Putins Valdaitale V.

Kolleger, gitt den globale situasjonen er det på tide å begynne å bli enige om visse fundamentale ting. Jo mer vi alle ser de felles problemene i ansiktet jo mer vil vi se at vi er i samme båt. Og den logiske veien ut av alt dette er samarbeide mellom nasjoner og samfunn i søken etter kollektive svar på økende utfordringer og felles risikohåndtering. Såfremt ikke noen av våre partnere av en eller annen grunn bare husker på dette når det tjener deres egne interesser.

Praktisk erfaring viser at felles svar på utfordringer ikke alltid er noe colombi egg og det er viktig å forstå dette. Desuten er de i de fleste tilfelle vanskelige å komme frem til. Det er ikke lett å overkomme forskjeller i nasjonale interesser og subjektiviteten i ulike tilnærminger. Spesielt når det dreier seg om nasjoner med ulike kulturelle og historiske tradisjoner. Allikevel har vi eksempler på at når man har felles mål og handling basert på felles kriterier så oppnådde vi en reell suksess.

La meg minne dere om løsningen på de kjemiske våpnene i Syria og den substansielle dialogen rundt Irans kjernefysiske program  såvel som vårt arbeide med Nordkoreanske spørsmål som også har hatt noen positive resultater. Hvorfor kan vi ikke bruke disse erfaringene til å løse lokale og globale utfordringer?

Hva kunne være den legale, politiske og økonomiske basis for en ny verdensorden som ville innebære stabilitet og sikkerhet samtidig sunn konkurranse uten å tillate dannelsen av nye monopoler som hindrer utvikling? Det er usannsynlig at noen ville kunne presentere absolutt utfyllende ferdiglagde løsninger akkurat nå. Vi ville trenge enormt med arbeide med deltagelse fra et stort spekter av regjeringer, den globale forretningsverdenen, sivilsamfunn og slike ekspertplatformer som dere utgjør.

Men allikevel er det opplagt at suksess og reelle resultater kun er mulig dersom nøkkeldeltagere i internasjonale spørsmål kan bli enige om å harmonisere grunnleggende interesser med rimelige begrensninger på seg selv og være et eksempel på positivt og rimelig lederskap. Vi må identifisere klart og tydelig hvor unilaterale handlinger skal stoppe og vi får behov for å anvende multilaterale mekanismer. Som del av å øke effektiviteten i internasjonal lov må vi finne en løsning på dilemmaet mellom det internasjonale samfunns sikring av sikkerhet og menneskerettigheter og prinsippet om nasjonal suverenitet og ikke-innblanding i staters indre anliggender.

Denne typen kollisjoner leder i tiltagende grad til tilfeldig ytre innblanding i interne prosesser og om og om igjen oppstår farlige konflikter mellom globale spillere. Spørsmålet om og opprettholdelse av suverenitet blir nesten altoverskyggende i opprettholdelse og styrking av global stabilitet.

Utvilsomt er diskusjonen om kriterier for bruk av ekstern makt uhyre vanskelig; ja nesten umulig å skille fra interessene til spesielle enkeltnasjoner. Allikevel er det enda mer farlig når det ikke finnes noen enighet som er klar for alle, når ingen klare betingelser er blitt satt for nødvendig og legal innblanding.

Jeg vil legge til at internasjonale relasjoner må bygge på internasjonal lov som igjen må hvile på moralske prinsipper som rettferdighet, likhet og sannhet. Kanskje det aller viktigste er respekt for ens partnere og deres interesser. Dette er en innlysende formel, men å følge den kunne endre den globale situasjonen radikalt.

Jeg er sikker på at hvis det er vilje til det kan vi gjenreise effektiviteten i de internasjonale og regionale institusjonssystemene.  Vi trenger ikke engang skape noe nytt fra ingenting; dette er ikke noe upløyd landskap spesielt fordi de institusjonene som ble skapt etter annen verdenskrig er forholdsvis universelle og kan bli gitt et moderne innhold som er egnet til å håndtere den aktuelle situasjonen.

Dette er sannheten i arbeidet med å forbedre FN hvis sentrale rolle er uerstattelig så vel som OSCE som i løpet av de siste 40 år har bevist at det er en nødvendig mekanisme for å sikre sikkerhet og samarbeid i den Europeisk-

Atlantiske regionen. Jeg må si at til og med nå spiller OSCE en svært positiv rolle i sine forsøk på å løse krisen i det syd-østlige Ukraina.

I lys av de fundamentale forandringene i de internasjonale omgivelsene, økningen i ukontrollerbarheten og forskjellige trusler trenger vi en global konsensus mellom ansvarlige krefter. Det handler ikke om enkelte lokale avtaler eller deling av innflydelsessfærer i klassisk diplomatisk ånd eller en eller annens fullstendige globale dominans. Jeg tror vi trenger en helt ny versjon av eller form for gjensidig avhengighet. Vi bør ikke være redde for det. Tvert imot er dette et godt instument for å harmonisere posisjonene.

Dette er spesielt relevant gitt styrkingen og veksten i visse regioner på planeten hvis prosesser rent objektivt  krever en istitusjonalisering av slike nye poler, skaper mektige reionale organisasjoner og utvikler regler for deres interaksjon. Samarbeid mellom disse sentraene vil i alvorlig stor grad forsterke stabiliteten i den globale sikkerheten, politikken og økonomien. Men for å opprette en slik dialog trenger vi å starte med den antagelse at alle regionale sentra og de integrasjonsprosjektene som danner seg rundt dem må ha de samme rettigheter til utvikling slik at de kan utfylle hverandre og ingen kan tvinge dem ut i kunstige motsetninger og konflikt. Slik destruktiv virksomhet ville bryte ned båndene mellom stater og statene selv ville havne i vanskeligheter, kanskje til og med total destruksjon.