Knut Engelskjøn

5

Forsoning, sannhet og ubehag

Publisert: 14. nov 2014

Olav Rune Ekeland Bastrup hadde en interessant kronikk; «Forsoning forutsetter sannhet”» (Vårt Land 10. november) som svar på min kronikk «Forsoning – å leve med et ubehag» (Vårt Land 3. november). Jeg er selvsagt enig i at forsoning forutsetter sannhet. Men deri ligger ubehaget – vi må være villige til å møte sannheten.

Innledningsvis slår Bastrup fast at landssvikoppgjøret var en hevn. Det er en påstand med tvilsom sannhetsgehalt. Senere i artikkelen skriver han om hevnlyst. Mener Bastrup landssvikoppgjøret, eller er det snakk om private holdninger og praksis i den første tiden etter frigjøringen? Det er useriøst å snakke om hevnlyst i det juridiske oppgjøret. Lovlige norske myndigheter måtte i dypt alvor utrede: Hvem er landsforræder?

Uklar.  Straffeloven fra 1902 har flere paragrafer som omhandler rettsstridig bistand til en fiende «i råd eller dåd», foruten «den som bevirker eller medvirker til at rikets statsforfatning ved ulovlige midler forandres». Prinsippet om medvirkning har lenge stått sterkt i norsk rett.

Straffene reflekterte graden av medvirkning hos dem som ville erstatte demokratiet med NS’ førerstat, i strid med folkets vilje. Når flere samvirket til dette, kunne en mildere form for straff anvendes for den «hvis medvirkning har vært av ringe betydning».

Mot denne bakgrunn og med supplerende anordninger, ble oppgjøret gjennomført. Selvsagt var det ikke enighet mellom jurister, men alternativet til oppgjøret var amnesti til flere titalls tusen mennesker som hadde brutt lovbestemmelser om forræderi.

Når Bastrup skriver om å forstå regresjon i selvforsvar som en psykologisk refleks av det klima landssvikoppgjøret skapte, blir han uklar. En psykologisering av de hundre tusen NS-barnas strategier i generelle ordelag er ikke overbevisende.

NS-barna var en svak part – så lenge vi var barn. Men var vi som voksne fremdeles tapere? Her er det store forskjeller, fra de mest vellykkede til store personlige tragedier. En representativ undersøkelse mangler.

Innrømmelse. I 1996 innrømmet Sør-Afrikas tidligere president overfor Sannhetskommisjonen at Nasjonalistpartiets politikk hadde medført lidelse og nedverdigelse for millioner av svarte sørafrikanere, selv om det ikke hadde vært partiets hensikt.

Utsagnet bærer en sannhet og en løgn, men representerte noe nytt. Når innrømmet representanter for NS-styret noe lignende om sin form for nasjonalisme?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.11.2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Knut Engelskjøn. Gå til den siterte teksten.
Det er useriøst å snakke om hevnlyst i det juridiske oppgjøret.

Jeg tror ikke det. Den gangen NRK1 sendte serien om Quisling var den sentrert omkring rettsaken. Flere av oss reagerte på den formen dommerens rolle fikk. Her var det en aggressiv og ironisk dommer som kunne virke temmelig partisk i sin embedsutøvelse. Enkelte jurister kommenterte på dette og sa at det var slik praksis var på den tiden, men at den rollen er overtatt av aktor i moderne tid. 

Quisling ga aldri uttrykk for anger. Meomarene fra hans kone Maria tegner et klart bilde av en mann som fullt og helt trodde på og sto for det han hadde gjort til siste åndedrag. Kanskje er det dette ledde som mangler i NS-folkets historie? At lederen kunne innrømmet at "ok - dette ble feil, folkens". Men en slik beklagelse kom aldri for den hadde ingen rot i den gjeldende virkelighet for de fremste innen NS. Jeg tror vi kan se en av grunnene til at det har blitt som det har blitt i dette. Angeren ble opp til hver enkelt på sine premisser og ingen felles øvelse som kunne skapt en felles forsoning.  

Kommentar #2

Inger Cecilie Stridsklev

9 innlegg  194 kommentarer

Derfor ble det aldri forsoning

Publisert over 5 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
beklagelse kom aldri for den hadde ingen rot i den gjeldende virkelighet for de fremste innen NS

Quisling sa i forhørsretten: "Vi styrte Norge i 5 år, like lenge som Olav Tryggvason, og vi gjorde det godt!" Det var den vanlige opfatningen også blant vanlige medlemmer av Nasjonal Samling. De var trygge på at deres innsats hadde gjort forholdene for landsmenn bedre under okkupasjonen enn om Teboven/tyskerne hadde regjert uten deres modererende innflytelse. Når de aldri ble møtt med argumenter på dette, bare trusler, bekreftet det for NS-folk at det var de som hadde de beste gjerninger og de beste argumenter. De oppfattet seg aldri som skyldige, men som syndebukker for dem som kalte seg selv lovlige myndigheter som støttet den illegale innsats. Derfor ble det aldri noen forsoning.

Kommentar #3

Inger Cecilie Stridsklev

9 innlegg  194 kommentarer

Ingen sannhetskommisjon - Ingen innrømmelser - Ingen forsoning

Publisert over 5 år siden
Knut Engelskjøn. Gå til den siterte teksten.
Når innrømmet representanter for NS-styret noe lignende

Det eneste etterkrigssamfunnet har villet høre fra medlemmer av Nasjonal Samling var at de innrømmet at de var slik propagandaen fortsatt fremstiller dem. Dessverre kjente de seg ikke igjen i det bildet. Hva verre er: De kjente igjen anklagerne. De innså etter hvert at vrengebildet av dem var nødvendig for å rettferdiggjøre både ”motstandskampen” og etterkrigsoppgjøret. Det kunne hende de kunne innrømme feil; for eksempel at det ikke var særlig klokt å herme etter trakasseringen av deres barn på grunn av deres tøy ved å ta nisseluer fra ”jøzister”. Da kom det ikke noen innrømmelser fra motparten om at det for eksempel kanskje ikke var like moralsk høyverdig som det ble fremstilt å hetse barna til NS-medlemmer slik det ble gjort fra høsten 1940.

Forholdene for politiske fanger sommeren 1945 var ikke bedre enn i årene før. Både på Grine/Ilebu, Falstad/Innherred og lignende steder der de innsatte satt sammen med egne ledere og jurister ble fangene overbevist om at det var de som hadde rett.

NS-folk opplevde et amoralsk etterkrigssamfunn: ”Sant” var alt som var negativt om dem og positivt om den siden som definerte seg som ”den rette”. Anklager mot NS-folk ble stort sett trodd, om de stemte eller ikke. De ble gjengitt i pressen, og skulle det under skje at en anklaget ble frifunnet for noe punkt, ble stort sett ikke det gjengitt i pressen. Det skjedde såpass ofte at NS-folk ble dømt for gjerninger de ikke hadde gjort, at de derfor heller knapt trodde sanne anklager. NS-folk hadde knapt hørt om tortur før de satt inne, og regnet med at slike anklager enten skyldtes at en motstandsmann hadde vært for løsmunnet og måtte ha unnskyldning for det, eller for at torturistene i etterkrigsfengsler og leire skulle kunne drive på uten å bli plaget av dårlig samvittighet. De etterkrigsfanger som hadde grunn til dårlig samvittighet, så hvordan de medfanger de så opp til som moralske forbilder ble behandlet, og fant ut at de ikke var verre enn etterkrigstidens makthavere.

NS-folk opplevde seg som de som var alene om å ha samvittighet, nasjonal holdning, respekt for Gud, de ti bud, Grunnloven og øvrig norsk og internasjonal lov. De opplevde seg som de virkelige heltene som de virkelig ansvarlige for at Norge i 1940 lå åpent for invasjon, skamløst brukte til syndebukker og ofre for eget svik og egen ondskap.

Ved å gå gjennom Grunnloven slik den var i 1940, fant jeg 14 av 110 paragrafer som var satt til side for å kunne gjennomføre etterkrigsoppgjøret.

Nå er de fleste medlemmer av Nasjonal Samling døde i den overbevisning at Vidkun Quisling var Norges redningsmann, det edleste menneske som levde i Norge i forrige århundre, og at Rinnan aldri oppnådde medlemskap i Nasjonal Samling (noe han gjorde).

Kommentar #4

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Jeg kan bare beklage, fru Stridsklev, at du ikke har funnet forsoning gjennom de siste 69 år. Jeg forstår at for noen har Krigen vært tung å bære. For egen del kan jeg bare ønske lykke til videre og uttrykke ønsket om at du må finne ut av dette sammen andre enn meg. Jeg har ikke lisens til å bidra med mer. 

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2536 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1135 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 787 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 640 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 597 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 553 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere