Om døden

På våre psykiatriske sykehus finner vi mange som har forsøkt å ta sine egne liv.

På gravlunden finner vi alle dem som døde likevel.

I de tusen hjem lever de udødelige

Rundt omkring kan man møte dem som tenker at de skal ta sitt eget liv.

På sykehjemmene ligger der noen som ikke får lov til å dø.

I mors liv kan man også dø, om man er ubeleilig .

Døden eksisterer ikke, eller den eksisterer egentlig bare når forsikringen blir utbetalt. Man er død, her er utbetalingen.

Jeg tenker på døden hver eneste dag. Jeg kan ligge våken lenge på morgenen og tenke min egen død. Det er slettes ikke noen dårlig tanke. Det blir fort en ganske behagelig tanke. Det går jo uansett den veien høna sparker.

Men først skal jeg feire jul. Og etterpå er der kanskje fortsatt en stund, før jeg dør.

Om dagen i dag

Jeg hører det på radioen – over hundre barn er skutt i hodet. Det er forferdelig. Ingen sier det samme når dronene sprenges, når bombene faller – da er døden så ekstrem og voldsom at vi ikke fatter at det var barn vi drepte da også. Og i stedet for døde barn, sier vi heller så og så mange omkomne.

Der foregår overgrep på våre sykehjem, brudd på menneskerettighetene. Vi mangler omsorgspersonale :En ung kvinne melder seg frivillig til å avhjelpe nøden. - Hjelpen må heslt være faglig, sier sykepleieren, og noterer seg for enda en overtidstime.

Statsministeren smiler og jeg tror hun mener at det blir sikkert et sykehus for døende i Molde eller Kristiansund også. Jeg vil tro at alle, også på Nordvestlandet, får en død som det ikke blir så alt for langt å kjøre til! Det sier nesten alle politikerne som skal leve videre i sitt ettermæle.