Fattige mennesker

Jeg undrer meg litt over dette: hvordan kan en person lønnet av skattemidler så suverent, nærmest nedlatende; snakke om fattige barn, ressursfattige familier, ubemidlede mennesker..

Det virker som om vi igjen har etablert «fattigdom» som en grei karakteristikk av gitte grupperinger, som om fattigdom er blitt akseptert virkelighet. Er dette «helt greit» i et «rikt samfunn» som vårt? Hvem er disse som snakker om de såkalte fattige – hvordan har de klart å tilrane seg privilegier som definerer andre som fattige?

Mennesker i en vanskelig økonomisk situasjon kan være mennesker som har hatt helseproblemer eller som ufortjent ha havnet i et uføre – kanskje tok de en gang en sjanse som kunne ha kommet mange til gode.

Når folk ligger nede blir fordommene raskt veldig synlige.

Vi hører hver eneste dag at vi lever i et av verdens rikeste land. Noen er blitt rike av at vi befinner oss i et land med store ressurser. Veldig rike. Noen måtte kaste kortene – og ble tvunget til å forlate karusellen.

For mange «fattige» blir følelsen av at man har måttet gi opp samfunnets forventninger i forhold til barna den verste. Alle vil at «mitt barn» skal ha det like bra som naboens. Alt legges opp til dette. Det er vanskelig å være fattig i et rikt land. I et land med så uendelig mange sjanser stiller man seg nærmest uforstående til den fattige : hva er det som feiler dette mennesket. Fattigdom blir en diagnose.

Mange yrkesgrupper lever av våre svakere stilte grupper – enten de kaller seg leger, psykologer, sykepleiere, sosionomer, spesiallærere, politikere, byråkrater, politivesen –

Mye kunne vært spart om vi bare sørget for en anstendighet i alle våre borgeres liv. Vi har et oljefond som skal sørge for våre pensjoner – det sier noe om forpliktelse – vi har også en forpliktelse i forhold til alle våre medborgere – til familier som sliter. Det skulle bare mangle. Noen i dette land tjener alt for mye, noen har for lite til å klare seg.

Det er den gamle leksen: det handler om fordeling. Noen i dette landet har god grunn til å være veldig sinte! Det var ikke statsministeren som skapte oljen, eller fisken – dette er goder som tilhører fellesskapet – alle våre barn tilhører fellesskapet. Enhver ubemidlet må ha hjelp til sørge for barn og egen helse – det sier seg selv – som det sier seg selv at vi gir medisiner til en kreftsyk.