Om kjærlighet og frihet – og Snusmumrikken

Mummidalen med alle figurene der var en del av oppveksten til mine barn. Sommeren 2008 besøkte vi Mummidalen i Nålendal utenfor Helsinki. Det var et bevisst reisemål, og ikke bare for mine bittesmå barn.

Jeg filosoferer ofte over livet, over meningen med livet og hvordan man bør leve den tiden vi har fått utdelt. Min fascinasjon for den mystiske Snusmumrikken har gjort denne stille og mytiske skikkelsen til en slags mentor i livet. Han dukket opp av og til fra sine vandringer, med sin rolige og trygge stemme, funderende og gjerne sittende rundt et bål for å fortelle om mer dype sider av livet. På mange måter minnet han meg litt om faren min, i være måte riktignok. Han reiste aldri bort.

I går dukket Lisenskontrollen opp på TV der religion og meningen med livet var tema. Helt tilbake fra 60-tallet og frem til i dag hentet de frem debatter og utdrag fra program med dette som tema. På 70-tallet var gjerne filosofene dystre folk som så livet som meningsløst. En av filosofene satt i beste sendetid på den tiden og lurte på hvordan vi mennesker klarer å forholde oss til en virkelighet hvor vi «fødes, korpulerer, avler, eldes, dør og råtner».

I dag er samfunnet helt motsatt. Nå skal vi se det positive i alt, og gjerne gå på selvutviklingskurs, positivitetskurs og bedrive yoga eller mindfulness. Vi skal ikke tenke negativt, og i alle fall ikke dystert som filosofene på 70-tallet gjorde.

Mot slutten av programmet kom de frem til en slags konklusjon. Livet var meningsløst, det var utgangspunktet fra filosofene. Fremover ble det ikke mindre meningsløst når prester og prelater diskuterte og kranglet seg imellom og Vår Herre dukket opp i alle slags varianter. Med tiden endret vi også syn på hva Vår Herre mente om alt mulig.

Etter alle dilemma rundt tro og tvil, rundt religion og mening og alt som hadde endret seg, fant programlederen frem et konsertopptak med Nat King Cole. Der lå og svaret, i stemmen til sangeren, og i verset i sangen om kjærligheten.

Kjærligheten er nemlig meningen med livet, var konklusjonen. Det var om å gjøre å bli elsket av noen og å kunne elske tilbake. Det var lykken, det var meningen. En del av oss, som sikkert hadde andre meninger enn programlederen vil også gjerne trekke inn et åndelig perspektiv. Men likevel, et poeng har han dog: I en verden som vår, med en skjebne som vår, må vi være til stede som best vi kan, og i det perspektivet står kjærligheten til et annet menneske helt sentralt. Det handler om tilhørighet, menneskelig sett, selv om vi kan føle tilhørighet åndelig sett til høyere makter. Vi vil leve godt, leve lenge i landet og føle på trygghet og stabilitet. Det gjør vi best i tospann med et annet menneske.

Dette har jeg snakket med mange om, og ikke alle er enige, naturlig nok. Mennesket har like mange meninger som vi er mennesker. Kjærligheten utelukker ikke det å kunne trives alene. Men hvis man må leve alene under tvang uten mål og mening og over lengre tid, blir det vanskelig. Noen lever alene alltid, og hevder de har et godt liv. Det er vel et av livets fenomen. Men sett i levealder lever de som lever i tospann lenger enn de som lever uten noen. I dyreverden dør jo dyrene uten nærhet. Det har vel sine årsaker. Kanskje er det også sånn med oss, det tar bare litt lenger tid.

I det åndelige perspektivet har jeg opp gjennom årene sett mange dypt kristne mennesker som har ramlet langt vekk fra sin tro når for eksempel kona eller mannen har forlatt dem. Det viser vel kanskje at et åndelig perspektiv i en fysisk verden ikke er så enkelt. Stedet man ofte møter alle disse sammensatte «skjebnene» er puben. Men ikke alle går på byen for å finne noen å bli elsket av og å elske.

I alt dette, hvorfor fascineres jeg av Snusmumrikken som stadig reiser ut på sine vandringer alene?

Jeg tror kanskje vi ser forbi det ensomme og ser bare friheten. Hank Williams «I’m so lonesome i could cry» passer ikke inn i Snusmumrikkens liv.

Men fantasifiguren trenger ikke kjærligheten. Han klarer seg med friheten. Drømmene lever også sitt eget liv, på kryss og tvers av alt. Filosofenes tenkemåte har vært veldig likt den amerikanske cowboyforfatteren Nick Tosches sine tanker, da han beskrev den amerikanske cowboyen slik:

«De blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør de».

Snusmumrikken finnes i fantasien, men vi har også latt oss fascinere av f.eks. Lars Monsen sine vandringer. Alt har sin tid. Det er en tid for å elske, en tid for å tenke, en tid for stillhet. Uten det ene vil neppe det andre eller tredje fungere optimalt.

Jansson selv levde i ikke alene men i et lesbisk forhold til sin Tuulikki i hele 45 år. Vi ser kjærlighetsfilmer i hopetall og trekkes mot alt som knytter oss til et annet menneske. I tillegg har vi begjæret, som den sterkeste driften vi bærer på. Snusmumrikken tror jeg symboliserer drømmer og frihet, og i det kan vi lengte.

Friheten er menneskets motsetning, som William Blake har beskrevet så mange ganger. Vi er vandrende motsetninger og vi slåss mot disse to hele tiden, lengselen etter å tilhøre et annet menneske, og friheten til å være oss selv. Det totale vanvidd å begi seg inn på disse to arenaene samtidig. Men akk så ustyrlig nødvendig.

Tilfeldighetene vil ha det til at samtidig som jeg skriver denne bloggen ligger en bok på nattbordet mitt. Den heter «Dikt om frihet og kjærlighet» av Jaques Prevert.

I vårt savn og vår lidelse over mangel på tilhørighet og kraftfullt begjær, søker vi gjerne til stillheten i den tause ensomme friheten – den totale motsetning. Deretter fortsetter vi å plage oss med meningen med livet, mens vi kjemper en daglig kamp mellom tilhørighet og frihet.

Du vil ha den sprø kombinasjonen av plikt og tvang, bundet opp mot din egen frihetstrang.

Forstå det den som kan.

Jeg tror imidlertid Snusmumrikken selv var inne på svaret. «Man kan aldri bli ordentlig fri om man beundrer noen for mye. Det vet jeg,» sa han.

Vel, da velger jeg ufriheten, og beundrer likevel Snusmumrikken.