Eivor Andersen Oftestad

38

Hvordan kan kunst si oss noe om Gud?

Hva er det som gjør at kunsten kan vise oss til en større virkelighet bak det som er synlig – hvordan kan kunsten si oss noe om Gud? Først publisert i spalten Tro.Etikk.Ekstistens, Vårt Land 22. desember

Publisert: 22. des 2014

På El Greco’s julemotiv stråler Jesusbarnet. Man kan fornemme den guddommelige lyskilden i maleriet, og betrakteren dras mot dette usette. Slik er det, ikke bare med maleriet, men med hele den synlige virkeligheten. Gjennom den åpenbarer Gud seg på en skjult og symbolsk måte.

– Det gjelder alt fra sommerfuglen til en storslått solnedgang. Dette forstod antikkens kristne tenkere, som Dionysius Areopagiten, syrisk munk/biskop på 500-tallet. I dag har Dionysius innflytelse på den ettermoderne forståelsen av kunst, forteller Ståle Johannes Kristiansen.

Han er teolog og har nylig disputert i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen.

I doktorgradsarbeidet sitt har han undersøkt både Dionysius’ symboltenkning og kunstfilosofien til den franske nålevende filosofen Jean-Luc Marion, for å si noe om hvordan kunsten kan vise oss til en større virkelighet bak det som er synlig i kunstverket.

Jean-Luc Marion (f. 1946)

 

Mer enn øyet kan se

Bidraget til Kristiansen handler om langt mer enn faget kunsthistorie. Det utfordrer oss på hvordan vi, du og jeg, oppfatter virkeligheten rundt oss.  

– Det handler om å gjenoppdage at det synlige alltid inneholder mer enn det øyet kan se. Kunsten kan hjelpe oss med det, fordi den åpner noe for oss som ellers ville forblitt skjult, sier Kristiansen.

Kristen tenkning mener man kan avbilde Gud fordi han ble menneske og avbildet seg selv i Kristus. Det er inkarnasjonen vi feirer i julen. I eldre kristen tradisjon var det først og fremst ikonene som avbildet Gud.

– Fordi Gud ble menneske og ble født julenatt i Betlehem, kan ikonmalere male Gud slik han fremsto på jorden. Jesus var et menneske, men ikke bare det – hans guddommelige natur stråler gjennom i mange hendelser i Jesu liv. For å få dette frem, bruker ikonmalerne det omvendte perspektivet (hvor bildets forsvinningspunkt ikke finnes i bildet, men i betrakterens blikk). Og de bruker gullet som trenger gjennom bakgrunnen, slik at fargen blir gjennomskinnelig. Det ikonkunsten etterstreber er å la det guddommelige vise seg gjennom det menneskelige og synlige, gjennom maleriet, forklarer Kristiansen.

Symbolene

Kristiansen forklarer at Dionysius selv var spesielt interessert i Bibelens språklige symboler og i liturgiens symboler gjennom dramaturgien i kirkerommet. Begge symboltyper er bilder som samtidig åpenbarer og tilslører det mennesket overhodet ikke har forutsetning for å forstå, det som i seg selv er ubegripelig.

– Symbolene skjuler den indre meningen, og det er nødvendig å oppdage hvordan symbolene skjuler meningen slik at man kan forstå noe av det som ligger bakenfor. Slik tenker Dionysius, sier Kristiansen.

Denne tanken tar filosofen Jean-Luc Marion inn i sin tilnærming til malerkunsten. Han spør hvordan det som ikke er umiddelbart tilgjengelig i bildets synlighet bryter gjennom i det synlige. Han kaller det for det usette.

– Hva betyr det?

- Det usette kan ikke ses, på samme måte som det uhørte ikke kan høres, og det ukjente ikke kan erkjennes. Men det usette er ikke det samme som det usynlige. Det kan nemlig fremtre i det synlige. Det ligger nærmest på terskelen til å bli synlig. Og det er her Marion gjør ikonmaleriet til et paradigme for den betraktningsmåten han vil gjenreise i vår ettermoderne tid, sier Kristiansen.

Marion drar veksler på kirkefedrene og på en førmoderne oppfatning av virkeligheten. Her er det synlige, som alt annet skapt, alltid del i noe som er større enn seg selv.

Ingenting er bare det du ser, for alle fenomen har et overskudd av mening. Derfor gjelder dette ikke bare hellige bilder. Alle malerier, men særlig ikonmaleriet, sier Marion, er fortettet form for synlighet, og et fortettet utrykk for spillet mellom det synlige og det usynlige.

Natur og nåde

– Egentlig handler dette om forholdet mellom det som i teologien kalles natur og nåde. Det handler om hvordan Gud kommer til menneskene, ikke bare i Jesus, men gjennom alt det skapte. Det er ikke bare billedkunsten som viser oss dette, også musikk og annen type kunst.

– Hva slags rolle får kunstneren i denne tenkningen?

– Det å være kunstner er i følge Marion å delta i Guds skaperakt. Det er aldri bare etterligning, men noe helt nytt ser dagens lys. Derfor er ekte kunstnere medskapere. Og når de skaper noe, er det aldri snakk om en total avdekning av det som er usynlig, men alltid en antydning av at det du ser ikke er alt. Carravaggio iverksetter denne antydningen i vekslingen mellom lys og mørke – det som kalles chiaroscuro, og Cezanne og El Greco i sine eksperimenteringer med perspektivene i bildet, sier Kristiansen. 

I avhandlingen bruker du begrepet synsfilosofi, hva legger du i det? 

– De siste årene har kunsthistorien gått mer bort fra å kun være opptatt av stilarter og epokeinndeling. Fagmiljøene er mer opptatt av visuell kultur, og forsøker å se på bildene i sammenheng med all type synlighet. Marion opererer med et slags hierarki. Det går fra ikoner til malerier og til alt som er synlig. Akkurat som alle former for malerier har noe overskridende ved seg, har også hverdagssynligheten det. 

En gave

Filosofen Marion skriver seg, i følge Kristiansen, inn i en stor bevegelse som ønsker å få kunsthistorien bort fra å behandle bildene som objekter.

– En forløper for Marion, Ernst Gombrich, sier for eksempel at kunnskapen om kunst kan bli en hindring i det å virkelig se billedkunst. Det er som når to besøkende på museet går forbi et Rembrandt-maleri og sier ”nydelig chiaroscuro!”, og haster videre. De får bare bekreftet det de visste om bildet fra før. Da blir kunsten et objekt de egentlig ikke trenger å se. Slik har det også ofte vært for kunsthistorikere. De kan alt om bildet på forhånd, og så viser de publikum at teoriene stemmer, i stedet for å la bildet komme i tale. Marion tenker helt annerledes. Han definerer kunst som ’det som du må se på ny’. Hvis noen sier ’jeg har sett det bilde og trenger derfor ikke å se det igjen’, så er det enten ikke snakk om et bilde, eller så er den som sier det dum, sier Marion. Et kunstverk må alltid sees på ny og på ny. Å se er å motta en gave. Jeg tror han har rett, sier Kristiansen.

– Hvis det handler om en gave, så handler det også om en utveksling, en gjensidighet?

Ja, Marion og den ettermoderne bevegelsen han tilhører, gjenoppdager at betrakteren er medskaper i noe som utveksles mellom bildet og den som ser på bildet. Det har noe å si hvordan vi møter verket for at verket skal få vise seg på sine egne premisser. Dette er annerledes enn hovedlinjen i malerkunsten slik vi kjenner den fra renessansen av. Da ble sentralperspektivet rendyrket slik at når du ser på bildet, så er posisjonen din på en måte fiksert, blikket ditt er bestemt på forhånd. Marion fremhever derimot malerkunst hvor betrakteren aktiveres av bildet til å delta i tolkningen, som for eksempel i El Grecos fremstilling av Marias himmelopptakelse. Da ser du at Maria på et vis er i ferd med å tre ut av bildet. Når du møter denne typen kunst, blir du møtt av et motblikk som allerede ser på deg. Du må oppdage at bildet ser på deg. Marions bok heter The Crossing of the visible, fordi han er opptatt av det øyeblikket hvor betrakteren møter bildets blikk. Det er da utvekslingen skjer.

Du sier at denne måten å se på bilder, og på hele virkeligheten, blir gjenoppdaget. Hvorfor har den vært glemt?

– Noe av forklaringen handler om hvordan Opplysningstidens filosofer først og fremst var opptatt av det mulige. Og her la de vekt på hva som var mulig utfra sin egen oppfatning av fornuften. Ettermoderne filosofer som Jacques Derrida og Marion er derimot opptatt av det de kaller det umulige. De vil legge til rette for at det som ikke kan kalkuleres på forhånd, skal kunne fremtre. Derrida snakker om det som kommer, l’avenir, eller Den andres komme, l’invention de l’autre, og Marion snakker om det overskridende. Noe overskridende kan komme til syne, ikke som objekt, men i et møte med det vi ikke kan forutse.

Kirkefedrene

I denne tenkningen går en tydelig linje til kirkefedrene, både til Gregor av Nyssa fra 300-tallet og til Dionysius. Kirkefedrene tenker at mennesket aldri, selv ikke i evigheten, kan få grep om det guddommelige.

–Dette er gamle innsikter, men Marion eksperimenterer med tankene på en ny måte og henter inn nye begreper fra kunsten og estetikkens språk.

De ettermoderne filosofene henter denne tenkningen fra kirkefedrene, fra antikken og middelalderen. Slik viser Kristiansen i forskningen sin at den ettermoderne måten å se virkeligheten på, ikke er ny. Samtidig kan den være vanskelig å forstå fordi den dominerende kulturen og religionen er så formet av moderniteten.

– Renessansehumanistene kalte det de forlot for ’mellomalderen’. De brukte ordet ’mellom’ fordi de trodde at den tiden og tenkningen som de fjernet seg fra, var en idéhistorisk parentes. Men nå videreføresviktige innsikter fra senantikk og mellomalder hos sentrale ettermoderne filosofer. Tanken om symbolene, for eksempel, ble borte i modernitetens dyrking av entydighet og fornuft. Nå fornyes og utvikles denne tanken. I denne kontinuiteten med det førmoderne åpner det seg store rom for tenkningen og en større sans for det ukjente. I et slikt perspektiv er det ikke lenger mellomalderen, men moderniteten, som blir den store parentesen i tenkningens historie, mener Kristiansen.

Faktaboks:

      Jean-Luc Marion (f. 1946) er en fransk ettermoderne religionsfilosof og tidligere elev av Jacques Derrida. Han har særlig arbeidet med Descartes og med spørsmål om Gud. 

      Dionysius Areopagiten (500-tallet) var en syrisk munk eller biskop. Navnet er et hagionym, det egentlige navnet kjenner vi ikke, men han etterlot seg et forfatterskap som kalles Corpus Areopagiticum.

      12. desember forsvarte Ståle Johannes Kristiansen sin avhandling i kunsthistorie for graden PhD ved Universitetet i Bergen: Avdekning og tilsløring: Dionysius Areopagitens symboltekning og Jean-Luc Marions ettermoderne kunstfilosofi. I doktorgradsarbeidet sitt tar Kristiansen for seg tenkningen som ettermoderne filosofer har hentet fra kristne kirkefedre. 

Ståle Johannes Kristiansen

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Problematisk kunstsyn

Publisert over 5 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.
– Det å være kunstner er i følge Marion å delta i Guds skaperakt. Det er aldri bare etterligning, men noe helt nytt ser dagens lys. Derfor er ekte kunstnere medskapere. Og når de skaper noe, er det aldri snakk om en total avdekning av det som er usynlig, men alltid en antydning av at det du ser ikke er alt. Carravaggio iverksetter denne antydningen i vekslingen mellom lys og mørke – det som kalles chiaroscuro, og Cezanne og El Greco i sine eksperimenteringer med perspektivene i bildet, sier Kristiansen.

Synet på kunstneren som en formidler av det guddommelige, som noe annet enn en dyktig håndverker, nådde sitt høydepunkt i romantikken - men varianter av en oppfatning av kunstneren som en budbringer av "Guds nåde", eller av esoterisk viten, finner vi både før og etter den romantiske perioden i kunsthistorien.

Det problematiske ved et slikt syn på kunstneren, er at man i forblommende vendinger kan gi et inntrykk av at de fornemmelser kunstneren selv kan ha hatt, eller de fornemmelser den som betrakter et kunstverk kan få, er noe annet enn emosjoner av ulik art.  Barokk-kunstnere som Carravaggio "manipulerte" med spillet mellom lys og mørke - og ga dermed inntrykk av å formidle noe usynlig (eller halvt synlig), noe mystisk.

Selvsagt skaper kunst opplevelse, akkurat som sterke naturinntrykk skaper opplevelse - men det ligger på et subjektivt, emosjonelt plan.  Ikke å forakte det, forresten!

Kommentar #2

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Kunsten som formidler av det guddommelige

Publisert over 5 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Synet på kunstneren som en formidler av det guddommelige, som noe annet enn en dyktig håndverker, nådde sitt høydepunkt i romantikken - men varianter av en oppfatning av kunstneren som en budbringer av "Guds nåde", eller av esoterisk viten, finner vi både før og etter den romantiske perioden i kunsthistorien.

er i hvert fall til fulle motarbeidet av en del av våre samtidskunstnere som heller velger å formidle det heslige, det stygge og det provoserende. At det er kunstens oppgave å provosere mest mulig er en trend jeg aldri har forstått. Kunstnere som ikke en gang klarer å male, tegne eller skulpturere et menneske florerer i vår tid.

Selv forbeholder jeg kunstbegrepet til de få som har evner over det gjennomsnittlige til å formidle noe vakkert, noe enestående og noe genialt.

Det kan ikke sies å gjelde særlig mye av den moderne kunsten. Enhver kan visst kalle seg kunstner i vår tid. Denne hedersbetegnelsen er visst fullkomment utvannet.

Mvh Sverre

Kommentar #3

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

En annen debatt

Publisert over 5 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
Selv forbeholder jeg kunstbegrepet til de få som har evner over det gjennomsnittlige til å formidle noe vakkert, noe enestående og noe genialt.

Det kan ikke sies å gjelde særlig mye av den moderne kunsten. Enhver kan visst kalle seg kunstner i vår tid. Denne hedersbetegnelsen er visst fullkomment utvannet.

Dette handler ikke om modernisme versus eldre kunst, men om synet på kunstnerens rolle.  All vesentlig kunst har både en estetisk og en tematisk dimensjon, uavhengig av hvilken epoke eller "trend" den tilhører.

Kommentar #4

Morgan Lindstrøm

8 innlegg  684 kommentarer

Clair-Obscur

Publisert over 5 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Barokk-kunstnere som Carravaggio "manipulerte" med spillet mellom lys og mørke - og ga dermed inntrykk av å formidle noe usynlig (eller halvt synlig), noe mystisk.

Det var en uvant måte å beskrive clair-obscur-teknikken på i mine ører.

I følge det jeg har lært om maleteknikker, forsøkte ikke clair-obscur-malere å gi "inntrykk av å formidle noe usynlig (eller halvt synlig), noe mystisk". Tvert i mot, forsøkte de å gjengi følelsen av noe konkret, tangibelt - nærmest "skulpturelt" - og virkelig, ved å "modellere lys i malerier, tegninger eller trykk, hvor tredimensjonalt volum er foreslått ved nyanseverdien av farge og den analytiske divisjonen av lyse og mørke former – ofte kalt skyggelegging." (Wikipedia)...

Kommentar #5

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Jo, da

Publisert over 5 år siden
Morgan Lindstrøm. Gå til den siterte teksten.
Det var en uvant måte å beskrive clair-obscur-teknikken på i mine ører.

I følge det jeg har lært om maleteknikker, forsøkte ikke clair-obscur-malere å gi "inntrykk av å formidle noe usynlig (eller halvt synlig), noe mystisk". Tvert i mot, forsøkte de å gjengi følelsen av noe konkret, tangibelt - nærmest "skulpturelt" - og virkelig, ved å "modellere lys i malerier, tegninger eller trykk, hvor tredimensjonalt volum er foreslått ved nyanseverdien av farge og den analytiske divisjonen av lyse og mørke former – ofte kalt skyggelegging." (Wikipedia)...

Du har her hentet fram en leksikalsk definisjon av selve teknikken.  Jeg tenkte mer tematisk, og også med utgangspunkt i den konteksten bl.a. Carravaggio er presentert innenfor i startinnlegget - f.eks. her:

– Det å være kunstner er i følge Marion å delta i Guds skaperakt. Det er aldri bare etterligning, men noe helt nytt ser dagens lys. Derfor er ekte kunstnere medskapere. Og når de skaper noe, er det aldri snakk om en total avdekning av det som er usynlig, men alltid en antydning av at det du ser ikke er alt. Carravaggio iverksetter denne antydningen i vekslingen mellom lys og mørke – det som kalles chiaroscuro

Kommentar #6

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Kunst?

Publisert over 5 år siden

Siden jeg ikke anser det sannsynlig at det finnes noen Gud, kan jeg ikke bifalle trådstarters tema.  Tema burde vært: "Hvordan kan kunst si oss noe om våre forestillinger om Gud".  Men dette er et touchy tema, når vi blander kunst bokstavelig talt inn i bildet.

Ta en solnedgang.  Ta et kunstverk som forsøker å fremstille solnedgangen.  Er det ikke kunsterens subjektive tolkning av solnedgangen vi ser?  Kombinert med betrakterens subjektive tolkning av kunsterens tolkning?  Her er det lett å gå vill.  Et kunsverk trenger ikke ligne på en solnedgang i det hele tatt, og likevel bli tolket som nettopp det hos betrakteren.  Elg i solnedgang - hva ser du?  Elgen eller solnedgangen?

Et kunstverk kan være fullstendig abstrakt og således ikke gi en visuell fremstilling av noe som helst.  Likevel kan betrakteren tolke og fornemme noe betrakteren mener eksisterer - det være seg selv, en stein, universets tomhet eller Gud.

Kunst og religion har noen underlige men interessante linker seg imellom.  Finnes solnedgangen?  Isåfall hvorfor akkurat slik?  Finnes Gud?  Isåfall hvorfor akkurat slik?

Som om alt er et spørsmål om tolkning.  I et slikt univers blir alle harde bevis myke og faller til jorden.  Som en fjær i solnedgangen.

Kommentar #7

Morgan Lindstrøm

8 innlegg  684 kommentarer

Inspirasjon

Publisert over 5 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Synet på kunstneren som en formidler av det guddommelige, som noe annet enn en dyktig håndverker, nådde sitt høydepunkt i romantikken - men varianter av en oppfatning av kunstneren som en budbringer av

(Jeg siterte hele kommentar 1 - men mesteparten ble borte.)

Her er det temaer man kan analysere i det vide og det brede. Egentlig ganske spennende. Men det tror jeg ikke vi skal begynne på nå, midt i julestria. I stedet kommer jeg med noen få "strøtanker":

Jeg kan både forstå og gjenkjenne mange av de "mekanismene" som Eivor Oftestad beskriver, selv om jeg nok ville gitt noen av dem litt andre merkelapper og forklaringer.

Jeg kan også forstå ditt syn på saken, der du tenker at hele et kunstverks kilde ligger i kunstnerens subjektive følelsesliv. Dette er imidlertid noe jeg ikke helt kan kjenne igjen fra egne erfaringer.

Jeg skrev en kommentar kalt "Absolutt Musikk" i en tråd om Heavy Metal for en tid tilbake. Her viste jeg til to samtidskomponister, ved navn Allan Pettersson og Rued Langgaard, og siterte:

Det Virtuelle Musikbibliotek – Pettersson and Langgaard

Both Pettersson and Langgard conceived of music as a “force” that came from unknown depths and thus the composer was only a kind of “medium”. Langgaard’s words express a romantic understanding: Presupposing an internal existence of the Divine, music is a God-given gift arising from depths within the individual. Arising perhaps from somewhere within the subconscious, as suggested by Pettersson, because it is also possible to trace a religious undercurrent in his musical cosmology.

I denne sammenheng kan det være morsomt å trekke inn historien om "Georg Friedrich Handels oppstandelse" av Stefan Zweig. Absolutt leseverdig! :-D

Nå trenger man ikke å gå så langt som å tenke at "all kunst er direkte inspirert av Gud" for å anerkjenne at troen på vise av mekanismene Oftestad beskriver kan være fundert på reelle erfaringer. Men slik som jeg ser det, må man i det minste trekke inn noe i retning av Jung's "Collective unconscious", fordi man under "ren" kunstnerisk inspirasjon gjerne utestenger subjektive følelser så godt man kan – og forsøker ikke å involvere dem.

Det finnes selvfølgelig masse som går under betegnelsen "kunst" som har opphav i subjektiv sentimentalisme. Men min opplevelse er at den "største" kunsten ikke har sitt opphav så mye i det subjektive, men i det "kollektive" (i Jungs definisjon) – eller i "Gud", om man ønsker. Det er kanskje her man er på sporet av hva som skiller "stor", "tidløs" og "universell" kunst fra det som er "not–so–great"?

Morten Harket har ved noen anledninger blitt karakterisert som "tåkefyrste", p.g.a. en del litt kryptiske uttalelser. I et intervju i Musikkpraksis i år, fortalte han imidlertid om hvordan han "får inspirasjon". Det han sa her, fant jeg svært klart og gjenkjennelig:

Musikkpraksis 03/2014 – Morten Harket & produsent Peter Kvint om "Brother":

– Hvordan foregår skaperprosessen din?

– Jeg må først og fremst stilne meg selv. Jeg må holde kjeft med hele mitt system, så jeg fjerner all støy. Så er det å komme i en lyttetilstand, hvor ting får anledning til å komme. For meg er det alltid sånn at jeg «bestiller en låt». Jeg sier til meg selv at nå skal jeg skrive. Da har jeg sagt i fra om det, og kan for eksempel gå på kino i mellomtiden. Jeg har markert at jeg skal skrive og at det skal komme noe, og det skjer noe i systemet som gjør seg klar til det. Og plutselig har jeg i et glimt oppdaget noe som har karakter og egenart, som skiller seg fra alle andre ting, et varsomt lite vesen som dukker opp. Der ligger kimen. Hvis du klarer å holde fast ved det, og ikke støyer det vekk, så har du frøet som kan bli et svært tre. Da er selve låtskriverjobben å holde unna all form for forurensing, og fremkalle det glimtet av identitet, la det få feste seg. Du opplever jo tilblivelsen av noe — fra det ikke finnes, til at det finnes. Og det kan du egentlig ikke måle i tid, fordi det er et lynglimt.
Kommentar #8

Jon Magne Vestøl

0 innlegg  5 kommentarer

Det språkløse som utfordring

Publisert over 5 år siden

Takk til Eivor Oftestad for at hun løfter fram dette interessante doktorarbeidet.

Filosofen Marion har en teologisk basis for sin refleksjon om kunst. Det er imidlertid av betydning at han står i en bredere europeisk filosofisk tradisjon som omfatter både religiøse og sekulære tenkere. Felles for disse er at de reflekterer over det språkløse og språkets grenser som fenomen. Denne idestrømningen er på spennende vis dokumentert og kommentert i et tobindsverk av William Franke:On What Cannot Be Said: Apophatic Discourses in Philosophy, Religion, Literature, and the Arts.

Den teologiske eller religiøse del av denne tradisjonen vil selvsagt være mindre interessant for sekulære lesere. Men forståelsen av (i dette tilfellet) kunst som noe som er potensielt overskridende finner man hos tenkere med ulike livssynsmessige posisjoner. Det språkløse er derfor noe som kan forstås fra ulike vinklinger, men som også derfor i en viss forstand kan overskride motsetningen mellom sekulære og teologiske erfaringer og beskrivelser av virkelighet.

Kommentar #9

Jonas Stava

16 innlegg  1025 kommentarer

Kunst

Publisert over 5 år siden

Et interessant innlegg!

Jeg vet lite om kunst men anbefaler Francis Schaeffer sin gjennomgang av idehistorien. Han bruker mange eksempler gjennom kunst. Det kan også sies at den postmoderne kunsten er fæl. Både kunst og musikk er blitt mye verre de siste 50 årene. 

https://www.youtube.com/watch?v=Z0Hr0RLHxnI&index=1&list=PL966B5BE4DC18D06C

Kommentar #10

Robin Tande

26 innlegg  3738 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Kristen tenkning mener man kan avbilde Gud fordi han ble menneske og avbildet seg selv i Kristus. Det er inkarnasjonen vi feirer i julen. I eldre kristen tradisjon var det først og fremst ikonene som avbildet Gud. – Fordi Gud ble menneske og ble født julenatt i Betlehem, kan ikonmalere male Gud slik han fremsto på jorden.

I det siterte kan vi med velvilje finne følgende spørsmål og forsøk på svar:

Hvordan har Bibelens Gud bidratt til kunst? Fordi han ble menneske og avbildet seg selv i Kristus.

Men så var det spørsmålet i innleggets overskrift. Hvordan kan kunsten vise oss til en større virkelighet bak det som er synlig? Vi finner i innlegget mye greit tankespinn om en større virkelighet. Men derfra til å kunne avlede noe meningsfullt om Bibelens gudebilde, som hensikten avsløres å være? Hele innlegget ser for meg i så måte ut som en sirkelfilosofering, der vi som så ofte støter på en forførende sammenblanding av to forskjellige tema, der sirkelargumentering ikke er til å komme utenom, når det konkrete tema Bibelen og slik tro skal innpasses i filosofering om det ukjente. 

Kommentar #11

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Forstemmende

Publisert over 5 år siden
Det er forstemmende hvor mye dårlig tekning som kan avfødes religion. Først skriver Sverre Holm at "Uten julen og inkarnasjonen - ingen vitenskap."(!) Og nå hevder altså Oftestad i realiteten at vakker kunst gjør Gud til noe virkelig. Jaja, den menneskelige hjerne er sannelig et fascinerende plastisk organ. Fortsatt god jul!
Kommentar #12

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Grenseløst naivt

Publisert over 5 år siden
Oftestad skriver at Gud åpenbarer seg på en "skjult og symbolsk måte" gjennom "alt fra en sommerfugl til en storslått solnedgang." Det vakre, altså. Selvsagt. Jeg fristes til å sitere David Attenborough: "My response is that when Creationists talk about God creating every individual species as a separate act, they always instance hummingbirds, or orchids, sunflowers and beautiful things. But I tend to think instead of a parasitic worm that is boring through the eye of a boy sitting on the bank of a river in West Africa, [a worm] that's going to make him blind. And [I ask them], 'Are you telling me that the God you believe in, who you also say is an all-merciful God, who cares for each one of us individually, are you saying that God created this worm that can live in no other way than in an innocent child's eyeball? Because that doesn't seem to me to coincide with a God who's full of mercy." Kanskje Oftestad kan si noe om hvorvidt hun også i denne delen av vår virkelighet kjenner igjen sin Gud og hans grenseløse kjærlighet til hvert enkelt individ?
Kommentar #13

Robin Tande

26 innlegg  3738 kommentarer

Godt påpekt Hans-Petter

Publisert over 5 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.
Because that doesn't seem to me to coincide with a God who's full of mercy

Men jeg har på grunn av mitt kjennskap til saktmodige kristne med vanskeligheter, tatt til ordet for varsomhet med kritikk som når alle. Jeg har også her på Vd bedt kristne holde kjeft, og sagt: Ikke provoser fram kritikk og sitater som de som trenger å ha sin tro i fred burde være spart for. Trådstarter her gjør seg skyld i slik provosering, sikkert i god mening men uten å tenke langt nok.

Ha et godt nytt år!

Kommentar #14

Turid Talita Manjana Holta

0 innlegg  2678 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Kristen tenkning mener man kan avbilde Gud fordi han ble menneske og avbildet seg selv i Kristus. Det er inkarnasjonen vi feirer i julen. I eldre kristen tradisjon var det først og fremst ikonene som avbildet Gud.

Så da er det vell et av grunnene til at kristne har tenkt seg til tanken uten å ha Gud med på laget om det å begynt å avbilde Gud (Jesus).Kirkene er fulle av dem. ikke at alt kristne tenker og gjør er rett da , så neimen.bibelen følger dem ikke alltid å nei da. De kommer sikkert til himmelen lelll. guds nåde  er stor. Men klar i ordet er jo bibelen på at en ikke skal lage seg noen avbilde av Gud(Jesus).

Selvsagt kan kunst som naturen si noe om Gud. For dem som alerde tror på Gud så kan en nok se Gud i veldig masse. ikke at verken kunst eller annet av den årsak trnger å bevise Gud. men det fine med å være troende kristen er at det hadde ikke vært noen kristen TRO. Om en kunne bevise Gud. Det er jo noe vi tror. Og troen må en få lov å ha. Selv om nok  en ikke skal se bort i fra  at dyktige nok folk ( om ikke meg akkurat) mener seg å kunne bevise Gud. Så velger jeg å tro å er lykkelig nok med det på det planet.

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
16 dager siden / 1456 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 1284 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
26 dager siden / 1281 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
6 dager siden / 822 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
2 dager siden / 820 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
24 dager siden / 560 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere