Forsoning, sannhet og ubehag

Olav Rune Ekeland Bastrup hadde en interessant kronikk; «Forsoning forutsetter sannhet”» (Vårt Land 10. november) som svar på min kronikk «Forsoning – å leve med et ubehag» (Vårt Land 3. november). Jeg er selvsagt enig i at forsoning forutsetter sannhet. Men deri ligger ubehaget – vi må være villige til å møte sannheten.

Innledningsvis slår Bastrup fast at landssvikoppgjøret var en hevn. Det er en påstand med tvilsom sannhetsgehalt. Senere i artikkelen skriver han om hevnlyst. Mener Bastrup landssvikoppgjøret, eller er det snakk om private holdninger og praksis i den første tiden etter frigjøringen? Det er useriøst å snakke om hevnlyst i det juridiske oppgjøret. Lovlige norske myndigheter måtte i dypt alvor utrede: Hvem er landsforræder?

Uklar.  Straffeloven fra 1902 har flere paragrafer som omhandler rettsstridig bistand til en fiende «i råd eller dåd», foruten «den som bevirker eller medvirker til at rikets statsforfatning ved ulovlige midler forandres». Prinsippet om medvirkning har lenge stått sterkt i norsk rett.

Straffene reflekterte graden av medvirkning hos dem som ville erstatte demokratiet med NS’ førerstat, i strid med folkets vilje. Når flere samvirket til dette, kunne en mildere form for straff anvendes for den «hvis medvirkning har vært av ringe betydning».

Mot denne bakgrunn og med supplerende anordninger, ble oppgjøret gjennomført. Selvsagt var det ikke enighet mellom jurister, men alternativet til oppgjøret var amnesti til flere titalls tusen mennesker som hadde brutt lovbestemmelser om forræderi.

Når Bastrup skriver om å forstå regresjon i selvforsvar som en psykologisk refleks av det klima landssvikoppgjøret skapte, blir han uklar. En psykologisering av de hundre tusen NS-barnas strategier i generelle ordelag er ikke overbevisende.

NS-barna var en svak part – så lenge vi var barn. Men var vi som voksne fremdeles tapere? Her er det store forskjeller, fra de mest vellykkede til store personlige tragedier. En representativ undersøkelse mangler.

Innrømmelse. I 1996 innrømmet Sør-Afrikas tidligere president overfor Sannhetskommisjonen at Nasjonalistpartiets politikk hadde medført lidelse og nedverdigelse for millioner av svarte sørafrikanere, selv om det ikke hadde vært partiets hensikt.

Utsagnet bærer en sannhet og en løgn, men representerte noe nytt. Når innrømmet representanter for NS-styret noe lignende om sin form for nasjonalisme?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.11.2014