Bomskudd om religionsfrihet

Først publisert (med feil) i papirutgaven av Vårt Land 22. desember

I et stort oppslått debattinnlegg i papirutgaven av Vårt Land 18. desember tar Liselotte Aune mål av seg til å «si noe om det prinsipielle ved skolegudstjenester».

"For nær"?

Det er mot slutten av innlegget at advokaten og FAU-representanten fører religionsfrihet inn i denne etter hvert rituelle debatten: «I land med reell religionsfrihet i skole og samfunnsliv som for eksempel Frankrike og USA, kan religion og livssyn virkelig blomstre i menigheter og familier hvor hver tar et aktivt valg ut fra egen overbevisning. Det er lett å sitte her og kaste stein på dem i andre land som ikke praktiserer religionsfrihet. Når ens eget trossamfunn skal gi slipp på privilegier for retten til religionsfrihet – se, da blir det straks litt vanskeligere. Jeg blir trist og sint over å se hvor lemfeldig mange kristne behandler retten til religionsfrihet når det kommer ‘for nær’», skriver Lee.

Utfra premisset for innlegget må jeg anta at det fortsatt er skolegudstjenester hun skriver om. Og da hevder altså advokaten følgende:

1. «Reell religionsfrihet» begrenser religiøse uttrykk til «menigheter og familier». 2. Skolegudstjenester sammenlignes med forfølgelse på religiøst grunnlag (!). 3. Skolegudstjenester er til hinder for at annerledestroende får utøve sin religionsfrihet.

Dette er, for å si det mildt, å trekke tilbudet til skolebarn i Norge om å delta på en gudstjeneste før jul, litt langt. Og det er i alle fall et godt stykke fra å være prinsipielt.

Hvordan defineres "religionsfrihet"?

I FNs menneskerettighetserklæring av 10. desember 1948 er retten til religionsfrihet angitt som «frihet til enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro i lære, gjerning, utøving og etterleving» (art. 18). Hvordan skolegudstjenester skal kunne komme i strid med dette, ser jeg gjerne advokat Lees forklaring på. Og at skolegudstjenester skal gjøre oss moralsk uskikket til å kritisere eksempelvis den bestialske religionsforfølgelsen som terroristene i den såkalte islamske staten (IS) står bak, savner enhver kontakt med proporsjoner og realiteter. Og så lenge deltakelsen på skolegudstjenesten er frivillig og inkluderer et alternativt tilbud – hvordan kan det være til hinder for religionsutøvelsen til skolebarn og foreldre som ikke bekjenner seg til kristen tro?

"Offentlig eller privat"

Jeg vil minne Lee og andre om at religionsfrihet faktisk gjelder for alle, flertallet inkludert, til å «gi uttrykk», «offentlig eller privat». At en stat skal være religionsnøytral er en myte og dermed naturlig nok ikke hjemlet i internasjonale konvensjoner. Selv om det kanskje ikke er prinsipielt, fristes jeg også til å minne om ordtaket «when in Rome, do as the Romans do». Uttrykket skal stamme fra biskopen av Milan, St. Ambrose, som i år 387 rådet St. Augustin til følge kirkens praksis (om dagen for faste) på det stedet hvor han var.

Det er ikke et kriterium for religionsfrihet at flertallet av innbyggerne i et land fjerner alle religiøse uttrykk fra det offentlige rom, faktisk er det det motsatte som er tilfelle. Den doble fustasjeopphengsforkoblingen var som kjent umulig å framskaffe.