Ytringsfriheten har fått gul Davidsstjerne

I dag er det et voksende antall grupper som påkaller seg lovens beskyttelse på slik måte at ytringsfriheten uthulles, gjøres porøs. Slike grupper kan, ved å hevde seg diskriminert eller utsatt for hat, utnytte våre domstoler. Og lovgivningen rundt ytringsfriheten kommer på gli. Ytringsfriheten, som sådan, er med ett en teoretisk størrelse - og ikke en konkret realitet.

(Dette ser vi ikke minst utmynte seg i en surrealistisk ideologi hvor tale mer og mer sidestilles med blotte og bare handlinger - og hvor usikre tolkninger av ords mening og intensjon ikke lenger er relevant fordi heldige dommere alltid er enige med seg selv om at deres egne tolkninger egentlig ikke er tolkninger men selve ordets universelle sannhet. Det er jo slik man bygger "teorien" om at ord egentlig er alltid allerede begåtte handlinger.)

Dette var selvsagt ventet. Vi lever i en tvangspåført multikultur, og etterdønningene fra 60-tallets postmodernistiske identitetstenkning ser bare ut til å vokse.

*

Dette skriver seg fra en besynderlig fusjon mellom det mest moderne og det mest primitive og atavistiske: fusjonen mellom modernitetens fremtidsrettede økonomiske kalkyler og den kontinuerlige innvandringen fra regioner som slett ikke forstår ytringsfriheten. De er egentlig fra to radikalt forskjellige verdener, men det kan heller ikke overraske at de skulle finne hverandre. Og forsterke, dyrke hverandre. For enkelhets skyld kaller vi dem 'kapitalisme' og 'islam'. De to er typiske emblemer på hva som opptar vår samtid.

Et viktig tredje element er den teoretiserende akademiske "snakkeklassen" som gjør sitt beste for å forklare befolkningen at "alt er som det skal." Snakkeklassen er statseid, og en viss "føydalisme" kan sagtens også íkle seg akademiske gevanter - og det skulle tatt seg ut om man fra universitetetene fikk høre at samfunnsutviklingen var aldeles gal!

Lovgivningen kommer derfor mer og mer til å handle om å beskytte moderniteten og økonomien og kapitalismen ved å måtte beskytte det tradisjonen og det tilbakeskuende og det arkaiske. Inntil et visst tidspunkt, 1970, var fusjonen ennå ikke fatal, skjebnesvanger. Men som innvandringen tiltar, er det jo ikke bare arbeidskraft som tiltar, eller nye spennende kulturelle impulser som tiltar. Det som mer og mer kommer til å dominere samfunnene våre, er at arkaismen tiltar. De første generasjonene med arbeidsinnvandrere får ikke lenger tid og mulighet til å integreres. Importen av arkaiske impulser bare vokser og vokser. Og kapitalen er for lenge siden blitt junkie: den liker ikke arkaismen, selvsagt ikke, men den kan bare ikke motstå rusen ved mulighetene som ligger i en globalisert verden hvor alle verdens befolkninger og kulturer omkalfatres over i hverandre. (Rusen den søker, er, som alle junkier innerst inne vet, som alle ikke-junkier vet, forlengst opplevd og for all tid heretter selve Det Uoppnåelige.)

Det er i dette kaos, denne anti-dynamisme, ytringsfriheten befinner seg i. Det er ytringsfriheten, og ikke minst lyttningsfriheten, som får merke det ulykkelig kjærlighetsforholdet mellom modernismen og arkaismen. Det er den som må vike. Det er plutselig den som må tilpasses. For det er jo modernismen og arkaismen som må gjøres til lags.

Ytringsfriheten blir syndebukken. Det er den som oppildner oss mot hverandre! Det er den som viser oss hvor slette og grimme vi er! Og det er bare dens vingestekkelse som kan redde kjærlighetsforholdet mellom fremtiden og fortiden. Derfor skulle den merkes. Nå kan alle se den. Den har forlengst fått sin Davidstjerne. Snart skal den i den "rensende dusjen."

Vi forstår alle hvor denne historien ender. Det er ingen grunn til å uttale moralen i  denne historien.

*

Hvorom allting er, så må fallet dempes. Og det vil bli tvingende nødvendig å lovgive på en helt annen måte rundt ytrings- og lyttningsfrihetene. Den første frihet bringer viktig fokus på at den enkelte, individet, aldri skal nektes bruke sin munn; den andre, på at ikke alle andre, altså menneskeheten fratrukket det éne individet som ytrer seg, skal nektes å bruke sine ører. Så lenge vi kan snakke og lytte til hverandre er vi vi, er vi sammen, respekterer vi hverandre.

Derfor er det ikke ytringsfriheten som må vike for et voksende antall særgrupper som oppstår som en logisk følge av et forståelig men svært irrasjonelt arrangert henteekteskap; det er disse splittende grupper som må vike for ytringsfriheten. For det er dette som vi alle har felles. Lar vi vårt fellesskap få lukket munn og ører, har vi et sant helvete foran oss. Vi vet, fra atskillige historiske skjebner, hvordan enkeltsamfunn har råtnet på vold og krig; hva som vil skje i "the global village" kan man ikke tenke seg til.

Hva skal straffes med hensyn til ytringsfriheten og lyttningsfriheten? For, ja, vi må straffe alle som krenker disse friheter. Disse krenkere, som oftest ikke selv er klar over hva de gjør, er i egentlig forstand diskriminerende. De vil sitt partikulære fremfor menneskehetens felles munner og ører. Alle de partikulære kjemper med slike drivkrefter, drivkrefter som er like naturlige som de er arkaiske og atavistiske.

Vi ser i dag straffeutmålinger som for hver gang spiser litt av disse frihetene. Det er her vi bør vende blikket. De bør snarere straffes, de som slik krenker våre friheter og som dermed konkret diskriminerer alle andre ut fra intet annet enn snevre hensyn til egen gruppeidentitet.