Kåre Eriksen

22

Bistand - Amatørenes inntog

Stadig flere amatører vil hjelpe mennesker i nød. Men stort engasjement veier sjelden opp for manglende kompetanse.

Publisert: 11. des 2014

Nordmenn er rare. Et stort flertall er positive til bistand. Samtidig mener også et flertall av befolkningen at bistand ikke virker. Vi som jobber med bistand vegrer oss litt for å påpeke denne logiske bristen. Så lenge oppslutningen og givergleden er stor, har vi vel levd med at det også hersker en oppfatning om at bistand går til korrupsjon og dyre lønninger. Det er en farlig strategi. Når vi lar mytene stå uimotsagt, svekker vi på lengre sikt vår egen troverdighet.

I Vårt Land 5. desember fikk vi for eksempel servert følgende utsagn fra medisinstudent, bistandsentreprenør og vinner av avisens Petter Dass-stipend, Anne Louise Hübert: «I Norge har vi hatt tradisjon for å gi bistand uten å kreve noe tilbake. Vi synes jo så synd på de fattige. Men også mennesker i nød har verdighet. Den mister de ved å få alt opp i hendene. De tar dessuten ‧hjelpen for gitt, og vi skaper en avhengighet.»

Lignende påstander serveres rett som det er. Karakteristikken passer egentlig godt på mange private bistandsinitiativer. Men profesjonelt bistandsarbeid fungerer ikke slik.

Leker ikke. Jeg kan forsikre om at det ikke er en eneste bistandsaktør i dag som får offentlig støtte til bistand hvor det ikke stilles krav til mottakeren. Det er ikke et eneste prosjekt som slipper gjennom vår kvalitetskontroll, dersom det ikke er klare og tydelige forpliktelser fra myndigheter eller andre lokale aktører om fortsettelsen.

Lokal forankring er et av kriteriene det legges aller mest vekt på i profesjonell bistand. Dessuten er det få norske skattekroner vi har så god kontroll med bruken av som bistandsmidler kanalisert gjennom frivillige organisasjoner, nettopp fordi vi krever en solid administrasjon. Vi leker jo ikke bistand! Bistand er en profesjon. Det kreves relevant utdanning. Kriteriene og rutinene baserer seg på tiår med opparbeidet erfaring.

Jeg tror ikke Hübert leker bistand heller, men det er sannelig ikke betryggende å høre henne uttale seg til Vårt Land om hvordan hun, en norsk medisinstudent, styrer alt fra økonomi og ansettelse av rektor til utforming av pulter og godkjenning av læreplaner (for en kenyansk skole) fra sin hybel i Oslo. Kompetansen får hun fra Google, skriver Vårt Land. Jeg håper virkelig hun er feilsitert -hjemmesidene til prosjektene hennes gir i hvert fall et mer seriøst inntrykk.

Rykte. Likevel: Hva er det med bistandsfaget som gjør at hvem som helst med et norsk pass og en datamaskin føler seg kvalifisert til å sette i gang et prosjekt?
En del av forklaringen er at bistandsaktører sjelden våger å kritisere engasjerte initiativtakere. Det framstår som smålig. Når man har sitt eget rykte og innsamlingsmål å tenke på, er det lettest å stå over.

Samtidig tror jeg vi graver vår egen grav dersom vi ikke våger å ta et oppgjør med amatørinvasjonen på bistandsfeltet. Fagligheten og kvalitetssikringen som de etablerte og profesjonelle aktørene står for, er i ferd med å bli fullstendig undergravd. For utenforstående er det vanskelig å skille gode prosjekter fra dårlige prosjekter, og de minst bærekraftige prosjektene er populære – de som bæres av privatpersoners engasjement (avhengige av én person, ofte dårlig lokal forankring) og opererer med minimal administrasjon (sårbare for korrupsjon).

Amatører. Stadig flere giverpenger strømmer til slike initiativer. Noen er flinke, men de fleste er nettopp amatører. Hvordan har vi havnet i en situasjon, der mange foretrekker å gi sin penger til ufaglærte aktører med minimal erfaring og tvilsom resultatoppnåelse, framfor de etablerte organisasjonene med godt dokumenterte resultater? Ville vi overlatt husbygging til en entreprenør som har lært byggfaget fra Youtube?

De profesjonelle bistandsaktørene vet ikke hva de skal si om alle ildsjelene som ønsker å ta skjeen i egne hender og sette i gang hjelpearbeid. Det er en debatt det er umulig å komme godt ut av, inkludert for undertegnede.

Det er som britene sier det: «Damned if you do, damned if you don’t.» Men mest det siste. For konsekvensene av amatørenes inntogsmarsj er at det leveres dårligere bistand på bakken, preget av tabber som har vært gjort mange ganger før. De fleste kunne vært unngått dersom fagfolk hadde blitt spurt til råds.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.12.2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Kåre Eriksen. Gå til den siterte teksten.
Amatører. Stadig flere giverpenger strømmer til slike initiativer.

Alle gode krefter må slippes til og jeg tror ikke de konkurrerer, hvis det er det du er redd for.

Amatør som betyr "av kjærlighet" er ikke noe dårlig ord.

Kommentar #2

|Hans Petter Skoug

15 innlegg  4781 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Kåre Eriksen. Gå til den siterte teksten.
Samtidig mener også et flertall av befolkningen at bistand ikke virker.

Kan jo være at dere, altså de som er "proffe", ikke er flinke nok til å opplyse om hvor vellykkede prosjektene var, hvor mye de pengene faktisk hjalp ovs...?

Personlig gir jeg ikke ei krone til alle de "Gi til sultne mennesker/barn i.....", eller "Hungersnød ditt og datt...) lenger, da jeg ikke lenger har noen tro på at pengene går til de som faktisk trenger dem. Alt vi har sett fruktene av etter snart førti år med bistand er den ene endesløse krigen etter den andre, ufred, enda flere hungers katastrofer der enda mer penger må inn... der både kristne og islamske organisasjoner gasser seg i nøden, de også vet at overtroen deres spres best blandt fattige og uopplyste... Noe vi ser temmelig skremmende resultater av i fx Uganda...

 

Og kan du bekrefte/avkrefte at bistands pengene kommer dit de skal? At de faktisk går dit de er tenkt og hjelper de som pengene var tiltenkt?

Og kanskje være litt flinkere til å fortelle hvordan det gikk også... Har inntrykk av at det er litt flere mislykkede forsøk enn det som kommer frem i mediene... Kanskje derfor det heller ikke sies noe om de som lykkes kan det se ut til...

Rydd opp i den heller uoversiktelige jungelen så tror jeg tilliten kommer igjen jeg...  

 

Kommentar #3

Kåre Eriksen

22 innlegg  39 kommentarer

Litt opprydning

Publisert nesten 5 år siden

Hans Petter Skoug: Takk for innspill.
Ja, jeg merker at det er betydelig behov for opprydning, så la meg forsøke noen poeng:

1. For det første må vi skille mellom bistand og nødhjelp: Mitt anliggende er primært bistand, eller langsiktig utviklingsarbeid, som vi kaller det. Det er forskjell på å lindre nød og forebygge nød, men bistanden konsentrerer seg mest om det siste. Derfor er vi opptatt av slike ting som bærekraft, fordi vi ønsker å skape varig endring.

2. For det andre må vi skille mellom kanaler. Vi snakker om bilateral, multilateral og sivilsamfunn. Jeg er opptatt av det siste: bistand som kanalisereres gjennom frivillige organisasjoner med støtte fra Norad/UD. Jeg kan ikke gå god for at alt fungerer kjempebra, men jeg kan gå god for at forutsetningene for at dette bistandsarbeidet lykkes er større enn med de fleste amatørtiltak. Det er svært strenge kriterier for å motta offentlig støtte til å drive bistand og det går både på bærekraft, lokal forankring og forvaltning. Det største faresignalet jeg kjenner til med private bistandsaktører er "ingen administrasjon" - svært utsatt for korrupsjon.

3. For det tredje beskriver du en utvikling i verden som rett og slett ikke er sann. På de aller fleste områder går verden framover. Levealder øker, sykdommer har blitt nedkjempet (tenk for eksempel bare på at kampen mot HIV/AIDS snart er vunnet!), økonomien er på vei oppover de fleste steder, og det konfliktnivået er atskillig lavere enn tidligere (men de siste par årene har vi sett en negativ utvikling). Alt dette kan ikke tilskrives bistand, langt ifra, men jeg tror bistand har vært med på å skape en positiv utvikling. Derimot er det to-tre områder hvor ting går feil vei: Klimakrise, stadig mer urettferdig fordeling (85 personer eier nå like mye som 3,5 mrd mennesker!), og, litt under radaren, antibiotikaresistens.

4. For det fjerde: Du har rett i at bistanden til en viss grad har havnet i vanry. Det skriver jeg også innledningsvis. Årsakene til dette er sammensatte, men det er klart vi må ta noe av skylden selv også. Resultatformidling er ekstremt viktig, og i rettferdighetens navn er det da mange av de proffe aktørene som er veldig flinke på det. Men positive resultater av norsk bistand er sjelden en nyhetssak, og det er svært vanskelig å nå ut med dette gjennom tradisjonelle plattformer. Negative oppslag er alltid mer interessant for media. Slik er det. Samtidig tror jeg også at mye mislykket bistand mellom stater og gjennom multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken slår ut negativt for frivillige organisasjoner. Utenforstående har vanskelig for å skille mellom hvilke kanaler vi snakker om. Bistand er ikke bare bistand. Det er mye forskjellig - og det er en krevende oppgave å opplyse om dette. Men det må vi gjøre, og det kan vi bli bedre på.

Kommentar #4

Petter Kvinlaug

190 innlegg  5335 kommentarer

Vi ser hva som skjer.

Publisert nesten 5 år siden
Kåre Eriksen. Gå til den siterte teksten.
Jeg kan forsikre om at det ikke er en eneste bistandsaktør i dag som får offentlig støtte til bistand hvor det ikke stilles krav til mottakeren

Så kravet til Palestinere er altså at de skal bruke penger på å bygge tunneler og sende raketter mot Israel? Vi ser jo at det er det de gjør.

Det er blitt dokumentert at mange palestinere har full lønn uten å jobbe. Hvorfor kan du ikke innrømme at det er svært liten kontroll på de pengene som gis til de palestinske områdene? Hvorfor fortsetter vi med denne offentlige, ødeleggende givergleden, og sløsingen med penger?

Kommentar #5

Arne Danielsen

327 innlegg  5691 kommentarer

Vanskelig

Publisert nesten 5 år siden

Det er sikkert forskjell på amatører og profesjonelle i denne som i andre bransjer. Men jeg blir sittende med en følelse av at Kåre Eriksen skjønnmaler sin egen profesjon. Det er tilstrekkelig dokumentasjon på at bistand er et særlig problematisk område når det gjelder effekt og kontroll. Og at korrupsjon er en betydelig utfordring, kan ikke avfeies ned at "vi er profesjonelle." Korrupte regimer og korrupsjon generelt har sine egne lover og lever sitt eget liv - for å uttrykke det på den måten.

Offentlig finansierte prosjekter er vanskelig nok å styre innenlands. Sløseriet er påtakelig i mange av dem. Da er det mer enn sansynlig at kontroll og styring er enda vanskeligere i et utviklingsland og under ellers vanskelige kår.

Det ville vært bedre og mer tillitvekkende om profesjonelle bistandsarbeidere og organisasjoner hadde erkjent dette og åpent gitt til kjenne de utfordringer og de mangler som sikkert ikke sjelden er i de mange prosjektene på til sammen 30 med. Årlig. Skyttergraven er et dårlig oppholdssted for dedikerte hjelpere

Kommentar #6

Kåre Eriksen

22 innlegg  39 kommentarer

Skjønnmaling og svartmaling

Publisert nesten 5 år siden
Arne Danielsen: Takk for innlegg. Skal forsøke å kommentere.

Først må jeg få gjenta det jeg skriver ovenfor: Vi må skille mellom kanaler. Jeg er mest opptatt av den bistanden som ytes gjennom frivillige organisasjoner i Norge. Det utgjør kun ca 4,3 mrd av hele bistandsbudsjettet på om lag 32 mrd. Mesteparten av norsk bistand ytes bilateralt (stat til stat) eller multilateralt (f. eks. gjennom FN og Verdensbanken). Bilateral og mulitlateral bistand vil jeg ikke kommentere - forvaltningen av den har andre bedre forstand på enn meg. Men jeg tror det er en trygg påstand at mye av kritikken mot norsk bistand dreier seg om forvaltningen av bilateral og multilateral bistand. Men folk flest klarer ikke å skille mellom det som ytes bilateralt og det som ytes gjennom frivillige organisasjoner. For mer om fordelingen og bruken av norske bistandspenger, se Norad: http://www.norad.no/no/om-bistand/norsk-bistand-i-tall

Du sier at det er "tilstrekkelig dokumentert at bistand er problemområde når det gjelder korrupsjon og manglende effektivitet". Det er veldig mye ved det utsagnet som er en myte. At effekten av bistand kan være vanskelig å dokumentere, vet vi godt. Det betyr ikke at bistanden ikke virker, men at årsakssammenhengene med utvikling er komplekse. Se gjerne tidligere artikkel fra oss om hvor vanskelig det kan være å måle resultater i bistanden:  http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat10/thread11528896/

At bistanden er spesielt preget av korrupsjon er ingen ting annet enn en veldig seiglivet myte, i hvert fall når jeg taler for bistanden som ytes gjennom frivillige organisasjoner. Det er svært strenge rutiner for å yte og formidle bistandspenger, gjerne med revisjon i 4-5 forskjellige ledd. Det betyr ikke at korrupsjon ikke finner sted, men det betyr at vi har gode forhåndsregler. Bedre enn i de fleste sektorer hvor det brukes norske skattekroner. Det tør jeg påstå. Sannsynligvis er norske bedrifter som operer i utland (og innland, for den slags skyld) mer korrupsjonsutsatt enn bistandsaktører (tenk bare på Yaras kontrakter i Libya, eller på andelen svart arbeid blant norske håndverkere). For moro skyld kan jeg også påpeke at den av de samarbeidspartnerne Digni har relatert til, har ingen vært i nærheten av å ha en større korrupsjonsskandale enn Aschehoug forlag i Oslo...

Samtidig må vi huske at bistand alltid involverer et element av risiko. Vi opererer i fattige land, de fleste scorer dårlig på Transparency Internationals indeksering over korrupsjonsfare. Nettopp derfor mener jeg at giverpengene er i tryggere hender hos aktører som har rutiner og administrasjon for forvaltning, enn hos amatører som gjerne bruker "null administrasjon" som et argument for å lokke givere til seg. Vi avdekker stadig saker. De langt, langt fleste dreier seg om småbeløp og saker som ligner mer på simpelt tyveri enn korrupsjon, ofte dreier det seg ikke om mer enn 2-300 kroner. Noen ganger ryker vi på større saker. Minimale greier altså. Men, og dette er et vanskelig poeng å få igjennom: det at vi avdekker saker, viser at vi har et godt system og god kontroll! Det er få ting vi bruker mer tid på i Digni enn å følge opp mistanker om misligheter.

Du sier at vi bør være åpne om det som ikke fungerer så bra. Helt enig! Men da må jeg få lov til å spørre: Hvor har du det fra at bistandsarbeidere og bistandsorganisasjoner IKKE er åpne om dette? Det er bare ikke sant. Jeg har aldri møtt en bistandsaktør som mener at bistand er lett! Bistand er krevende og komplekst, og faren for å mislykkes er alltid til stede. Det er jo nettopp derfor jeg mener at det ikke er en god idé at amatører gir seg i kast med egne prosjekter. Når det er sagt, synes jeg vi i bistandsbransjen kan bli flinkere til å legge ned bistandsprosjekter, som vi ser at ikke virker, framfor å la prosjektene skure å gå ut en avtaleperiode - dette har blant annet Øyvind Eggen skrevet godt om: http://www.noradbloggen.no/2014/11/legg-ned-middelmadig-bistand/

Så nei, vi skal ikke skjønnmale. Men jeg ser ingen grunn til å svartmale heller. Tvert imot mener jeg at vi i bistandsbransjen må bli flinkere til å få fram at vi har en viss peiling på hva vi holder på med.

Kommentar #7

David Forsell

0 innlegg  1 kommentarer

Store Amatører

Publisert nesten 5 år siden

Kjære Kåre Eriksen 

Ditt innlegg slo meg, når jeg leste det. Din beskrivelse av amatørene inntog i bistanden og det at det at bistandaktører og stille spørsmålstegn ved disse, ved som du sier: 

En del av forklaringen er at bistandsaktører sjelden våger å kritisere engasjerte initiativtakere. Det framstår som smålig. Når man har sitt eget rykte og innsamlingsmål å tenke på, er det lettest å stå over.  

Etter å ha lest innlegget satt jeg tilbake med en tristhet, å bruke et eksempel avAnne Louise Hübert og hennes uttalelser. For så slå fast at bistand er en profesjon. Profesjontenkining tror jeg dessverre kun bidrar til begrense et hvert fagfelt, også bistandsfeltet. Ved innta en slik holdning vil bidra til og opprettholde bistanden til kun tenke i de banene som profesjonelle bistandsarbeiderene tenker. Prosjektene vil begrense seg til det som er "in" enten det er mikrokreditt ovs. Ved innta en slik holdning så bidrar man holde nede de som er amatører, men som faktisk har ideer og forståelser på hvordan bistand kan gjøres på en bedre måte enn i dag. Er det noe bistandsfeltet trenger etter min mening, så er det entrepenørskap og innovasjon.  Anne LouiseHübert og hennes kolleger trengs for å fornye og vitalisere Bistandsfeltet.  Men så er det slik at hvis man sår 100 frø så er det ikke alle som vokser opp, jeg har forståelse for at det kan være frustrerende og se på amatørene  som gjør feil, men for alle som gjør feil finnes det kanskje noen som gjør bistand på bedre måte enn de store aktørene. tenk på hva man kan gå glipp av ved har innta en profesjonsholdning.

Amatørene sin mulige mangel på dokumentasjon og M/E arbeid kan være ille for en profsjonell Bistandsarbeider og se på. Men finnes det dokumentsjon på at de Store aktørene(NGO) er flinkere enn de små bistandsinitiativene?

Min erfaring fra Afrika hvor jeg jobbet først frivillig i en Lokal CBO og etterhvert i mitt eget lille Bistandsinitiativ, er at de store NGOer også opptrer som amatører. Den NGO jeg arbeidet frivillig ved hadde partnere fra mange forskjellige land, blant annet en Stor Norsk NGO. For meg så fremstod denne organisasjonen som lite målrettet og ikke i kontakt med de virkelige utfordringene som befolkningen stod ovenfor. prosjektet hadde sikkert blitt kontrollert, men hva hjelper vel det om man ikke forstår sammenhengene,dynamikken og behovene til de lokale? Det vil se pent ut i en rapport, men midlene blir brukt på lite effektfull måte.

lokal forankring er etter min mening den viktigste faktoren til et velykket bistandsprosjekt, men min erfaring er de store aktørene ikke er flinke nok til ha dette. Lokale partnere har det, men de har også et press på seg til få inn midler for holde hjulene i gang. Dette gjør at det er mange prosjekter som kun  eksisterer på grunn av et slikt behov, og så lenge den store aktøren er fornøyd med rapportene og det man ser når er på befaring, så kan arbeidet fortsette.     

Jeg vil påstå at de mest effektive bistandsprosjektene er de som blir drevet av bistandsentrepenører, og ikke de projektene som de etablerte bistandsorganisasjonene har. Effektiv bistand burde være målet for et hvert bistandsinitiativ, enten stor eller lite, enten profesjonell eller amatør. Feilene kan alle gjøre, også de store. Men synligheten av dem kommer ikke til utrykk på samme måte som for de glade amatører. Fagfolk gjør også amatørfeil.

elsk frem den gode entrepenør(amatør), den med kunnskap,kompetanse og ikke minst et brennende engasjement for det er den som kan bidra til innovasjon og en unik og ny tilnærming til bistandsfeltet.

 

     

    

Kommentar #8

Kåre Eriksen

22 innlegg  39 kommentarer

Gode innvendinger

Publisert nesten 5 år siden

David Forsell: Takk for innlegg. Jeg synes du har mange gode poeng. Skal forsøke å kommentere.

Når det gjelder Hübert: Det er som sagt hennes uttalelser jeg tar utgangspunkt i. Det kan virke litt urettferdig, kanskje, å "ta noen" for det. Men Hübert har også en sterk posisjon og høy profilering, så hun tåler nok at noen stiller kritiske spørsmål. Mitt inntrykk av hennes opplegg er todelt: Når hun bruker businesstalentet sitt, synes jeg det er glimrende. Veskebedriften, for eksempel, virker å være et prima opplegg. Bistanden har veldig godt av å finne gode samarbeidsrelasjoner som innebærer et businesselement. Her henger vi etter. Men jeg blir mer skeptisk når det blir snakk om barnehjem og skoler. Da er det mange varselslamper som blinker. Ingenting er vanskeligere enn å bygge opp bærekraftige institusjoner. Jeg viser også til Norad/Svein Bæras innlegg i debatten. Et annet element er dette med lokalt eierskap. Hübert understreker det gjentatte ganger på hjemmesiden. Samtidig gir hennes uttalelser inntrykk av at hun detaljstyrer prosjektet på en måte som minner mer om lokal overkjøring enn forankring (ansattelse av rektor, valg av pulter, godkjenning av kenyanske læreplaner). Den lokale partneren Purpose of life foundation finnes det lite informasjon om, og Google-søk (Hüberts foretrukne kompetansekilde) leder egentlig bare til en person, Samuel Makasi. Opprettet for anledningen? Ikke vet jeg, men jeg er ikke overbevist. 

Når det gjelder avgrensende profesjonstenkning: Jeg tror det er et større problem at "alle" tror de kan drive med bistand, enn at de etablerte aktørene forsøker å verne om sin profesjon. Og jeg er inderlig lei alle påstandene om at profesjonelle bistandsarbeidere bare er opptatt av å verne om sine egne jobber osv. Det er sprøyt fra ende til annen, men blir gjentatt til det kjedsommelige som om det var en opplest og vedtatt sannhet. Det er heller ikke sant at vi forsøker å lukke feltet for andre. Vi vet hvor vi kommer fra. Det etablerte arbeidet startet også som amatørtiltak. Men i løpet av 50-60 år med bistand har vi lært masse. Da misjonsorganisasjonene, for eksempel, startet sitt diakonale arbeid i Afrika for 150 år siden, fantes det lite kompetanse og erfaring å spille på. Men i dag finnes det veldig mye kompetanse og erfaring å spille på, og vi anbefaler at amatører som ønsker å "gjøre noe" konsulterer fagmiljøet før de setter i gang. De beste resultatene oppnår vi når vi klarer å koble engasjement og entusiasme med profesjonalitet. Og dersom du virkelig vil gjøre noe for å bekjempe fattigdom, vil jeg heller anbefale politisk engasjement, gjerne gjennom en av de mange gode påvirkningsorganisasjonene vi har hjemme i Norge.

Du etterlyser sammenligning av resultatoppnåelse mellom amatører og proffe: Jeg kjenner ikke til slike studier. Amatørfeltet vet vi rett og slett lite om. Det finnes ingen systematisk rapportering, i motsetning til den som du for eksempel vil finne gjennom Norads resultatsider på nett. Det jeg vet, er at de etablerte organisasjonene med støtte fra Norad/UD jevnt over leverer veldig gode resultater. Tre elementer er verdt å trekke fram her: For det første er det ikke slik at stor organisasjon = proff organisasjon. Det finnes gode store organisasjoner, men jeg er enig i at det ofte er de litt mindre organisasjonene som har det mest imponerende arbeidet. For det andre må jeg fortsatt minne om at jeg snakker om norske sivilsamfunnsorganisasjoner, og ikke store multinasjonale organisasjoner eller andre internasjonale bistandsgiganter. For det tredje, og det er en SVÆR diskusjon, er det ikke uten videre lett å fastslå hva som er et godt resultat. Et amatørtiltak kan levere udiskutabelt gode resultater (god utdanning, bedre helse osv) for en gruppe mennesker, men hva om det skaper et avhengighetsforhold der støtte og involvering av donor er det som får tingene til å skje? Hva om donorens involvering gjør at lokale myndigheter abdiserer fra sitt ansvar? Her er vi ved den vanskelige bærekraftdiskusjonen, og dette kjenner du nok godt til. Det er ikke alltid lett å vite hva som er best. Ta Haydom sykehus i Tanzania, for eksempel. Det ble opprettet av misjonen og har i over 50 år levert gode helsetjenester til en befolkning langt utenfor allfarvei. Det er noe av det beste jeg har sett norske bistandspenger blitt brukt på, og noe av det verste. For den dag i dag er sykehuset dønn avhengig av internasjonale donorer for å opprettholde driften. Tanzanianske myndigheter har verken interesse eller forutsetninger for å ta over. Er det et problem? Ja, jeg synes det, men diskusjonen har mange sider.

Jeg er sikker på at de etablerte organisasjonene jevnt over leverer bedre bistand enn amatører, men unntak finnes på begge sider. Vi baler alle med lokal forankring og vi baler med donorstyring av bistand, absolutt, men det er enormt høy bevissthet om problemstillingene og jeg blir stadig imponert over det jeg ser fra profesjonelle organisasjoner. Bildet du tegner av svakt forankrede proffe aktører får jeg bare ikke til å stemme med det inntrykket jeg har fått. Ja, fagfolk gjør også amatørfeil, som du sier, og entreprenører trenger vi flere av. Vi trenger også engasjerte folk. Men det er sjelden en god idé å sette i gang på egen hånd og etablere egne organisasjoner. Vi har mange nok MONGOs (My own NGO) nå. Det er betimelig å spørre hvem sine behov mange av disse organisasjonene egentlig tjener.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere