Familieliv eller skjøre relasjoner?

Merete Thomassen skriver etterlengtet nyansert og godt om parforholdet i Vårt Land 16. desember. Thomassen har rett i at det kan oppleves som alt annet enn godt når kirken ikke kan tilby noe annet enn idealet om det livslange ekteskapet. For mange er det et ideal som legger stein til byrden.

Vi er mange som hvert år går inn i adventstiden med brutte relasjoner, sår og skrammer, ensomhet i eller utenfor relasjon. Thomassens tekst gir gjenklang i de mange spørsmålene det er vanskelig å finne tilfredsstillende svar på.

Hvorfor elsker vi ikke hverandre? Hvorfor er menneskelig kjærlighet så ufullkommen? Spørsmålene glir over i en erkjennelse om all menneskelig relasjon. Og jeg tar meg i å lete etter de gode og sanne fortellingene om menneskelig kjærlighet. Ønsker å se spor av kjærlighet som ikke er egenkjærlighet, selvoppholdelse, frykt for ensomhet, vonde kompromiss. En kjærlighet som gir sanne og ekte møter mellom mennesker, møter som tåler tidens tann.

Ingen vei utenom. Det ser likevel ikke ut til å være noen vei utenom – vi må akseptere at menneskelig kjærlighet er uløselig knyttet til menneskets svakhet. Og på samme tid – i den kjærligheten som vi alle strever med, finnes også øyeblikk av nærhet, glimtvis oppriktighet, bruddstykker av noe hellig, ekte og godt. Hvorfor elsker vi ikke hverandre? Og samtidig gjør vi jo nettopp det – verden er full av eksempler på at vi også elsker, ofrer og gjør det gode i kjærlighetens navn.

Mang en gang har jeg tenkt om parforholdet at vi i vår tid er forledet av filmer og bøker som mater oss med illusjoner om romantisk og mindre komplisert kjærlighet. På den annen side er det ingen som kan gi fullt ut tilfredsstillende svar på hva vi kan forvente oss, og bør forvente, av det virkelige livet.

Derfor er det nærliggende å bli sittende igjen med vår tids dype ambivalens til kjærlighet, samliv og forpliktelse – en ambivalens som også preger kirken. Vigselsliturgiens ord om ekteskapets ukrenkelighet, og om trofasthet inntil døden, står i skarp kontrast til kirkens praksis, og ikke minst den virkelighet som møter oss, både som prester, privatpersoner og medmennesker.

Koste. Hvor mye skal forpliktelsen og kjærligheten koste oss? Den relasjonelle kjærlighetens ufullkommenhet er alt annet enn ny. Derfor er disse temaene dominerende også i teologien. I de bibelske fortellingene og i teologiens ord om synd, nåde og menneskelig svakhet. De gamle dogmene kan virke irrelevante, men de er også slitesterke uttrykk for menneskelig livstolkning. Ordene om at vi er «født med menneskeslektens synd og skyld» kan oppfattes som livsfjerne og fordømmende.

Men jeg finner også en slags hvile i disse ordene. De formidler en sannhet om det å være menneske. De forteller om relasjonenes skjørhet og menneskets svakhet som grunnleggende eksistensvilkår, og gir gjenklang i noe dypt i menneskelig erfaring. Som det uttrykkes så godt i «Nådens fellesskap. Rapport fra samtalen mellom Metodistkirken og Den norske kirke»: «Mennesket lever i brutte relasjoner, til Gud, til skaperverket, til medmennesket og til seg selv.»

Oppofrelse. Fra feministisk kritikk av det kristne omsorgsethoset og idealet om selvoppofrelse, vet jeg at det tilsynelatende gode ikke alltid er bare godt. Oppofrende kjærlighet kan ha en bakside. Selv omsorg og kjærlighet kan få en virkningshistorie i det enkelte liv som er alt annet enn god.

Kjærligheten må balanseres mot og kombineres med andre verdier, som rettferdighet. Oppofrelse i kjærlighetens navn må kombineres med sunn egenkjærlighet og selvhevdelse. Derfor er det ikke nok å holde fram familiesolidaritet, uselviskhet og empati.

Selvsagt er dette verdier som er viktige, men verdier må alltid virkeliggjøres i den enkeltes livssituasjon. Det er den enkelte som kjenner nyansene, og noen ganger kan verdier og idealer skygge for oss, så vi ikke ser tydelig de etisk relevante nyansene i hverdagen. Derfor er det alltid iblandet en viss frykt at jeg trekker fram de store ordene om idealene – blir de for dominerende og generelle, mister vi av syne nyansene i våre hverdagskamper.

Emosjoner. Ekteskapet skal i vår del av verden primært imøtekomme emosjonelle behov. Det ville være en krevende individuell øvelse å skulle løsrive seg fra sin kulturelle kontekst. Vi kan ikke unngå å preges av vår tids forventninger til samlivet, hvor urealistiske disse forventningene enn er.

Alle har vi et behov for å ha en vi kan stole på, en som kan gi beskyttelse og hjelpe oss til å leve med vår grunnleggende sårbarhet. Og i samlivene rundt oss, i fortellingene om svik, brudd og krevende faser, eller lykke, intimitet og trivsel, er det vanskelig å unngå å speile seg. Der ser vi vår egen lengsel, eller frykt for å bli forlatt og avvist.

Enhver fortelling om lykke eller brudd stiller kritiske spørsmål også til eget liv. Forventningene smitter. Individuelle valg får ringvirkninger langt utenfor privatsfæren, og skaper ny normalitet. Vi lever i en tid som gir oss mulighet til å satse på kvalitet i relasjonene. Hva som er «kvalitet» er en annen sak. Derfor er det heller ingen tvil om at vår tids frihet legger tunge eksistensielle byrder på samlivet.

Medfølelse. Selv blir jeg sittende igjen med en dyp medfølelse med oss alle. Og med ett må jeg tenke tilbake på den gang jeg var ung og leste karmelittbroderen Wilfrid Stinissens ord om menneskets dypeste lengsel: «Vi er født med en evig, uslokkelig hunger etter kjærlighet. Vi bærer den gjennom hele livet fra fødsel til død som vår tyngste byrde og vår største skatt. Vi hungrer og tørster etter kjærlighet og blir aldri, aldri mettet. Og derfor finnes Gud.»

Og jeg er på nippet til å be en bønn om at Gud må forbarme seg over oss mennesker, over den vanskelige kjærligheten og de skjøre relasjonene som er vår virkelighet. Over håp som livet gjør til skamme, over drømmer som blir knust, over menneskehjerter med sår og arrvev. Over menneskets dype frykt for ikke å være elskverdig. Over vår universelle mangel på evne til å elske evig, fullkomment og betingelsesløst. Over menneskets allestedsnærværende evne til å knuse det det har mellom hendene.

Terapeutene. I vår tid (i den vestlige verden) har terapeutene overtatt den rollen prestene hadde i tidligere tider. Nå er det terapeutene som har autoritet til å fortolke menneskenes liv. Likevel tror jeg at vi som kirke har all grunn til å ha stor frimodighet i vår forvaltning og nytolkning av kirkens tusenårige arv. Og jeg håper og tror at mine gode kollegaer i kirken vil bruke hver adventstid til å snakke sant om livet – og våge mer enn idyll og adventsstemning.