Religions- og debattredaktør Alf Gjøsund

Religions- og debattredaktør

Aktivistene til listene

Så du vil til Kirkemøtet for å bestemme Den norske kirkes homosyn? Prisen er fire lange år med kirkepolitikk.

Publisert: 6. jan 2015

– Jeg har fått spørsmål om jeg vil la meg foreslå som kandidat til kirkevalget. Svarfristen er midten av januar, sa en gjest i et av romjulens middagsselskaper. 

Hun er ett av av noen tusen kirkemedlemmer som har fått dette spørsmålet i desember. Selv fikk hun det fra menighetsrådet, som vil foreslå henne for bispedømmets egen valgkomité. Andre vil bli spurt av aksjonsgruppen Åpen folkekirke, som har varslet egne valglister.

Benkesliter

Jeg minnet henne på at høstens kirkevalg kommer til bli tidenes homovalg. Mediene har selv signalisert det. Om de glemmer det, vil Åpen folkekirke minne dem på det. Siden de har kjønnsnøytral vigselsliturgi som kampsak, er dette deres eneste sjanse til å få oppmerksomhet. 

Det tar min bekjente med stor ro, siden hun er en liberaler i dette spørsmålet. Samtidig er hun opptatt av langt mer enn de homofiles situasjon. Det kommer vel med når hun skal vurdere om hun har tid og arbeidslyst nok til å stille til valg. Blir hun stemt inn, betyr det fire års hardt frivillig arbeid for bispedømmet sitt.

Der handler det ikke om ja eller nei til homobryllup. Der blir det budsjetter, tjenesteboliger, gravferdsforskrifter og leting etter kandidater til lokale råd og utvalg. Det blir personalkonflikter med bare tapere og valg av kandidater fra tomme søkerlister til prestestillinger som er utlyst for tredje gang.

Og når hun endelig kommer til Kirkemøtet, og den store kampen om vigselsliturgi for likekjønnete er unnagjort, så venter alle de andre sakene: tekstrekker, tilskuddsforvaltning og valgregler. Tilstandsrapporter skal leses og kveldene brukes til komitéarbeid om formelle strukturer. Alt sammen for en kirke som kanskje har havnet på et motsatt standpunkt av hennes eget i homofilispørsmålet. 

Man må ikke elske forvaltning og byråkratiske utredninger for å være medlem av bispedømmerådet. Men hvis man ikke gjør det, bør man brenne seriøst for Den norske kirke.

Hjertesaken

Noen mener det vil være uheldig om homosaken blir det ene spørsmålet som avgjør stemmegivningen ved kirkevalget. De har et poeng. Jeg har selv sett hvor dårlig det tar seg ut å være aktivisten som stort sett sløver når de ordinære sakene behandles, men kvikner til når ene, store hjertesaken kommer opp.

På den annen side er det grunn til å tro at de fleste nominerte ligner på min bekjente. De er ikke bare aktivister, men identifiserer seg med hele kirkens arbeid. Det gjelder forhåpentlig også de som stiller opp for Åpen folkekirke. 

I så fall sier de ja til nominasjon fordi de etter en nøye vurdering har havnet på et ja til ekteskapsloven. De ser behovet for at også homofile skal kunne gi hverandre et løfte om livslangt samliv. At kirken bør velsigne alles ønsker om troskap og forpliktende rammer i parforhold. 

De fleste har også respekt for dem som tenker tradisjonelt om slike spørsmål. De er enige om at kirken bør ha rom for mer konservative prester. De ser dessuten behovet for etiske grenser i en rekke andre spørsmål, som samboerskap og surrogati. 

Det må gi en viss bismak at mange av dem som legger navnet deres i urnen, ikke vil ta slike spørsmål veldig alvorlig. De ønsker kandidater som sier ja til flertallets mening. Hadde de visst at selv de mest homovennlige biskopene sier nei til å bo sammen uten å gifte seg, ville noen av dem kanskje droppet hele valget. 

Disse velgerne vil bli dypt skuffet når lokalavisen melder at du ikke vil gi fast ansettelse til den populære prestevikaren fordi han ikke vil gifte seg med samboeren. Du gikk da vitterlig til valg på et ja til kjærligheten. 

Konservative aktivister

Problemet kan bli like aktuelt på høyrefløyen i Den norske kirke. Den varslede homovinklingen vil gjøre terskelen høyere for å la seg nominere. Det gir en større mulighet for at også konservative aktivister melder seg til valg. Noen av dem vil slite med engasjementet dersom det endelige resultatet av homokampen blir motsatt av det de håpet.

Dessuten må også de ta inn over seg kirkens behov for praktiske løsninger. De må svare for kompromisser som vil vekke mishag blant de konservative velgerne. Og er det noe høyrefløyen i kirken har til felles med venstresiden, er det det at kompromisser gjør dem veldig, veldig skuffet.  

Om dette ikke tar fra deg motivasjonen til å jobbe samvittighetsfullt på fritiden med små og store saker, til å stå rakrygget i en kirke der muligheten til anonymitet er i ferd med å forsvinne – i fire lange år – da er det deg kirken trenger.

Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave tirsdag 6. januar.

Alf Gjøsund er kommentator i Vårt Land

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Kanskje er det bedre å bruke fritiden sin sammen med barna sine, istedet for å kjempe for en politisk sak i statskirken?

Man bør velge sine kamper med omhu, heter det.

Kommentar #2

Rune Foshaug

4 innlegg  895 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Jeg ser at man rent teologisk kan tolke kristendommen både for og imot homofilt ekteskap. Man kan velge å se på kristendommens "kjærlighetsbudskap", eller man kan velge å se på Bibelens svært strenge og utvetydige fordømmelser av homofili.

Og jeg er i utgangspunktet enig i at en kirke som Den Norske Kirke må la teologiske tolkninger gå foran popularitetshensyn.

Men - jeg håper at Den Norske Kirke og dens følgere er forberedt på at et politisk (popularitetsmessig) uakseptabelt resultat i "homokampen" vil kunne påvirke kirkens tilknytning til staten. Så om man finner et teologisk godt grunnlag til å fordømme homofili og homofile ekteskap (og det er lett å finne i begge testamentene!), så kan det hende at folket i større og større grad mener at en så ekskluderende og diskriminerende kirke ikke fortjener en særstilling i Norge når det gjelder blant annet statsstøtte.

Så får Den Norske Kirke kanskje sitte i fred og vedta politisk uakseptable men teologisk korrekte retningslinjer, men da bør de også akseptere at aksepten og populariteten i folket og fra politisk hold synker til nye dybder.

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
19 dager siden / 5126 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
27 dager siden / 3082 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
20 dager siden / 2314 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
27 dager siden / 2194 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
17 dager siden / 1764 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
21 dager siden / 1734 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
19 dager siden / 1720 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1664 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere