Jostein H. Sandsmark

4

Å ville flykte fra jula

Anerkjenn sorgen. Nevn barna som er borte. Så skal vi prøve ikke å ødelegge julestemningen for dere andre, selv om vi aller helst vil flykte fra hele jula.

Publisert: 26. nov 2014

Skrevet av Liv Liahjell Drøpping, Ålvundfjord og Jostein H. Sandsmark, Bjørkelangen.

Den nærmer seg, håpets høytid, med budskapet om fred og nytt liv. For oss to er det imidlertid en ny påminnelse om tapet av to «julebarn». 

I januar var Josteins datter Sara (13) en av de to jentene som ble påkjørt og drept ved Bjørkelangen, og i påska var Livs sønn Ola Inge (27) en av de fire guttene som omkom i skredulykken i Sunndalsfjella. Begge har vi opplevd det innmari smertefullt å miste et barn. Vi har rast, fortvilt og følt tapet forferdelig urettferdig. Men midt i dette har ektefeller, gjenlevende barn og gode venner holdt oss oppe og gitt nytt livsmot.

Utfordring. En av utfordringene er imidlertid de glade høytider – første gang uten Sara, første gang uten Ola Inge. Det vi skulle ha gledet oss til, blir noe å grue seg til. For folk flest går livet videre, med hverdager og høytider, men for oss er dagene blitt langt ifra vanlige. Vi savner jo ungene våre! Og det gjør spesielt vondt når vi nå går mot advent og julehøytida. Ja, rundt om i landet sitter det mange som har mistet en nær og kjær, og som nå gruer seg til denne tida. «En av de verste dagene for oss som har mistet: julaften! Det er nok flere enn jeg som allerede har begynt å grue seg,» skriver en etterlatt i Josteins Facebook-gruppe Skynd deg å elske. «Mens mange rundt meg gleder seg til jul, kunne jeg ønske den ble avlyst,» forteller en annen.

Ola Inge var en skikkelig julegutt, den som skapte stemninga i heimen. Og «Sara pakket julegaver hele året, og hun tok små beundrere på armen og inviterte til juleverksted», fortalte en av tantene hennes i begravelsen. Hjemme hos Jostein er nok den største smerten nå at juleforberedelser og -pynting i så stor grad var en Sara-og-mamma-greie.

Råd og ikke-råd. Så hva gjør vi da? Vi etterlatte? Dere andre?

Av dere andre forventer vi slett ikke noen «avlysning» av jul eller advent. Dere skal også slippe å anlegge et trist oppsyn. Men spar oss gjerne for råd om hvordan jula bør markeres for at vi skal «komme oss videre», for eksempel. I stedet ber vi bare om dette: Anerkjenn sorgen, og vær raus i møte med våre ulike måter å takle julesmerten på.

Og nevn gjerne barna som er borte. Taushet om dem er i hvert all ingen god strategi. Ikke vær redd for at det å nevne dem kan gjøre vondt verre. «Folk er redd for at de skal si noe galt slik at jeg blir minnet på det [konas død],» sier politietterforsker Tommy Lynley i Elizabeth Georges roman Denne dødens kropp. «Det jeg ikke forstår, er hvordan noen kan tro at jeg trenger noen slik påminnelse for å tenke på det, eller at jeg skulle være redd for å bli minnet på det. Hun kommer alltid til å være der, uansett. Hun er et konstant nærvær.» Det som heller smerter, er taushet om dem som er borte. Ikke at det trengs så mange ord; det holder med et vennlig nikk til tapet vi har opplevd.

Forstå reaksjonene. I tillegg ber vi altså om forståelse for våre ulike reaksjoner. Det fins ikke én rett måte å takle dette på. Der den ene av oss har bestemt seg for å feige ut, ta med familien og flykte fra hele greia, vil den andre feire jul på et vis, av hensyn til de gjenlevende. Og det ene er ikke mer rett enn det andre. Det handler om hva den enkelte makter. Alt mens de gode minnene fra jula 2013 velter innover oss, slik Jostein forteller i boka Pass på liten og på stor om hva han tenkte idet Sara døde:

«’Nå er den hellige time. Vi står i stjerneskinn og hører klokkene kime,’ hører jeg brått i bakhodet, et ekko av din solosang i kirken sist julaften, Sara. ‘En nyfødt kjærlighet sover,’ lyder sangen, den gangen klokkeklar, nå skjærende sur. ‘Vår lange vandring er over; stjernen er stanset her.’ Jeg rister på hodet, vil ha julesangen din til å tie, men klarer det ikke: ‘Vi står om krybben og smiler, for vi er fremme nå! Her kan vi drømme om den fred som vi skal eie en gang. For dette barn har himlen med.’»

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.11.2014

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Jostein H. Sandsmark. Gå til den siterte teksten.
I tillegg ber vi altså om forståelse for våre ulike reaksjoner. Det fins ikke én rett måte å takle dette på. Der den ene av oss har bestemt seg for å feige ut, ta med familien og flykte fra hele greia, vil den andre feire jul på et vis, av hensyn til de gjenlevende. Og det ene er ikke mer rett enn det andre. Det handler om hva den enkelte makter. Alt mens de gode minnene fra jula 2013 velter innover oss, slik Jostein forteller i boka Pass på liten og på stor om hva han tenkte idet Sara døde:

Alt som er sagt i det offentlige rom om sorg er sant. Bakom dette finnes en privat del som ingen kan hjelpe med. Den er så privat at ingen har innsyn i den, og man er alene i ordets virkelige forstand. Skal man ha hjelp ut fra det ståstedet må man selv invitere for andre vet ikke veiene inn til dette kammeret. 

Den første julen kan være spesiell. Jeg er ganske sikker på at det ikke hjelper å flykte. Det kommer bare tilbake senere. Min første opplevelse av å være alene etter å ha blitt enkemann var den første 17. mai. Dette er en typisk dag for å være to eller flere sammen. Plutselig oppdaget jeg alle parene, alle godt voksne på min alder og over som var sammen, holdt hverandre i hendene. Da var det plutselig rart å være alene, ja rart på en måte som jeg tidligere ikke hadde opplevet alenegangen.

I vårt innerste går vi veiene våre alene. Vi må igjennom dem, og om ikke tiden leger alle sår skaper tiden distanse og ny utsikt slik at vi finner veier å holde ut med sorgen som aldri forsvinner.  

Kommentar #2

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Takk for et godt innlegg!

Den første av alle markeringdager er spesiell etter å ha mistet et barn. Jeg har ikke opplevd at det blir mye bedre årene etter.  Noe som kan gjøre dagene enda vanskeligere er den stillheten som hersker rundt sorgen. Men for oss som har dette savnet vil den alltid være der, om en blir 'påminnet' eller ikke. Derimot virker overfladisk moro nokså tomt hvis en ikke tar tid til det alvorlige, en jul uten markering av sorgen er en meningsløs jul. Er det noen far som ikke tenker på sine barn, døde eller levende, på julaften? Eller alle andre dager også? Ingen burde oppfordres å komme seg videre fra sorgen, jeg opplever at det er best å leve i den og med den resten av livet som et forandret menneske.

Kommentar #3

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Har selv mistet et barn, og møtt sorgen på en brutal måte.

Bedre blir det ikke, bare annerledes. Det  innerste er ikke lett å dele som du skriver Njål.. Og så er det dette innerste som blir berørt, blant annet ved den adventstiden vi nå skal inn og  som leder til selve julefeiringen.

Det er ikke lett å møte dette sterke "gledespresset", som  finnes alle vegne nå. Så jeg bestemmer selv hvordan jeg vil at min advent og jul skal føles og erfares. Samtidig som jeg synes det er godt å være med familien og venner, er det en velsignelse å få trekke seg tilbake etter endt selskap.. Ikke i fornem ensomhet, men i takknemlighet over at man har klart det 'en gang til'. Og at det er en stund til neste gang. 

Uten at det på noen måte bør legge en demper på andres opplevelse av den samme høytiden!

Kommentar #4

Elisabeth Hoen

52 innlegg  2972 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Takk for et godt innlegg.

`En av utfordringene er imidlertid de glade høytider – første gang uten Sara, første gang uten Ola Inge. Det vi skulle ha gledet oss til, blir noe å grue seg til.`(Sandsmark)

Jeg vet ikke om dette kan være til noen som helst trøst, kanskje jeg håper det vil være det, så har lyst til å dele noen av mine tanker.

For meg har julen alltid representert en høytid med tid for ettertanke om alvorlige saker i livet. Ikke bare `hei og hå` og en glad høytid. Ja, en vil det skal være en koselig høytid. Det er helt sant. Julen skal være trygg, varm og skal helst handle om de gode relasjoner til andre. Og savn passer ikke med det. Sorg, i seg selv, er en grusom følelse. Men hvis vi tenker vi skal ta selve julehøytiden på alvor så var det jo alt som skjedde med Jesus etter han ble født - hva han gjorde og hva han stod for - som skal feires. Alt dette han fikk mulighet til å gjøre fordi han ble født. Og da tenker jeg at døden skal komme til oss alle - en gang. Og kanskje er ikke døden noe å virkelig frykte eller sørge over. NB: jeg mener selvsagt ikke at man ikke skal sørge (!!) - det må man - ellers er man ikke et menneske med følelser eller `sjel` - men når det har skjedd - så føler jeg litt at tankene mine i julen er av det dype slaget - hvor levende eller død egentlig er underordnet.. Kjærlighet er viktigst. De følelsene man har.

Masse lykke til inn i desember måned! Ønsker dere ALT GODT  

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
16 dager siden / 1382 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1339 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 842 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 832 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
24 dager siden / 697 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere