Verdidebatt

Hva er galt med selvmord?

I samfunn som har legalisert eutanasi er livets verdi forankret i det menneskelige fellesskapet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Et avgjørende premiss for den kristne kultur har vært at Gud er den som gir liv. Livet har vært definert som en gave man må ta imot, også når det kommer ubeleilig eller blir fylt av lidelse. Å drepe noen uten delegert myndighet fra Gud har vært tabu og straffbart.

I vår generasjon rister den vestlige kultur av seg forestillingen om Gud. Resultatet er at helt grunnleggende forståelser av menneskelivet blir redefinert, enten vi vil eller ikke. Spørsmålet om legalisering av eutanasi handler derfor om langt mer enn forholdet mellom et selvstendig individ og hva et offentlig helsevesen skal kunne tilby. Det handler om hva et mennesket er.

Svekket tabu. I et kulturhistorisk perspektiv går debatten om aktiv dødshjelp inn i historien om selvmordet. Selvmordet, som har vært tabubelagt, fordømt og stigmatisert i hundrevis av år, er på vei frem i lyset.

Premissene endres raskt. Et eksempel på det er en liten innrømmelse vi finner i begynnelsen av et intervju om selvmord i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (nr 3, 2014). Intervjueren, Øystein Helmikstøl, forteller at han har intervjuet samme fyr om samme tema for bare to år siden. Etterpå kjente han imidlertid på ubehaget i at premisset for intervjuet den gang var at selvmord er galt. «For hva er egentlig galt med selvmord?» spør han. Slik stiller han en tidligere sannhet helt åpen og etterspør nye svar. Magefølelsen hans treffer noe mange tenker i en kultur hvor autonomi settes høyest av alt: Individet må få bestemme selv.

Gjennom den vestlige historien har kirken vært absolutt imot selvmord. Filosofiske tradisjoner har generelt også vært imot, ikke minst med forholdet mellom individ og fellesskap som argument. Samtidig har filosofene argumentert mot absolutisme og åpnet for unntak hvor selvmord kunne anses for rasjonelt og forsvarlig, for eksempel ved varig svekkelse på grunn av kronisk sykdom. Hvis vi i dag, når Gud ikke lenger tas for gitt, definerer eutanasi som et rasjonelt og forsvarlig selvmord under særskilte forhold, finnes det knapt motforestillinger igjen.

Fellesskapets makt. Spørsmålet til et postkristent samfunn er hva som har erstattet Gud i forvaltningen av liv og død. Hva er det som forankrer menneskets verdi i det samfunnet som legaliserer aktiv dødshjelp? Mange vil svare menneskets selvbestemmelse på dette spørsmålet. Men så enkelt er det ikke, det viser de filosofiske argumentene mot selvmord. De som vil legalisere eutanasi har også grenser for selvbestemmelsen. Grensene er bestemt av fellesskapet. Det er fellesskapet som vedtar kriteriene for å få innvilget eutanasi i de land hvor det er tillatt.

I Belgia er det stadig diskusjon om avgjørelser er over streken for hva fellesskapet kan akseptere. Det skjedde da det døvstumme og nesten blinde voksne brødreparet Verbessem fikk innvilget dødshjelp i 2012, og da serievoldtektsmannen Frank van den Bleeken fikk innvilget dødshjelp tidligere i høst. «Hvis alle mennesker som har et handicap spør etter eutanasi, skal vi drepe dem da?» var et spørsmål som ble reist.

I samfunn som har legalisert eutanasi er det det menneskelige fellesskapet som forankrer verdien på livet, og det menneskelige fellesskapet som forvalter døden. De som vil dø søker aksept for det fra fellesskapet. Lovregulert eutanasi basert på autonomi er en illusjon.

Byrden av mennesket. Tanken om fellesskapet som setter grenser er sterk i også den norske argumentasjonen, målbåret blant annet av foreningen Retten til en verdig død. Samtidig argumenterer de inkonsekvent med autonomi. Mens det før het «barmhjertighetsdrap», heter det i dag «selvbestemt død». Selvbestemmelsen er det sentrale poenget, og barmhjertighet er fellesskapets motivasjon, sies det. Men så lenge denne selvbestemmelsen ikke gjelder for alle, må også aktører som Levi Fragell og Ole Peder Kjeldstadli forklare oss hvordan fellesskapet kan ivareta menneskets verdiforankring på en absolutt måte.

I en kronikk i Aftenposten 15.10, formulerte Mathilde Tybring-Gjedde treffende hvordan fellesskapets kan forankre menneskets verdi: «Forbudet mot eutanasi fungerer i dag som en kompromissløs bekreftelse på at alle mennesker har dette ukrenkelige menneskeverdet. Det kommuniserer til barn, eldre, funksjonshemmede og kronisk syke at samfunnet er klart til å bære byrden av deres eksistens».

I det øyeblikket et fellesskap ikke er tydelige på at de er villige til å bære byrden av den enkeltes eksistens, vil ikke verdien være absolutt, og  aktiv dødshjelp vil ikke lenger være forankret i selvbestemmelse. Da vil spørsmålet snarere bli hvilke grupper fellesskapet vurderer som klare til å bli avlivet.

Menneskesyn. Noe av ubehaget i møte med en tabloid eutanasidebatt er følelsen av å blande seg inn i andres privatliv. Har jeg virkelig noe med å blande meg inn i hvordan folk vil dø? Kanskje har jeg ikke det, og det har kanskje ikke staten heller. Men fordi jeg er menneske har jeg noe med hva vi som fellesskap kan akseptere.

Diskusjonen om eutanasi dreier seg om langt mer enn avlivning av terminale smertepasienter, på samme måte om diskusjonen om abort dreier seg om langt mer enn voldtekt og incest. Den dreier seg om å redefinere vilkårene for det å være menneske. Det er dette perspektivet debatten om eutanasi bør løfte.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN HELLIGHET OG HVERDAG I VÅRT LAND 9.12.2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt