Kommentar

HEF - kirkens beste venn

Hvem står opp for sårbare mennesker når kristendommen bikker over og blir skadelig?

Det er ikke så populært å være humanetiker lenger. Du hører det på stønnene fra folk flest – ikke når NRK sender 60 timer med salmer, men når humanetikerne klager på det. Du ser det på skuldertrekkene når forbundet krever slutt på skolegudstjenestene for 58. år på rad.

Og du ser det på presisjonsnivået til kritikerne. Du sammenligner ikke Human-Etisk Forbund med Taliban, som Trond Blindheim gjorde i begynnelsen av desember, med mindre du vet at folk unner dem litt tyn.

Men nå er både førjulsdebattene og julemiddagen unnagjort. Vi kan slakke på beltet og tillate oss litt ettertanke. Fortjener egentlig humanetikerne all denne kritikken?

Skal vi koste på oss litt ærlighet, er kanskje avstanden mellom kristne og humanetikere noe overdrevet. Hva var det misjonsmannen Espen Ottosen skrev i en bok forleden? At han til tider kjenner seg dratt mot ateismen. At han noen ganger synes det er vanskelig å tro at det finnes en allmektig Gud og et evig liv.

Når man kan tvile såpass i Misjonssambandet, hva da med vanlige kirkefolk? Antakelig er det ganske mange kristne som i mørke stunder fristes til å sette nettleseren på privat og sniktitte litt på forbundets medlemssider.

Når vi også vet at selv de mest innavlede humanetikerne knepper hendene i utrengsmål, må vi kanskje slå fast at vi er likere enn vi liker.

Men det er i mørke stunder. Til daglig har vi stikk motsatte agendaer, tenker noen.

Jeg er ikke så sikker på det. I mange saker fortjener Human-Etisk Forbund takk for samarbeidet.

Og da tenker jeg ikke på at ingen ting samler den Den norske kirke mer enn en real fight mot forbundet. Vi snakker om en kirke som ellers er i konstant strid med seg selv og kaller hverandre kjettere i diskusjoner om bibelsyn, politikk og samlivsspørsmål.

Men så skjer denne underlige magien hver advent: Noen humanetikere ymter frampå om ikke et sivilisert samfunn bør slutte med gudstjenester i skoletiden. Og kirkens medlemmer reiser seg, fra det trangeste bedehus til den romsligste domkirke, og står side om side i kampen mot sin felles fiende. Ingen artikkel genererer så mange heiarop og likes på tvers av teologiske skillelinjer som et sleivete spark mot Jens Brun-Pedersen.

Langt viktigere er det at humanetikerne tar tak i problemer som burde være kirkens ansvar.

For hvem står opp for sårbare mennesker når kristendommen bikker over og blir skadelig? Når barn utsettes for usunn karismatikk og syke pensjonister lures til å betale for det de håper er et mirakel?

For en engasjert humanetiker er ingen pastor for betydningsløs eller rar til å konfronteres med sunn fornuft. Jeg kjenner en del av disse humanetikerne, og har aldri opplevd at det er kristendomshat som driver dem. I mange tilfeller er det ærlig, real solidaritet.

For ikke å snakke om kampen mot kommersiell, nyreligiøs utnyttelse av mennesker. De som har vært på alternativmesse vet hva jeg snakker om.

Teologer, som burde ha den beste kompetanse på religion, sitter med lua i fanget. Det er kanskje ikke så lett å advare mot auralesing til tusen kroner timen når man selv tjener en halv million i året på å forkynne noe overnaturlig. Men skeptikerne i Human-Etisk Forbund tar saken med klar og rasjonell argumentasjon. Kanskje noen ganger uten særlig mye forståelse for årsaken til at folk søker det uforklarlige, men oppgjøret er likevel nødvendig.

Vi kunne også snakket om kampen for likebehandling av livssyn. Etter manges mening har Den norske kirke på ingen måte tatt inn over seg hvordan det er å være minoritet. Der frikirkene mer eller mindre høflig har innfunnet seg i skyggen av den store statskirken, har humanetikerne frimodig tatt opp kampen. Igjen og igjen har de advart majoritetskirken mot å ta sin plass i samfunnet som en selvfølge, helt til frikirkene i kjølvannet av livssynsutvalgets rapport tok bladet fra munnen og sa: Det stemmer. Forbundet snakker for oss også.

Man kan være enig eller uenig med forbundet i denne kampen, men den har vært prinsipiell og konsekvent. Den norske kirke gjør klokt i å lytte. Hvis ikke kan det oppfattes som arroganse. Det vil ikke lønne seg i en tid med fallende dåpstall.

Mens kristne feirer at Gud ble menneske, og humanetikerne mumser ribbe og medisterkaker fordi de mener vi har gjort dette siden Tor og Odin, er det på sin plass å takke humanetikerne for kampen for mennesket. På vegne av kirken. Siden den ikke sier det selv:

Dere ønskes en fortsatt fredfull julehøytid. Men bare til over nyttår. Da trenger vi dere igjen.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar