Eivor Andersen Oftestad

38

Hva er galt med selvmord?

I samfunn som har legalisert eutanasi er livets verdi forankret i det menneskelige fellesskapet.

Publisert: 13. des 2014

Et avgjørende premiss for den kristne kultur har vært at Gud er den som gir liv. Livet har vært definert som en gave man må ta imot, også når det kommer ubeleilig eller blir fylt av lidelse. Å drepe noen uten delegert myndighet fra Gud har vært tabu og straffbart. 

I vår generasjon rister den vestlige kultur av seg forestillingen om Gud. Resultatet er at helt grunnleggende forståelser av menneskelivet blir redefinert, enten vi vil eller ikke. Spørsmålet om legalisering av eutanasi handler derfor om langt mer enn forholdet mellom et selvstendig individ og hva et offentlig helsevesen skal kunne tilby. Det handler om hva et mennesket er. 

Svekket tabu. I et kulturhistorisk perspektiv går debatten om aktiv dødshjelp inn i historien om selvmordet. Selvmordet, som har vært tabubelagt, fordømt og stigmatisert i hundrevis av år, er på vei frem i lyset. 

Premissene endres raskt. Et eksempel på det er en liten innrømmelse vi finner i begynnelsen av et intervju om selvmord i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (nr 3, 2014). Intervjueren, Øystein Helmikstøl, forteller at han har intervjuet samme fyr om samme tema for bare to år siden. Etterpå kjente han imidlertid på ubehaget i at premisset for intervjuet den gang var at selvmord er galt. «For hva er egentlig galt med selvmord?» spør han. Slik stiller han en tidligere sannhet helt åpen og etterspør nye svar. Magefølelsen hans treffer noe mange tenker i en kultur hvor autonomi settes høyest av alt: Individet må få bestemme selv. 

Gjennom den vestlige historien har kirken vært absolutt imot selvmord. Filosofiske tradisjoner har generelt også vært imot, ikke minst med forholdet mellom individ og fellesskap som argument. Samtidig har filosofene argumentert mot absolutisme og åpnet for unntak hvor selvmord kunne anses for rasjonelt og forsvarlig, for eksempel ved varig svekkelse på grunn av kronisk sykdom. Hvis vi i dag, når Gud ikke lenger tas for gitt, definerer eutanasi som et rasjonelt og forsvarlig selvmord under særskilte forhold, finnes det knapt motforestillinger igjen.

Fellesskapets makt. Spørsmålet til et postkristent samfunn er hva som har erstattet Gud i forvaltningen av liv og død. Hva er det som forankrer menneskets verdi i det samfunnet som legaliserer aktiv dødshjelp? Mange vil svare menneskets selvbestemmelse på dette spørsmålet. Men så enkelt er det ikke, det viser de filosofiske argumentene mot selvmord. De som vil legalisere eutanasi har også grenser for selvbestemmelsen. Grensene er bestemt av fellesskapet. Det er fellesskapet som vedtar kriteriene for å få innvilget eutanasi i de land hvor det er tillatt. 

I Belgia er det stadig diskusjon om avgjørelser er over streken for hva fellesskapet kan akseptere. Det skjedde da det døvstumme og nesten blinde voksne brødreparet Verbessem fikk innvilget dødshjelp i 2012, og da serievoldtektsmannen Frank van den Bleeken fikk innvilget dødshjelp tidligere i høst. «Hvis alle mennesker som har et handicap spør etter eutanasi, skal vi drepe dem da?» var et spørsmål som ble reist. 

I samfunn som har legalisert eutanasi er det det menneskelige fellesskapet som forankrer verdien på livet, og det menneskelige fellesskapet som forvalter døden. De som vil dø søker aksept for det fra fellesskapet. Lovregulert eutanasi basert på autonomi er en illusjon. 

Byrden av mennesket. Tanken om fellesskapet som setter grenser er sterk i også den norske argumentasjonen, målbåret blant annet av foreningen Retten til en verdig død. Samtidig argumenterer de inkonsekvent med autonomi. Mens det før het «barmhjertighetsdrap», heter det i dag «selvbestemt død». Selvbestemmelsen er det sentrale poenget, og barmhjertighet er fellesskapets motivasjon, sies det. Men så lenge denne selvbestemmelsen ikke gjelder for alle, må også aktører som Levi Fragell og Ole Peder Kjeldstadli forklare oss hvordan fellesskapet kan ivareta menneskets verdiforankring på en absolutt måte. 

I en kronikk i Aftenposten 15.10, formulerte Mathilde Tybring-Gjedde treffende hvordan fellesskapets kan forankre menneskets verdi: «Forbudet mot eutanasi fungerer i dag som en kompromissløs bekreftelse på at alle mennesker har dette ukrenkelige menneskeverdet. Det kommuniserer til barn, eldre, funksjonshemmede og kronisk syke at samfunnet er klart til å bære byrden av deres eksistens». 

I det øyeblikket et fellesskap ikke er tydelige på at de er villige til å bære byrden av den enkeltes eksistens, vil ikke verdien være absolutt, og  aktiv dødshjelp vil ikke lenger være forankret i selvbestemmelse. Da vil spørsmålet snarere bli hvilke grupper fellesskapet vurderer som klare til å bli avlivet. 

Menneskesyn. Noe av ubehaget i møte med en tabloid eutanasidebatt er følelsen av å blande seg inn i andres privatliv. Har jeg virkelig noe med å blande meg inn i hvordan folk vil dø? Kanskje har jeg ikke det, og det har kanskje ikke staten heller. Men fordi jeg er menneske har jeg noe med hva vi som fellesskap kan akseptere. 

Diskusjonen om eutanasi dreier seg om langt mer enn avlivning av terminale smertepasienter, på samme måte om diskusjonen om abort dreier seg om langt mer enn voldtekt og incest. Den dreier seg om å redefinere vilkårene for det å være menneske. Det er dette perspektivet debatten om eutanasi bør løfte. 

FØRST PUBLISERT I SPALTEN HELLIGHET OG HVERDAG I VÅRT LAND 9.12.2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Arild Kvangarsnes

2 innlegg  4155 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.
I samfunn som har legalisert eutanasi er livets verdi forankret i det menneskelige fellesskapet.

Et avgjørende premiss for den kristne kultur har vært at Gud er den som gir liv. Livet har vært definert som en gave man må ta imot, også når det kommer ubeleilig eller blir fylt av lidelse. Å drepe noen uten delegert myndighet fra Gud har vært tabu og straffbart.

I vår generasjon rister den vestlige kultur av seg forestillingen om Gud. Resultatet er at helt grunnleggende forståelser av menneskelivet blir redefinert, enten vi vil eller ikke.

Religøse forestillinger springer vel like mye ut av et menneskelig felleskap, som alle andre ideer?

For "konseptet Gud", er vel åpenbart forankret i det menneskelige felleskapet - snarere enn at gud er forankret i virkeligheten?

Kommentar #2

Roy-Are Stene

16 innlegg  100 kommentarer

De ti bud

Publisert nesten 6 år siden

Du skal ikke slå ihjel.

Selvmordet vanærer mordet.

Kommentar #3

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

Den selvmordstruede er ofte ambivalent og trenger hjelp til å velge livet. Og nettopp fellesskapet og de viktige nære må vise at de bryr seg og forstår den invitasjonen som det alvorlige symptomet egentlig er.

Selvmord og selvmordsatferd er et ekstremt uttrykk for ensomhet og håpløshet og der må vi være villige til å hjelpe. Svarer vi med at personen har rett til å velge døden, så er det en svært kald skulder å bli møtt med i sin ytterste nød. Det er rett og slett umenneskelig.

Kommentar #4

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Den selvmordstruede er ofte ambivalent og trenger hjelp til å velge livet. Og nettopp fellesskapet og de viktige nære må vise at de bryr seg og forstår den invitasjonen som det alvorlige symptomet egentlig er.

Selvmord og selvmordsatferd er et ekstremt uttrykk for ensomhet og håpløshet og der må vi være villige til å hjelpe. Svarer vi med at personen har rett til å velge døden, så er det en svært kald skulder å bli møtt med i sin ytterste nød. Det er rett og slett umenneskelig.

Av og til har jeg hatt kontakt med selvmordere. Slik jeg oppfatter det ligger det ikke en ideologi eller dypere tanke inn i det etiske trådstarter forsøker å fortelle oss om. Jeg er for så vidt enig med henne i hennes betraktninger om at det er interessant med grenser og at det trengs en samfunnsdebatt rundt eutanasi, men min erfaring tilsier at de som står der med tauet i hånden ikke legger et samfunnsperspektiv til grunn for om de skal gå opp på stolen og fullbyrde sin akt. Der og da, når den enkeltes prosess ser ut til å gå mot sin løsning, er det ikke andre tilstede enn en selv. Der og da er man alene i det kanskje mest ensomme øyeblikk et menneske kan oppleve. 

Livet har bragt noen kandidater i mine hender. Det er tungt å snakke med dem. Enda har ingen av dem dødd, men jeg vet at jeg ikke kan redde dem. Kirkens SOS har vært en god støtte for meg mht å gi råd for hvordan jeg skal takle utfordringene. Hittil har jeg klart å gøre det riktige, men jeg har ikke en gang selv tro på at det vil lykkes permanent med de jeg har blitt involvert med.

Her en dag sprakk en fasade. Hun var så vellykket. Jeg har alltid sett på henne som en ener, som en vinner, som en som mestret alt. Så viste det seg at det er ikke slik. Alle bestrebelser har vært skritt på veien for å kompensere for dårlige forhold fra tidlig i livet. Alt har vært rettet inn på å styrke seg nok til å stå på egne ben, til å bygge seg opp til å stå sterk og rak gjennom alle stormer. Men så kommer det en sterkere storm og faren truer. Om denne stormen tar alt er det antagelig ingen vei utenom. All rasjonalitet avvises. Egen styrke, kontroll med eget liv og til sist død trumfer alt. 

I et annet tilfelle er jeg overrasket over at det fortsatt står til liv. Faren hengte seg en gang i tiden, og her er det både nazisme og kommunisme av det "gode" gamle slaget, mishandling, alkoholisme...... jeg kunne laget en liste i alfabetisk orden for her er det "alt". Jeg er mer overrasket over at drømmen ikke allerede er endt i et tjern eller tre. Det er noe uavvendelig over denne prosessen. Jeg kan ikke forstå at den kan endres. Det virker være bestemt et sted inne i personens dyp, og at det er bare et spørsmål om timing. Jeg har en viss peil på hvilke punkter som kan være avgjørende mht timing, men vil ikke komme til å vite om dem i forkant.

Kirkens SOS gir gode råd synes jeg. Det har vært en rikdom å snakke med dem.

Eldre sulter seg i hjel. Det er så mange måter. I vårt fragmenterte samfunn er det ikke så enkelt at vi bare kan vedta en overordnet målsetning, en overordnet etikk. Vi er individualister og det er bare når etikken når frem til alle det gjelder at den vil få gyldighet. Individet i sine innerste gjemmer kan være isolert fra storsamfunnets allmenngyldighet og uimottagelig for samfunnets ideale forutsetninger. Selvmord er den mest egoistiske av alle handlinger. Man rasjonaliserer alt ned til seg selv og velger å se bort fra konsekvensene fra andre. Selv om man ellers handler etisk og forsvarlig i ett og alt, har jeg opplevet at spørsmålet om selvmord eller ikke er et svært individualistisk standpunkt man avgjør ikke i noens fellesskap men ytterst alene. Samfunnets rolle må være å bygge opp en solid og god ramme hvor alle føler trygghet og hvor alle problemer kan luftes og løses. Dernest har vi som enkeltmennesker mulighet til å påvirke gjennom våre holdninger for å forebygge når eller om vi kommer over de utsatte. Ingen enkel oppgave. En tung byrde å bære. Jeg tror likevel vi må forsøke.  

Kommentar #5

Ellen Hageman

78 innlegg  1075 kommentarer

Takk

Publisert nesten 6 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Diskusjonen om eutanasi dreier seg om langt mer enn avlivning av terminale smertepasienter, på samme måte om diskusjonen om abort dreier seg om langt mer enn voldtekt og incest. Den dreier seg om å redefinere vilkårene for det å være menneske. Det er dette perspektivet debatten om eutanasi bør løfte.

for viktig innlegg! 

Jeg har hatt et problem med å forklare opplevelsen av å havne i forsvarsposisjon hver gang debatt rundt sorteringssamfunnet kommer opp. Som mor til et barn med en kronisk sykdom kjennes det stadig som jeg må forsvare mitt barns livskvalitet, at jeg må vise verden at hans liv er verdt å leve. Og nå har Eivor Oftestad satt meget godt ord på hvorfor. 

Takk!

Kommentar #6

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.
I samfunn som har legalisert eutanasi er livets verdi forankret i det menneskelige fellesskapet.

Det menneskelige fellesskapet er et ustabilt fellesskap som verdimessig er i forandring hele tiden. Dersom dette fellesskapet ikke blir korrigert av noe høyerestående enn seg selv i nuet, så kan det gå riktig galt.

Filosofen Arne Næss har også i sin tid understreket verdien av nettopp å ha et høyere ideal for sitt liv. For han var det Spinosas filosofi, for andre kan det være religiøs tro.

Vi har erfaring med at kristen tro har vært med på å styrke menneskeverdet i de kulturene som har hatt dette idealet. En naturlig følge av sekulariseringen er at disse verdiene etter hvert byttes ut. Og da kan vi komme til å ende opp med ideologier som vi helst ikke vil snakke høyt om.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere