Uten jul og inkarnasjonen – ingen vitenskap

Kronikk i Vårt Land 15.12.2014 ved Sverre Holm, Professor UiO og NTNU, og Bjørn Are Davidsen, sivilingeniør og forfatter. Begge tilknyttet Skaperkraft

En vanlig måte å fremstille historien på er å si at grekerne bygde på Babylons vitenskap, at araberne kombinerte det med indisk kunnskap og at Europa overtok dette i renessansen. Til slutt fremsto moderne vitenskap. I dette bildet står renessansen for en gjenoppdagelse av det greske som var blitt holdt nede i middelalderen. Dette kan kanskje ha noe for seg når det gjelder kunst og kultur. Men det stemmer absolutt ikke når det gjelder naturvitenskap.

Moderne vitenskap er i stor grad et brudd med en svært så imponerende gresk tenkning. Selv om vestens naturfilosofer i starten tok til seg Aristoteles og andre greske filosofer, vokste det mellom det 13. og 15. århundre fram en kritisk refleksjon overfor denne tradisjonen. Noe skulle det ta tid å endre, som Aristoteles’ skille mellom den fullkomne himmelske fysikken utenfor månens sirkel og den ufullkomne jordiske innenfor. Andre ting var enklere, som forutbestemmelsen i et syklisk historiesyn. Ideen om at det var mulig å tenke seg logisk fram til hvordan naturlover skulle være, som at vakuum var umulig eller at planeter måtte gå i sirkler siden det var den perfekte bevegelse, ble også forkastet. Det mest bevaringsverdige var ideen om at naturen var styrt av lover og ikke av gudenes luner. I gresk tenkning riktignok bare for astronomien, men uansett som uttrykk for skapergudens rasjonalitet.

I Paris i 1277, det fremste vitenskapsmiljøet på den tiden, ble det med pavens velsignelse satt fokus på at deler av Aristoteles' fysikk brøt med kristen teologi. Et punkt var motsetningen mellom Aristoteles evige verden og Bibelens "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden". Det er dette som i dag har fått sitt vitenskapelige uttrykk i Big Bang. Et annet punkt var at hendelser og livsløp var forutbestemt av planeter og stjerner. En bieffekt av dette var at man unngikk en determinisme som ikke fungerte godt sammen med vitenskapelig nysgjerrighet og selvstendig forskning. Mens det har vært vanlig å oppfatte Kirkens beslutninger i 1277 som uttrykk for at kirken var motstander av vitenskap, har synet på dette endret seg det seneste århundret.

Den som for alvor satte oss på et annet spor var den franske fysikeren og vitenskapshistorikeren Pierre Duhem. Han var den første på mange hundre år som faktisk leste originalskriftene til middelalderens glemte tenkere som Jean Buridan og Nicole Oresme. Deres tanker finnes hos Kopernikus og Galileo, men uten at det refereres til dem. Slikt står til stryk ut fra dagens standard for vitenskapelig publisering, men var nok mer vanlig da. Duhem kom til at hvis det er ett årstall som skal markere begynnelsen på vitenskap, så må det nettopp være 1277.

Ideen om at middelalderens kirke hadde stor betydning for vitenskap finner vi i dag hos sentrale vitenskapshistorikere som Edward Grant, David Lindberg og Ronald Numbers. Men ser det ikke ut til at fysikere som Stephen Hawking, Neil deGrasse Tyson og Michiu Kaku har lest dem når de prøver seg på popularisering av vitenskapshistorien. Det er dessverre lett å tro at hvis man kan vitenskap, kan man også dens historie.

Men en ting er hva grekerne tenkte om verden, noe annet og viktigere er hvorfor de gjorde det. Verdensbildet var preget av et syklisk historiesyn der hendelser og ideer gjentar seg i et evig kretsløp. De var også et stykke på vei inspirert av et animistisk og panteistisk natursyn. Objekter hadde innebygde tendenser og søkte seg mot sin naturlige plass som for eksempel når steiner faller mot jorden. Samtidig skilte man mellom ganske rotete bevegelser på den ufullkomne jorden og de fullkomne i himlene.

Debatten om dette var viktig for å koble teologisk og naturfilosofisk tenkning i vesten. Selv om det i en periode var til dels mer avansert tenkning innen det arabiske kulturområdet, var det vanskeligere å få en grunnleggende aksept for naturlover. I denne kulturen forble vitenskap og religion adskilt, noe som etter hvert gikk ut over vitenskapen. Den ungarsk-amerikanske benediktermunken og fysikkprofessoren Stanley Jaki setter det på spissen som at vitenskapen der opplevde enda en dødfødsel slik det var skjedd i den greske kulturen før dem.

Bare i Vest-Europa fikk naturvitenskapen en virkelig fødsel og ble levedyktig. Moderne vitenskap kunne dermed vokse fram og spre seg til alle verdensdeler. "Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss" står det i begynnelsen av Johannes-evangeliet. Jaki sier at denne unike hendelsen var avgjørende for vestens tro på at historien ikke går i evige sykluser. Det er jo heller ikke uten grunn at dette også markerer starten på vår tidsregning.

Jesu fødsel sammen med skaperøyeblikket er de skjellsettende punkter i historien som mer enn noe annet førte til en overbevisning om at historien har en begynnelse og en slutt og at det ikke er forutbestemt hva som skal skje. Det klare skillet mellom en rasjonell Skaper og skaperverket tilsier at fysikken er den samme overalt både i himmelen og på jorden og at den er mulig å forstå. Overbevisningen om at Skaperen hadde frihet til å lage skaperverket på mange forskjellige måter, men samtidig hadde lagt lover inn i det, ga også en motivasjon til å foretrekke observasjoner og eksperimenter fremfor lenestoltenkning om hvordan verden skulle fungere.

Dette er skapelsens, inkarnasjonens og julens mysterier slik de griper inn i historien om vitenskapens tilblivelse. Det kan nok likevel ta tid før vi får julesangen om at moderne vitenskap ble født i Betlehem.

[Les mer i Stacy Trasancos, Science Was Born of Christianity: The Teaching of Fr. Stanley L. Jaki, 2013]