Ventetid - tanker rundt advent

Cedant tenebrae soli

-

mørket skal vike for solen

Står det på en plakett på rådhusveggen hjemme. Kontrasten mellom lys og mørke blir ekstra synlig i denne tida, og på kanten av verden samles det tråder og blir til ett. Norge er et langstrakt land, og østspissen av Norge befinner seg på samme lengdegrad som Istanbul. Så når man sitter på verdens krone, ser man ting i et annet perspektiv. Jorda starter her.

Advent - av latin Adventus (Redemptoris), «(Herrens) ankomst» - betegnelsen på den tida vi går inn i, og hvor ting er i ferd med å snu til det bedre. For hva annet er mørke enn fravær av lys? Vi kan forestille oss at det kommer en tsunami - hvordan kan vi teoretisk stoppe den? Jo, man faser den ut med en motbølge, akkurat som man kan fase ut lyd med antilyd, og man kan fase ut radiobølger med en bølge i motfase. Einsteins berømte ligning E=mc2 viser oss at energi og materie er to sider av samme sak. Ergo er det heller ikke utenkelig at lys og mørke innerst inne er ett.

"Saaledes var Kjærligheten" -skrev Digteren Knud(Hamsun). Hvad er det nu med denne forunderlige Kjærligheten? Et spørsmål som har opptatt digtere, metafysikere og vanlige dødelige i årtusener. Jeg tror svaret er enklere enn vi tror - vi må bare våge å tenke litt utenfor boksen. Kom til å tenke på en gang læreren på ungdomsskolen ga oss i oppgave å trekke streker gjennom ni punkter i et kvadrat uten å løfte pennen fra papiret. "Tenk utenom boksen!" - sa han retorisk før han trakk først en diagonal strek fra øverste venstre hjørne til nederste høyre, deretter en vertikal strek gjennom de tre vertikale punktene på høyre side, og fortsatte streken - utenom boksen - til et punkt utenom boksen hvor han kunne trekke den siste streken diagonalt fra øverste høyre til nederste venstre og videre vannrett til høyre og således tangere samtlige punkter uten å ha løftet pennen fra papiret. Egentlig fantastisk enkelt, bare man lærer seg å tenke utenom boksen - prøv selv og se hvor lett det er!

o    o    o

o    o    o

o    o    o

Likeledes er det med denne forunderlige kjærligheten. Svaret vi søker er enklere enn vi tror, vi klarer bare ikke å tenke utenfor boksen. Et eksempel på "boks-tenkning" er det kunstige skillet mellom "naturlig" og "overnaturlig".

Hør her barn, pappa tegner og forteller: For tusen år siden var det ingen som visste hva elektromagnetisme var for noe, selv om det har eksistert siden universet ble til. De så lyn som flerret himmelen, og hørte tordenen rullet, men de forsto det ikke den gangen, og forklarte det med å dikte opp myter og eventyr, som vi bare ler av i dag. Likeledes fins det intet verken i denne verden eller de høyere verdener noe "overnaturlig". Alt som fins - i alle verdener - er naturlig, vi forstår det bare ikke ennå. Likeledes tror jeg denne forunderlige kjærlighet er enklere enn vi aner, vi forstår det bare ikke - ennå. Mitt estimat ut fra det jeg har lest og erfart er at den er en positiv energi på et meget høyt nivå - som akkurat som radiobølger kan temmes til å brukes som informasjonsbærer - men som kan være farlig hvis den kommer ut av kontroll - f.eks. ved å slippes løs med for stor kraft på noen eller noe som ikke er forberedt. Akkurat som hvis man kommer for nært solen, vil den brenne deg, ikke fordi solen er ond, men fordi det er solens natur.

Altså, skal man stoppe en negativ impuls - også kalt ondskap - må man fase den ut med en positiv impuls, som vist i bølge-eksempelet over. Derfor skal de tunge, mørke energiene bringes til overflaten så de kan prosesseres og fases ut.

Oppløfting. En gang jeg var student og sommerledig gikk jeg på biblioteket og lånte Alexander Solzhenitsyns "GULag-Arkipelet" for å slå i hjel tiden. Der kom jeg for første gang i berøring med den åndelige løfting som skildres, og som jeg har vært borti flere ganger siden litterært, altså der det skildres når man er så dypt nede at det ikke er mulig å komme dypere åndelig sett, og det bare går en vei: Oppover. Her er Profeten Jens’ versjon av fenomenet:

"-Det finnes ingen Gud, og all denne smerte er meningsløs. Aldri vil menneskehetens jammer trenge frem til noen guds øre. Alt under himmelen er meningsløst, og det nye menneske vil aldri oppsto. Han gråt, men han skrek ikke, og han vendte tilbake til ørkenen igen og levet i en hule. Der talte han til rovdyrene og gribbene og ørkenens skorpioner og slanger og underviste dem. -Det er ingen grenser satt for det onde. Lidelsen er uten ende.Smerten har ingen mening. Og sjakalene og hyenene og åtselgribbene, skorpionene og slangene svarte ham: -Sannelig, du har rett! Alt er meningsløst. -Et skjell er falt fra mine øyne, sa han til selv: Nu lever jeg i sannhet. Jeg bærer den siste smerte, men jeg lever. Jeg er stadig i live. Jeg vil nu gå til menneskene og være som en av dem, for jeg vil ikke lenger bære all verdens skyld, bare min egen, men jeg vil være hos dem og hjelpe de. All smerte er uten mening. Han kunne ikke stå på sine ben av sorg, for han var stadig full av hele menneskehetens jammer, og den var som en klippeblokk å bære. På hender og føtter krøp han bort til kilden, fordi han tørstet, mens han ble liggende ved kilden uten krefter til å drikke, og han tenkte: Dette er døden, velsignet være ditt komme! Og han lo høyt. Da sa han til seg selv: -I dag har jeg ledd som et ungt menneske! Han falt i en lang avmakt, og da han våknet, drakk han av kilden, og han så at ved siden av den sto en ung plante som var så frisk som om det hadde regnet på den. Da husket han en Guds mann som han i sin ungdom hadde lovet å minnes den dag han hadde sett den største smerte. Han sa til seg selv: -Virkelig, ved denne kilden og ved denne planten er det ingen skyld. Så ropte han så høyt at alle engler hørte ham: Lovet være priset! Jeg har sett det rinnende vann og den grønne plante! Neste dag gikk han til sin fødeby. Hans øyne var som en gammel manns øyne. Men hans lærer levet ennu, og var blitt en olding. -Min sønn, har du nu sett all verdens smerte? Sa den gamle. -Allverdens, svarte mannen. -Også den siste? Den siste. -Da har herren talt til deg, siden du står foran meg nå. -Jeg så en kilde med rinnende vann og en grønn plante. -La meg så se om du kan smile, sa den gamle. Og mannen smilte, nesten som et ungt menneske." -Jens  Bjørneboe, Bestialitetens historie(Stillheten).

Derfor sier I Eder: Cedant tenebrae soli. Cedant tenebrae lumini. Mørket skal vike for solen. Mørket skal vike for lyset! Amen.

God morgen, mine landsmenn.                                                                                        God morgen til alle dem som dere elsker.                                                                          La denne dagen bli god og la den gode vilje skje.                                                         Pust fritt og lev i kjærlighet denne dagen.                                                                           I mørket kan du se, det du ønsket å se -                                                                         Men som er usynlig i lyset og ikke møtes noe annet sted.                                                   I mørket kan du falle og fly,                                                                                            uten redsel for å berøre nakne kropper og sjeler.                                                             Men når solen stiger over verden som plutselig stilner                                                    Når stillheten ikke lenger tjener til noe - da kommer daggry!                                          Aldri forsvinn og gi aldri opp. Alt foregår i denne verden, bare denne - alltid.                                                                                                                                Aldri gi opp, la det aldri slukkes ut Fremfor ditt hode er din ledestjerne.                             Men når solen stiger over verden som plutselig stilner                                                     Når stillheten ikke lenger tjener til noe - da kommer daggry!