En kirke som diskriminerer

Den siste tiden har debatten rast, etter at det ble utlyst en stilling som prest i Ørsta. Hvem den nye presten blir, er ikke avgjort. Men at det ikke blir en prest som lever i likekjønnet ekteskap, det vet vi alt. Grunnen er at Møre bispedømmeråd ikke vil godkjenne en slik prest.

Også nasjonalt debatteres Kirkens holdning til ansattes og kirkegjengeres private samlivsformer. Vår egen biskop har kommentert saken i Ørsta. Hun ønsker at Den norske kirke skal si fra seg vigselsretten. På den måten kan en unngå striden om likekjønnet vigsel, uttaler hun til Sunnmørsposten.

Men biskop Midttømme tar feil. Kirken bør ikke miste vigselsretten.
Debatten om et mer tydelig skille mellom stat og kirke, er nødvendig og viktig i vårt etterhvert multikulturelle samfunn. Men dette må ikke brukes som et påskudd, slik Midttømme gjør, for å unngå debatten om likekjønnet vigsel. Og Midtømmes spådom er dessuten uriktig, når hun hevder at dette vil løse Kirkens problem.

For problemet med likekjønnet vigsel og stridighetene omkring den, er ikke at Kirken ikke "henger med i svingene", slik enkelt hevder. Det ER viktig at trossamfunn får utstrakt grad av frihet til å danne egne regler og ta egne vurderinger - også om disse skulle være avvikende fra normene i samfunnet. Men stridighetene eksisterer også INNAD i kirken. For det er mange med meg, som har vanskeligheter med å være medlem av Kirken når den er en organisasjon som diskriminerer. Vi er mange som mener at Kirken heller bør følge Jesu eksempel.

Det lå ikke for Jesus å diskriminere. Jesus var en som oppsøkte de utstøtte, som snakket med kvinnene og som hjalp de spedalske. Han brydde seg mer om å følge kjærlighetens bud, enn fariserenes strenge lover. Jesus var en revolusjonær, en som utfordret status quo. Og dermed vek Han, mildt sagt, ikke unna konflikten - slik Midttømme her ber oss gjøre.

Skal Kirken fortsatt oppleves som relevant i menneskers liv, må den tørre å ta debatten. Tørre å snakke om det som er vanskelig – i stedet for å glatte over, slik en stryker over søndagsklærne før en gudstjeneste.

Jeg skjønner at kristne som er mot likekjønnet vigsel ikke er det av vond vilje eller fordi de ikke respekterer homofile. Jeg skjønner at det handler om homofili og ikke den enkelte homofile person.
Men det hjelper lite å si at homofile ER velkomne i Kirken, når de i praksis møter en lukket dør på bryllupsdagen.

Når det i dag finnes flere ulike bibeltolkninger og en ikke lenger mener at "slaver bør adlyde sin herre" eller at kvinner bør tie i forsamlinger - bør vi da ikke tenke annerledes i tolkningen om likekjønnet vigsel også? Teologisk sett kan en forsvare likekjønnet ekteskap - slik flertallet i Bispemøtet gjorde. Og burde vi ikke uansett la tvilen komme kjærligheten til gode?

For meg blir det smått ironisk at det er vår egen biskop som tar til ordet mot likekjønnet vigsel i Kirken. For kun få år siden hadde en like konservativ bibeltolkning som hennes egen hindret henne både i å være biskop og å uttale seg til media og forsamlinger.
Heldigvis går verden fremover. Biskopen har i dag rett til å ytre det hun vil, og hun har makten til å være hyrde over sin flokk.
Jeg vil forsvare hennes rett til det. Men jeg skulle ønske hun kunne bruke retten sin litt klokere, og makten sin til å verne om de som ennå er utstøtt.

I mellomtiden er vi flere som kjemper for at Kirken skal være raus og relevant. Kirken bør romme menneskene som trenger den. Kirken bør derfor gi flere - ikke færre - rett til å vie seg i Kirken.

Therese Utgård,
medlem av Åpen Folkekirke i Møre.

Først publisert i Sunnmørsposten papirutgave 17.12.2014.