Nostalgi som samfunnskritikk

Overskriften på dagens Vårt Land og innholdet i artikkelen hadde noe trygt ved seg. Før Pollestads «dagbokblad» var lest og innvendingene mot ham kjent, visste jeg i all hovedsak hvilke aktører som kom til å imøtegå ham. Det nærmest «måtte» bli biskopene i Borg og Hamar. Honnør til Aud V. Tønnessen som ikke bare imøtegår Pollestad, men til en viss grad også kommer ham i møte.

Pollestads samfunnskritikk kan kanskje mest av alt leses som et forsvar for nostalgien. En lengsel og dragning mot det som er forsvunnet eller gått tapt. Utfordringen, i hvert fall for meg, er at nostalgien min mangler kompleksitet, den kan forgylle også det heslige og stygge. Den er en lengsel etter paradiset og utopien.

Av en eller annen grunn, uvisst av hvilken, har jeg alltid båret på en viss skepsis mot den form for dagboksnotater som Kjell Arild Pollestad er eksponent for. Dagboken som er skrevet med tanke på at den skal offentliggjøres har etter min mening preg av å være skrevet for offentliggjøring. Dagboken som skrives utfra behovet for å feste sitt eget liv til ordene er annerledes enn den som skrives for å bedrive kultur og samfunnskritikk. Selvsagt vet jeg at mange forfattere har gjort og gjør som Pollestad, men det gjør likevel, i hvert fall for meg, selve dagboken hans til en form for fiksjon. Forskjellen på dagbøker og «dagbøker» bidrar heldigvis Vårt Land selv til å korrigere ved Olav Egil Aunes anmeldelse av Vincent van Goghs brev. Brev om livet skrevet for sin egen skyld, uten tanke på at de skal leses av en videre krets mennesker.

At Pollestad ikke har mye godt å si om sosialdemokratiet overrasker ikke, at Atle Sommerfeldt imøtegår ham slik han gjør overrasker like lite. Spørsmålet om religionens plass i et samfunn som vårt, det norske velferds- og konsumsamfunnet, er det all grunn til se nærmere på. Samtidig spør jeg meg om Pollestads polemikk hjelper oss med det.

Sant nok treffer noen av observasjonene hans. Blant annet er Pollestad er bestyrtet over det nye presteskapet og sier det slik: Er ulykken ute, settes i dag «kriseteam» inn, påpeker Pollestad. Han er sterkt kritisk til at det vektlegges så kraftig på bekostning av det han kaller «menneskelig medlidenhet og trøst». Han skriver at «De lønnede og ‘profesjonelle’ trøsterne er det nye presteskapet.»

Om dette fenomenets foreldre er sosialdemokrati og Den norske kirke tviler jeg sterkt på. Sannheten er vel at mange mennesker i et moderne samfunn «er lønnede og profesjonelle» trøstere. Snarere tror jeg dette å har gjøre med en terapeutisering som hverken kjenner ideologiske eller konfesjonelle grenser.

Skal kristne bedrive samfunnskritikk og øve opp vår evne til «utenforskap» så trengs det mer enn nostalgi og tilbakeskuen. Utfordringene handler ikke minst om å kunne tale sant både og om det som er tapt og det som er vunnet i dagens norske samfunn. For alt var ikke bedre før og heller ikke er alt blitt verre i dag.