinner av den grunn.

Kommentar #7

Karl Øyvind Jordell

154 innlegg  115 kommentarer

Historieløst av Lerø om kirkelig demokrati

Publisert nesten 5 år siden

I lys av ovenstående kommentar tillater jeg meg å legge inn min kommentar, som i litt forkortet versjon sto i Vårt Land 6. januar. Den var også lagt ut på Verdidebatt, men er glidd ut av hovedsiden:

I sin mandagsspalte 5. januar har Magne Lerø tatt for seg den kommende valgkamp i kirken. Her kan det virke som muligheten for flere lister ved kirkelige valg var noe som ble mulig først fra 2013 ved at «… Kirkemøtet grep inn og gjorde som politikerne ville».

Dette må være skrevet mot bedre vitende. Det er vanskelig å tro at Lerø ikke er på det rene med at det i overskuelig fortid har vært mulig å stille flere lister ved menighetsrådsvalg.

 Bispedømmerådene ble tidligere valgt indirekte, av menighetsrådene. Da kirken så skulle få en ‘demokratireform’, var det knapt unaturlig at også valg til bispedømmeråd skulle være direkte. I første omgang prøvde man seg med såkalte preferansevalg, som viste seg å være så innviklede å gjennomføre at ca 10 % av stemmene ble måtte forkastes. Folk trodde de kunne levere urettede lister, som ved offentlige valg. Det kunne de ikke, de måtte angi preferanse. Hvis ikke, ble stemmen forkastet. Og kandidater med etternavn på A hadde større muligheter for å bli valgt enn de som hadde etternavn på Å.

Forut for Kirkemøtet i 2013 fremmet Kirkerådet et forslag hvor det skulle kreves 500 underskrifter for å stille alternativ liste i et bispedømme, og betonet at de grupper som kunne tenkes å stille til valg, var små at de ikke ville kunne innfri kravet. Da det etterhånden viste seg at mange innså at kravet om 500 underskrifter var urimelig, slik at faren for alternative lister ble større, fremmet man et forslag hvor det bare skulle kunne være en enkelt liste, og bare mulig å avgi stemmer til to eller tre personer på denne listen (avhengig av hvor mange som skulle velges).

Med bakgrunn i den lange tradisjon for mulighet for flere lister ved menighetsrådsvalg, er det ikke så underlig at en slik ordning ikke kunne vinne fram. Man kan ikke med rimelighet si at det innebar at kirkemøtet gjorde som politikerne ville. Kirkemøtet åpnet for at en gammel, velprøvet ordning også ble en mulighet ved bispedømmerådsvalg.

Kommentar #8

Arnfinn Eng

3 innlegg  3 kommentarer

Om kirkedemokratiet

Publisert nesten 5 år siden

Takk for godt og fyldig svar, Arne Danielsen!

Jeg forstår argumentasjonen din, og du trekker frem et interessant eksempel med reservasjonsretten. Likevel; jeg deler ikke din bekymring for at «aktivister» skal kuppe de prosessene som til enhver tid foregår i de organer som har vedtaksmyndighet i kirken – enten det er på menighetsrådsnivå, bispedømmerådsnivå eller på kirkemøtet. Du skriver følgende: «Et lite mindretall med stor gjennomslagskraft i media, kan i noen tilfeller sette det demokratiske prinsippet om flertallsstyre ut av spill – eller sjakk matt.»

Det er fotfolket i kirken - grasrota – som bruker sin stemmerett, og som ønsker å påvirke kirken i den ene eller den andre retningen. At stadig flere av disse jobber for en endring i homofilispørsmålet kommer ikke som noen overraskelse, men å frata de tilhørighet til kirken ved å betegne de som «aktivister» er fullstendig urimelig. I den betegnelsen ligger også en anklage om at de egentlig ikke er opptatt av hva kirken er og skal være, og at de bare er opptatt av én ting, nemlig å få kirken til å åpne opp for vigsel av homofile. Det tror jeg er en alvorlig feilslutning.

Etter tidenes mobilisering i forkant av menighetsrådsvalgene i 2011, kom valgdeltagelsen til menighetsrådsvalgene opp i ca 13 %, og til bispedømmerådene ca 10 %. Disse tallene viser oss at det store flertallet av medlemmene i Den norske kirke ikke engasjerer seg tilstrekkelig til å avlegge stemme i de kirkelige valgene, selv om det er etisk brennbare spørsmål som de valgte organer skal ta stilling til. Vi kan håpe på og jobbe for at enda flere engasjerer seg og bruker sin stemmerett, men det er lite realistisk at vi kommer opp i de helt store tallene her. Videre er jeg nokså overbevist om at de som da faktisk velger å bruke sin stemmerett ønsker å være med og påvirke kirken fordi de er glad i kirken og føler tilhørighet til kirken. De kan ikke betegnes som aktivister! Og igjen – dersom homofilispørsmålet er av en slik karakter at det foreligger en reel fare for at rådene blir kuppet av aktivister – hvorfor bruker ikke da langt flere seg av denne muligheten?

Og når det gjelder de som da stiller til valg, vil jeg tro det store flertallet - enten det er til menighetsråd eller bispedømmeråd - vet hva vervet innebærer, og er innstilt på å gjøre en skikkelig jobb. Noen av disse motiveres selvsagt til å stille til valg pga en enkeltsak de brenner for, men det er ingen grunn til å tro at de verken er motiverte for eller skikket til å gjøre en skikkelig innsats i alle de andre utallige sakene som rådene skal behandle. Med det kjennskapet jeg har til rådsarbeidet i Den norske kirke (i den grad det skal tillegges noe vekt da – men jeg tar det nå med), har jeg til dags dato ikke truffet noen som «egentlig ikke bryr seg», som bare stiller av plikt, eller som kun er opptatt av homofilispørsmålet og ikke har noen interesse for kirken ut over det. Det er mennesker med et brennende engasjement for kirken som gjør en stor frivillig innsats gjennom rådsarbeidet, og de fortjener honnør for den jobben de gjør.

Jeg må minne deg om at avstemmingen i 2014 i den mest krevende saken kirkemøtet har behandlet, og som du og mange andre er redde for skal kuppes av aktivister, endte med et knapt flertall for status quo. Av 116 medlemmer i kirkemøtet er ca halvparten for at kirken skal innføre forbønnshandling eller liturgi ekteskapsinngåelse for homofile par – det er ikke et lite mindretall, og de representerer heller ikke et lite mindretall i Den norske kirke. Det er en betydelig andel av aktive kirkefolk med sterk oppslutning om sin lokale menighet (kall de gjerne «personlige kristne», selv om begrepet med rette debatteres i VL disse dager) som ønsker en endring i spørsmålet om kirken skal innføre liturgiske forbønnshandlinger/ vigsler av homofile par, i tillegg til en stor andel av kirkens teologer, forskere, prester, proster, biskoper og andre med tillitsverv og sentrale posisjoner i kirken og de kirkelige utdanninger. Man kan like eller ikke like utviklingen i Den norske kirke, men å hevde at denne endringen ikke kommer innenfra - fra kirken selv, og at det er en endring påtvunget kirken av krefter utenfra, er etter mitt skjønn ikke riktig.

Avslutningsvis vil jeg sitere John Kaufmans innlegg på verdidebatt nå nylig Pussig redsel for skitten kirkevalgkamp, der han gir et lite innblikk i oldkirkens valgkamper, som et apropos til hvorvidt biskopene eller kirkemøtet skal ha det avgjørende ordet i lærespørsmål:

«Poenget til Gregor er at alle disse utsagnene er kjetterske – og slik går det jo når ulærde lekfolk blander seg inn i filosofenes og biskopenes arena! La oss som har greie på dette, vi som er filosofer, teologer, biskoper, finne ut av læren. Hold dere unna. Jeg hører et ekko av dette når enkelte nå vil holde vanlige folkekirkemedlemmer som «aldri går på gudstjeneste» borte fra avgjørelsene om likekjønnet ekteskap.

For min del vil jeg heller ha lekfolket med i dagens debatter (og avstemninger) om likekjønnet ekteskap, ikke bare biskopene og teologene. Det å begrense avgjørelsesmyndighet til lederne er langt fra noen garanti for at metodene vil være «rene» eller at utfallet vil være «rett» – selv om jeg har stor tillit til dagens biskoper. Like lite som utfallet av oldkirkens debatter var gitt på forhånd, like lite er utfallet av dagens debatter gitt. Da vil jeg heller ha hele kirken med på samtalene og avstemningene, ikke bare noen utvalgte ledere i lukkede rom.» 

Kommentar #9

Arne Danielsen

327 innlegg  5691 kommentarer

Eng II

Publisert nesten 5 år siden

Mitt poeng er at lærespørsmål ikke bør være avhengig av hvilken fløy som er flinkest til å mobilisere representanter ved Kirkevalget. Vil tro at dette for flere enn undertegnede framstår som en lite hensiktsmessig måte å avgjøre trosspørsmål på.

Jeg mener ikke at aktivister ikke er oppriktig engasjerte. Det er vel heller motsatt, enten det gjelder utbygging av vassdrag, snøskuterkjøring, rovdyr eller likekjønnet vigsel. Uten et brennende engasjement – ingen kraftfull aktivisme.

Det som imidlertid er tankevekkende er, at slik kirken er organisert, så er faktisk de fleste av medlemmende ikke aktivt praktiserende troende, eller "personlig kristne."

Kampanjen for å få flest mulig til på stemme på de "rette" kandidatene ved neste års kirkevalg, prøver å få med seg flest mulig av de stemmeberettigede. Vil tro at det ikke vil bli krevet at de skal sitere fra Luthers katekismus ved døren?

Det er et tankekors at mange, som (nesten) aldri setter sin fot i kirken, og som ikke har noe bevisst forhold til troen, men som i dette tilfellet er sterkt engasjert i de homofiles sak uansett hva saken måtte dreie seg om, kan være avgjørende for utfallet i et viktig lærespørsmål i Den norske kirke. Et tankekors, er det ikke det da, Eng?

Det er antakelig ikke et hasardiøs veddemål, for de som vil sette salemboka si i pant, på at en solid majoritet av det aktive og troende kirkefolket ikke bifaller likekjønnet vigsling i kirken. Oppsummert bør vi overlate dette til biskopene. Så får vi heller være påpasselig med at vi velger biskoper som vi har tillit til og som vi kan gi et slik votum.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere