Den nye antisemittiske bølgen

Etter Hitler-Tysklands sammenbrudd har det lenge vært «ikke stuerent» å være antisemitt. Folkedyp og ledere var blitt grundig vaksinert med en en motgift bygd på bitter og blodfersk erfaring. Men nå er vaksinen blitt avkreftet og svak. Og det gamle giftstoffet har på nytt snodd seg inn i kulturen vår. Hos både høy og lav.

La meg begynne på grasrot-nivå. Bli med meg en tilfeldig dag i butikken. Jeg står der med tenksom mine og grubler på hva jeg skal kjøpe til middag til kona mi og meg selv. Litt uoppmerksom er jeg stanset foran en hylle. Så hører jeg en grov mannsrøst like bak meg spytte ut en foraktfylt kommentar: «Jødemat! Fysj!»

Et forvirret sekund ser jeg først på mannen i arbeidskjeledress bak meg og så på hyllen foran meg. Der oppdager jeg pris-plakaten som forteller at en bestemt type potet-poser er produsert i Israel.

«Poteter fra Israel, så fint!» sier jeg. «Da tar jeg like godt to poser». Mannen snøfter indignert, snur meg irritert ryggen og tramper videre innover i butikken.

Episoden er kanskje tre-fire år gammel. Den viser at det fins en brunstripet type antisemittisme på grasrotnivå i det norske folkedypet.

Men la meg straks gå videre og si noe viktig om jødehatets sosiale plassering. Det fins en utbredt antagelse om at jødehat og antisemittisme nesten bare fins som primitive understrømmer i folkedypet. Det er utvilsomt riktig at jødehat fins også der.

Men på den andre siden er jødehatets iboende strategi først og fremst rettet mot de intellektuelle elitene, mot de som styrer, mot kapital og næringsliv, mot ledende intellektuelle, mot de som definerer tidsånden og mot mediefolk.

Derfor må vi slå fast at jødehatet rommer en iboende strategi i retning av å slå rot i elitemiljøer og hos makthavere. Og det er der jødehatet er på sitt aller farligste.

Antijudaisme og antisemittisme

Professor Oskar Skarsaune har som kirkehistoriker pekt på at det i noen sammenhenger kan være hensiktsmessig å sondre begrepsmessig mellom to typer fiendtlighet mot jøder. For i mye kirkehistorisk jødefiendtlighet fantes det en slags endestasjon ved kristen dåp. I samme øyeblikk som en jøde aksepterte kristen dåp, var fiendtligheten over. Mange jøder berget livet ved å la seg døpe. Skarsaune kaller dette «kristen anti-judaisme».

På 1800- og 1900-tallet dukket imidlertid den moderne antisemittismen opp. Den var mer a-religiøs, målbevisst etnisk i tenkemåten, og hadde til målsetting å drepe etniske jøder bare av den ene grunnen at de var jøder.

I slik moderne antisemittisme spiller det ingen rolle om en jøde tar kristen dåp eller ikke. For det var jødens etnisitet som kvalifiserte ham til drap og død. (Se Oskar Skarsaune og Inger Margrethe Gaarder: «Vår eldre bror», Oslo 1992, side 19f, sml Karl Egil Johansen:«"Jødefolket inntar en særstilling": norske haldningar til jødane og staten Israel», Kristiansand 2008).

På den andre siden har professor Bentsion Netanjahu, far til Israels nåværende statsminister, i en historisk avhandling påvist hvordan viktige strømninger i romerkirkens spanske inkvisisjon frem mot det fryktelige året 1492 tenkte like etnisk som moderne antisemittisme: Jødene tilhørte per definisjon en mindreverdig rase uten livsrett. Selv om de eventuelt lot seg døpe. (Se Bentsion Netanjahu: «The Origins of the Inquisition in Fifteenth-Century Spain», New York 1995, sml Trond Berg Eriksen, Håkon Harket, Einhart Lorenz; «Jødehatet, Antisemittismens historie fra antikken til i dag», Oslo 2006).

Den kristne kirke har derfor et rystende medansvar, ikke bare for den kristne antijudaismen, men også for den moderne antisemittismen.

Moderne arabisk antisemittisme

På 600-tallet dukket den islamske antisemittismen opp. Den var naturligvis religiøs. Den kom til uttrykk i antisemittiske surer i Koranen og Hadith. Og den ga fra år 628 av opphav til dhimmi-forestillingen innenfor islam, der jøder og kristne bare kan unngå nedslakting ved å betale tung hodeskatt. Hvis de da ikke omvendte seg til islam og ble «berget».

I ideologisk sammenheng med moderne antisemittisme vokste både den kommunistiske og den nazistiske antisemittismen frem. Begge var i teorien a-religiøse (bortsett fra at de antisemittiske løgnene naturligvis hadde karakter av massiv dogmatisme).

I en bemerkelsesverdig krysning mellom gammel arabisk antisemittisme og moderne nazistisk og kommunistisk antisemittisme må vi så forstå den moderne arabiske antisemittismen.

Den er især kjent gjennom stormuftien av Jerusalem, Amin Haj al Husseini, oppvigleren bak jødeprogromene i Mandat-Palestina i 1920, 1921 og 1929, samt utløseren av revolten i Palestina 1936-39, revolten i Bagdad 1941 og Israels Uavhengighetskrig 1947-49.

Stormuftien tjenestegjorde ved Hitlers propagandakontor til araberne fra 1942-1945 og skrev entusiatiske anbefalingsbrever til muslimske ledere på Balkan om snarlig transport av alle jøder til tilintetgjørelsesleirene. (Om stormuftien, se Benny Morris: «Righteous Victims, A History of the Zionist-Arab Conflict» 1881-2001, New York 2001).

Men fra stormuftiens antisemittisme går det bekymringsfulle røde tråder til nyere palestina-arabiske ledere som Jassir Arafat og Mahmoud Abbas.

Det er i denne konteksten vår tids problem knyttet til antisemittiske innslag i moderne Israel-kritikkhører hjemme.

Stormuftien av Jerusalem er representativ for mange ledere og strømninger i de nye arabiske regimene som ble til etter Første Verdenskrig. Dels adopterte man gladelig tankegods og terminologi fra tidsmessig moteriktig sovjetkommunisme av Lenins og Stalins type. Dels unnlot man like gladelig å kvitte seg med nazistisk eller mussolini-fascistisk tankegods (eks: Nasser og Sadat i Egypt). Og dels vokste det etter kalifatets avvikling i 1924 frem en ny type militant islamisme (Sayyid Qutb!) som i vår tid har gjenopplivet og modernisert 600-tallets krigerske islamisme av Omar-kalifenes type.

 Antisemittiske innslag i moderne Israel-kritikk

I vår tid er det antisemittisme av disse typene som er under sterkest vekst. Og i Europa har dette aktualisert stadige spørsmål etter hvor grensen går mellom det som kan karakterisere som tillatt kritikk av Israel og det som er iboende antisemittisme i et fremvoksende antisemittisk hat mot Israel som stat.

Rabbiner Michael Melchior fremholdt i et foredrag i Jerusalem i 2003 at det klassiske jødehatet i vår tid har tatt nye klær på seg og fremtrer som et «jøde-stat-hat».

I 2002 ga jeg ut en bok med kritikk av NRK, NTB og ledende norske midtøsten-korrespondenter – knyttet til antisemittiske innslag eller implisitte føringer i nyhetsrapportering fra intifadaen i Israel.(Se Odd Sverre Hove: «Mediekampen om Israel», Bergen 2002, sml Arthur Berg: «Med Israel i kamp for fred» Oslo 1979, Vebjørn K. Selbekk: «Jødehat på norsk», Skjetten 2001).

EUs offisielle definisjon av antisemittisme

Innenfor EUs menneskerettighetsmiljøer har man tumlet mye med problemspørsmålet etter hvor grensen går mellom tillat Israel-kritikkk og forkastelig iboende antisemittisme.

Resultatet er blitt en EUs offisielle antisemittisme-definisjon. Den ble utformet i samarbeid med tidligere Gulag-fange, Natan Sjaransky, og ble ratifisert av EUs Kommisjon for Fundamentale Rettigheter, FRA, ved et møte i Ottawa i november 2005. Ordlyden følger her i min oversettelse:

«Arbeids-definisjon: Antisemittisme

«Dette dokumentets formål er å bidra med en praktisk veiledning med sikte på å identifisere hendelser, samle inn data og fremme/ iverksette lovgivning som har med antisemittisme å gjøre.»

Arbeidsdefinisjon: «Antisemittisme er en bestemt type forestillinger om jøder, forestillinger som kan karakteriseres som hat rettet mot jøder. Retoriske og psykiske manifestasjoner av antisemittisme kan rettes mot jødiske eller ikke-jødiske individer og/eller eiendommen deres, mot jødiske felles-institusjoner og mot religiøse fasiliteter.»

I tillegg kan slike manifestasjoner også rettes mot staten Israel, forstått som et jødisk kollektiv. Antisemittismen anklager ofte jøder for å konspirere med sikte på å skade menneskeheten, og brukes ofte for å gi jøder skylden for «hvorfor ting gikk galt». Antisemittisme kan uttrykkes i tale, skrift, visuelle former og handlinger, og gjør hyppig bruk av ondsinnede sterotypier og negative karaktertrekk.

Nåtidseksempler på antisemittisme i offentlig liv, i media, på skoler, på arbeidsplasser og i religiøse sfærer kan (når en tar hensyn til konteksten forøvrig) inkludere (men trenger ikke være begrenset til) følgende:

• Å oppfordre til, hjelpe eller rettferdiggjøre drap eller skade på jøder i navnet til en radikal ideologi eller en ekstremistisk religionstype.

• Å fremsette løgnaktige, dehumaniserende, demoniserende eller stereotypiserende påstander om jøder som sådan eller om jødisk kollektiv makt – så som for eksempel (men ikke bare) myten om en jødisk verdenskonspirasjon eller mytene om jødisk mediekontroll, finanskontroll, regjeringskontroll eller kontroll over andre institusjoner.

• Å anklage jøder som folk for å være ansvarlig for virkelige eller innbilte onde handlinger, utført av en enkeltjøde eller en enkelt gruppe jøder, eller til og med ansvarlig for handlinger utført av ikke-jøder.

• Å fornekte holocaust, nazi-Tysklands og støttespillernes folkemord på det jødiske folket under Annen Verdenskrig, enten det gjelder folkemordets faktum, folkemordets omfang eller folkemordets mekanismer (for eksempel: gasskamrene).

• Å anklage jødene som folk, eller Israel som stat, for å ha funnet opp eller overdrevet holocaust.

• Å anklage jødiske borgere for å være mer lojale mot Israel, eller mot påståtte verdensvide jødiske ambisjoner, enn mot eget lands nasjonale interesser.

Noen eksempler på hvordan antisemittisme kan manifestere seg med hensyn til staten Israel (idet en tar hensyn til konteksten forøvrig):

• Å nekte det jødiske folket retten til selvbestemmelse, for eksempel ved å karakterisere staten Israel som et rasistisk fenomen.

• Å bruke dobbel standard ved å kreve adferd som en ikke krever eller forventer av noen andre demokratiske nasjoner.

• Å bruke symboler og bilder assosiert med klassisk antisemittisme (for eksempel påstander om at jødene drepte Jesus eller andre blodskyld-anklager).

• Å sammenligne aktuell israelsk politikk med nazi-politikk.

• Å holde jødene kollektivt ansvarlig for Israels handlinger.

På den andre siden: Det er ikke antisemittisme å rette samme slags kritikk mot Israel som mot enhver annet stat.

Antisemittiske handlinger er kriminelle når de defineres som sådanne ved lov (for eksempel: lovforbudene mot holocaustfornektelse eller distribuering av antisemittisk materiale i noen land). (Oversettelse: Odd Sverre Hove).

(Denne artikkelen har tidligere vært publisert i bladet Ordet og Israel.)