Vegard Bruun Wyller

Professor og overlege
3

Prioriteringsutvalget – udemokratisk og umoralsk

Prioriteringsutvalget bidrar til den udemokratiske prosessen med å fjerne makt fra demokratisk kontroll. Enda verre er umoralen.

Publisert: 17. nov 2014

Hvem skal få behandling i helsevesenet? Hvem skal ikke få? Prioriteringsutvalget skulle vurdere dagens og fremtidens prioriteringsutfordringer. Utvalgets innstiling ble presentert sist onsdag (NOU 2014:12). Forslagene er både udemokratiske - fordi man overfører makt fra politikk til byråkrati, og umoralske - fordi man setter svake grupper opp mot hverandre.

Prioritering av samfunnets ressurser er kjernen i all politikk. Vi velger representanter til å foreta denne prioriteringen på våre alles vegne, og hvis vi er uenige i det de gjør, bytter vi dem ut ved neste valg. Slik er idealet. I virkeligheten blir stadig flere prioriteringer overført fra politikken til byråkratiet, slik Maktutredningen dokumenterte for noen år siden. Dermed tømmes politikken for mening, samtidig som den reelle makten fjernes fra demokratisk kontroll.           Prioriteringsutvalgets forslag bidrar til denne udemokratiske prosessen: 

·       Utvalget overser det viktigste prioriteringsspørsmålet, nemlig mellom helsesektoren og alt annet. Man formulerer seg som om helsebudsjettet har en fasttømret, naturgitt størrelse. Det er selvsagt en misforståelse. Politikerne velger størrelsen på helsebudsjettet; politikerne velger for eksempel å bygge veier fremfor sykehus. Kort sagt: politikerne velger hvor mye prioritering som må foregå internt i helsesektoren. Dersom budsjettene øker, bortfaller mye av prioriteringsbehovet.

·       Utvalget nører opp under en myte – at ressursbruken på helse er spesielt stor i Norge, og at prioritering derfor uansett er nødvendig. Det er galt. Norge bruker en mindre andel av brutto nasjonalprodukt på helse enn de fleste andre vestlige land. Det offentliges utgifter til medisinbruk er omtrent halvparten av gjennomsnittet i OECD-landene. Sengetallet i norske sykehus er svært lavt.

·       Utvalget gir inntrykk av at prioritering er noe som kan baseres på regnestykker. «Riktig prioritering er helt avgjørende», skriver de, og avslører en underlig oppfatning av prioriteringens vesen. For det handler nettopp ikke om å finne riktig svar, men om å foreta verdivalg. Det handler ikke om matematikk, men om politikk.

·       Utvalget skriver at prosedyrene for prioritering bør «binde beslutningstakeren til masten». Dette er underlig lesning i jubileumsåret for 1814. Utvalget synes å mene at politikerne skal abdisere fra det som er deres oppgave. Samtidig presenterer utvalget en rekke forslag for å styrke den byråkratiske kontrollen over prioriteringsprosessene.

 

Enda mer bekymringsfull er umoralen. Den er neppe tilsiktet – utvalget har sikkert hatt de beste hensikter. Men det gjør ikke saken bedre:

·       Utvalget foreslår å tallfeste livets verdi - på en skala fra 0 til 1. Dette er nødvendig for å beregne «helsetapet» ved ulike sykdommer, noe som i følge utvalget er et sentralt prioriteringskriterium. Men man spør ikke den enkelte pasienten – tallfestingen baseres på store befolkningsundersøkelser, slik at det i praksis blir flertallet som bestemmer hvor stort «verditap» det er å leve med gikt, hjertesvikt eller demens.

·       Utvalget foreslår at alder – indirekte – skal ha betydning for prioritering. For jo eldre man blir, desto større er selvsagt sjansen for å dø – og i høy alder taper man etter utvalgets oppfatning ikke så mange «gode leveår» dersom man pådrar seg en alvorlig sykdom. Denne tanken er kynisk og aldersdiskriminerende: Tenk for eksempel på en 80-åring med kronisk lungesykdom, vonde knær og lett demens – og dermed lav tallfestet livskvalitet. Dersom han får en komplikasjon til sin lungesykdom kan han få effektiv og enkel behandling på sykehus – men regnestykkene vil vise at han ikke har noen «gode leveår» igjen, og dermed heller ingen gode leveår å tape, og slik havner han bakerst i køen.

 

Utvalget begrunner sine forslag med hensynet til de svakeste. Det fremstår verdensfjernt. For er ikke nettopp skrøpelige eldre de aller svakeste blant oss? Forslagene innebærer i virkeligheten å sette svake grupper opp mot hverandre, og er en oppskrift på større klasseskiller i helsetjenesten. En pengesterk pensjonist som får beskjed om at hans kreftsykdom ikke gir ham tilstrekkelig «helsetap» til å bli prioritert, blir ikke sittende med hendene i fanget, men kjøper seg nødvendig helsehjelp på det internasjonale markedet. En minstepensjonist har ikke denne muligheten.

En annen underliggende begrunnelse er hensynet til rettferdig fordeling. Her ligger mye av forklaringen på prioriteringsutvalgets avsporing. For i iveren etter å oppnå rettferdighet er man blitt moralsk enøyd. Utvalget har tilsynelatende ingen problemer med at syke personer ikke får behandling; problemet er at mangelen på behandling ikke er systematisert og underlagt byråkratisk kontroll. Man er lite bekymret for at noen vil lide og dø som følge av nedprioritering; bekymringen knytter seg til hvorvidt lidelse og død er rettferdig fordelt.

 Dette er en grunnleggende misforståelse, så la meg avslutningsvis minne om følgende: Det egentlige moralske problemet er at 84 år gamle Helga med brukket lårhals venter to døgn på operasjon (i korridoren!), pådrar seg lungebetennelse og utskrives alt for tidlig til et utilstrekkelig kommunalt tilbud, samtidig som vi andre vurderer å kjøpe enda en flatskjerm-TV. Det egentlige moralske problemet er at 47 år gamle Kristine med brystkreft ikke får behandling som kunne gitt henne noen ekstra måneder sammen med mann og barn, samtidig som politikerne bevilger millioner til OL-planlegging. Det egentlige moralske problemet er at 21 år gamle Hans med bipolar lidelse og rusavhengighet ikke får plass på psykiatrisk institusjon, mens byråkratiet og helseforvaltningen får stadig flere stillingshjemler.

           Her kunne prioriteringsutvalget gitt et positivt bidrag. I stedet er de selv blitt en del av problemet.

 FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 17.11.2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Sonen

Publisert nesten 6 år siden

tror jeg den het - en sci.fi. novelle jeg leste i steden for pensum i gymnasalder.  Her var samfunnet ordnet slik at når mennesket fylte 60, så ble det overlatt til seg selv, egen sårbarhet og død - ut i sonen. Samfunnet innenfor var bare for de under 60 - gikk en over denne, så ville samfunnet innenfor stå i risiko for å bryte sammen og svekkes.  Det å gå ut porten og over til en vandring alene mot døden ble oppfattet som en handling der den ene ofret seg for samfunnet som helhet ... en etter en.

Det at et samfunn ikke lenger har råd til å hjelpe optimalt når deg gjelder helse er mer enn et signal om at vi skal muligens inn i en ordnet kørekke der en får kølapp - eller en tur ut av rekken og ut i...sonen.  Det å bli oppfattet som en byrde for samfunnet i tillegg til den helseproblematikk en sliter med og gjerne har slitt med store deler av sitt liv, skulle jeg tro var den siste avskjed som samfunnet burde gi uforskyldte ( i hovedsak) syke.

I gamle dager gikk "en i skogen for å dø" - i Japan skjer visst det ennå - er vi tilbake dit?  I 2014?

I tillegg får vi signaler om at nåværende regjering satser på at familie og slekt- ikke det offentlige - er de som skal bistå psykisk syke - uføre og andre som ikke mulighet til å skape seg en egen selvstendig bosituasjon - dette er "back into the future" politikk av værste sort.

Kommentar #2

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Takk for at du bryr deg

Publisert nesten 6 år siden
Vegard Bruun Wyller. Gå til den siterte teksten.
Forslagene er både udemokratiske - fordi man overfører makt fra politikk til byråkrati, og umoralske - fordi man setter svake grupper opp mot hverandre.

Det skulle bare mangle at vi får helsehjelp når vi trenger det, uansett alder. Mye god helsehjelp er også billig, fordi det handler om medisinering og enkle operasjoner. 

Er det snakk om dyre transplantasjoner, er det derimot viktig å prioritere 30-åringer framfor 80-åringer. Men det blir da også gjort, og er noe vi alle har forståelse for.

Vi fortsetter å være mennesker hele livet og må ta vare på hverandre. Så lenge vi betaler så mye skatt i dette landet, har vi forventninger knyttet til at vi får hjelp fra det offentlige.

Kommentar #3

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Tenk om vi sa at de på høyest sikkerhet ikke fikk sone lenger

Publisert nesten 6 år siden

Alle som bryter lovverket må bøte/sone for det. Selv om det koster milliarder og titalls år, skal de ha straff og rehabilitering.

Alle pasienter, som blir syke, må få behandling.

Dette samfunnet svikter når det gjelder mest.

Forebyggende virksomhet hjelper alle på sikt.

Hvorfor er man aldri innstilt på å ta den børen?

Har vi gått bort i fra kristendommen for å kunne avsi disse dommene uten dårlig samvittighet?

 

 

Kommentar #4

Lise Askvik

0 innlegg  2 kommentarer

Klare ord!

Publisert nesten 6 år siden

Takk for god  analyse. Det er forstemmende at Norheimutvalget synes å tro at helsebudsjettene er gudegitt. At deres størrelse ikke "kan økes ytterligere" og at vi må prioritere INNEN helsetjenesten i steden for å prioritere hele helsetjenesten. Deres mandat åpnet for slike betrakninger. Det valgte de å avstå fra.

Dersom behovet for å kutte i utgifter er så stort at vi vurderer å kaste våre sperre våre svakeste utenfor, ja da anbefaler jeg både Norheimutvalget og norske politikere til å se på byråkratiet og konsulentkorpset, om det ikke heller bør kuttes noe der. Eventuelt i andre samfunnssektorer der ikke liv og helse står på spill. 

Takk også for finfint musikalsk innspill i helsedebatten, Vegard Bruun Wyller:
https://www.youtube.com/watch?v=oWG4Xc37z_Q

Mvh  Lise Askvik

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3285 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
10 dager siden / 1215 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1057 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
16 dager siden / 876 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
8 dager siden / 803 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
8 dager siden / 617 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
20 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere