Hvem er en ekte kristen?

Det er jo forskjell på en pinsevenn, og en katolikk?

De såkalte åndskristne mener at man skal be den og den bønnen for å bli frelst, og så skal man få "Åndens frukter" servert på ett sølvfat!

Katolikkene virker mer servile, litt mer " ta det med ro"-holdning.

Nå har jeg personlig strevd med denne problemstillingen, i nesten fem år. Og har vel funnet ut at hvem som er en kristen, det kan bare Vår Herre bestemme.

Men jeg sliter litt enda med å se denne problemstillingen jeg reiser her:

Hvorfor skal man bli en kristen, hvis man ikke får nyte godt av "Åndens frukter", og få det perfekte liv, etter at man er blitt såkalt frelst?

Jeg savner fornuften oppe i det hele, nemlig noe de høykirkelige synes å ha.

Jeg tror rett og slett ikke mer på noen forvandling av ens liv, ihvertfall ikke noen stor forandring. Man har Gud å be til, og det er det. Og man har en kirke å gå til hver søndag.

Det skal ikke være lett å følge Kristus, men hvorfor gjøre det så sabla vanskelig, allikevel?

Enhver har sine laster, så hvorfor skal man fornekte seg selv hele tiden?

Nei, enhver er salig i sin tro, og så får man se til slutt om det rekker.

Men, total forvandling er noe som nok er ute av syne, ihvertfall for meg, og sikkert mange andre i ulike kirkesamfunn.

Og jeg synes enhver burde være ærlig om det, også. Ikke love gull og grønne skoger til svake sjeler der ute, når det eneste som holder, er selve troen på Jesus.

Og ikke om det er synd å røyke, ta seg ett glass alkohol noen ganger, banne noen ganger, eller rett og slett tvile noen ganger også.

(Moderator2 har fjernet beskrivelser av to debattanter)