Marita Synnestvedt

51

Femti år og ferdig

Jeg kan godt forstå hvorfor femtiåringene ikke en gang blir kalt inn til intervju. Det er fordi sjefen bare er trettifem og vil ha medarbeidere han selv kan styre. Han vet at han ikke kan turnere femtiåringer like lett som åtteogtyveåringer.

Publisert: 11. nov 2014

Mange middelaldrende mennesker har fått virkeligheten kastet midt i fleisen den dagen de følte behov for å komme videre, søkte ny jobb i det stille og opplevde at ingen ville ha dem. Det til tross for god utdannelse og lang erfaring på området. Derfor må de gjøre gode miner til slett spill og håpe på at de ikke blir rensket ut i en omorganisering før de når pensjonsalderen. Arbeidslivet er som kjent ikke for pyser og katter uten klør. 

Egentlig er det synd at femtiåringer - og enda eldre mennesker som trives med å jobbe - ser ut til å være lite ettertraktet. Det er jo først når man har fylt femti at man er ferdig med yngelpleien og har reell mulighet til å konsentrere seg fullt ut om jobben. Enn videre har de fleste opparbeidet seg såpass mye livserfaring at de kan møte «utfordringene» (problem er blitt et ikke-ord)  med en mer moden, reflektert og innsiktsfull tilnærming. I motsetning til de mer usikre, oppblåste trettiåringene, vil jeg påstå at dagens femtiåringer er en ressurs man burde ta vare på.

Men, jeg kan godt forstå hvorfor femtiåringene ikke en gang blir kalt inn til intervju. Det er fordi sjefen bare er trettifem og vil ha medarbeidere han selv kan styre. Han vet at han ikke kan turnere femtiåringer like lett som åtteogtyveåringer. Derfor lar han bare være å ansette dem. For arbeidslivet er egentlig bare en sandkasse for (presumptivt) voksne mennesker. Settingen er mer sofistikert, men konstellasjonene og konfliktene er de samme. Det gjelder selv i utdanningsinstitusjoner, arbeidsplasser vi burde kunne forvente hadde skjønt hvordan utvikle positive mellommenneskelige forhold. 

Bedrifter som sliter med for mange femtiåringer - såkalt tungt omsettelig materiale - kan enkelt løse problemet ved hjelp av en omorganisering. Man får et konsulentbyrå til å lage en ny visjon og arbeidsbeskrivelser som krever en (litt) annen utdannelse og erfaring enn den femtiåringene besitter. Dermed blir det sluttpakke på de heldige og møte med virkelighetens verden for de mindre heldige.  Inn strømmer unge og ubeskrevne blad, rede til å bli formet av bedriftens nye visjon. Det pussige er at arbeidsgivere stiller stadig større krav til arbeidstakernes lojalitet (les forbud mot kritikk), men selv ikke nøler et tiendedels sekund på å kvitte seg med arbeidstakere som stiller kritiske spørsmål ved rutiner og psykososialt miljø. 

Bak de unge sjefene arbeider konsulentfirmaene i det stille. De vet at dersom de selv skal overleve over tid, må de få kundene til både å sluke og svelge agnet. De beste kundene er derfor de unge, ubeskrevne bladene, de som ikke tidligere har vært med fortløpende nye visjoner. Som femtiåringene ville ha sagt; same shit, new wrapping, konsulentfirmaene mest forhatte replikk. Femtiåringene vet nemlig hva som skal til; fokus på arbeidet, kunnskap og erfaring. Alt annet er bare utenomsnakk og bortkastede penger, hvilket i så fall vil føre til konsulentfirmaenes snarlige død. Derfor hvisker de sjefen på trettifem i øret: Femtiåringene er gått ut på dato. Det er ny vin som gjelder. 

Samfunnsmessig er det sløsing med ressurser å kassere arbeidsføre mennesker som faktisk selv ønsker å jobbe. Når man er femti er det fortsatt minst 12 år til man kan gå av med pensjon. Å skulle påberope seg uføretrygd føles skamfullt, men hva i all verden skal man gjøre dersom man ikke får seg en jobb man kan leve av? Det verste er at veien til uføretrygd kan være svært kort, dersom man blir psyket ned av avslag på avslag på jobbsøknader og økonomiske bekymringer. Det går også ut over selvfølelsen å bli vraket, kastet på skraphaugen til tross for at man gjorde en utmerket jobb. Og det er ikke bare de sarteste som bukker under. Selv katter med klør har fått erfare hvor kort veien fra  topp til bunn faktisk kan være. Jo lenger tid som går over datostemplingen, desto større sannsynlighet er det for virkelig å kunne bli ufør. Men er det virkelig flere uføretrygdete mennesker samfunnet ønsker seg? Og hvor i all verden er det blitt av arbeidstakerorganisasjonene?

marita.synnestvedt@gmail.com

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Takk

Publisert nesten 5 år siden

...for et meget velskrevet, aktuelt og (dessverre) gjenkjennelig innlegg! 

Her er det store mørketall, og det er ingen tvil om at den øredøvende stillheten fra arbeidsgivere overfor mange arbeidssøkende, kvalifiserte 50+-ere grenser til regelrett diskriminering.  Her roper man lett ulv når det gjelder kjønn, legning eller andre politisk korrekte parametere.  Men hva med de som er i sin beste arbeidsføre alder, men som har fødselsdatoen mot seg på CV-en?

Selv har jeg forlengst måttet ty til flerfaglig omskolering, men må likevel fortsatt supplere med ulike kreative initiativ ved siden av jobb for å få det til å gå rundt.  Og jeg er visstnok langt ifra alene... 

Kommentar #2

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Arbeidslivet er ikke akkurat forskningsbasert

Publisert nesten 5 år siden

Det er vel heller slik at femtiåringene ikke lenger vil ha arbeidslivet med sine alderspregede holdninger.

De forbindelsene du beskriver er ikke sunne miljøer, snarere kriminell virksomhet.

At det skulle ta overhånd både i og utenfor nettet er ikke overraskende.

I lekegrinden skal det bare en bølle til for at man får bøtten over hodet.

Sin egen lykke smed !

 

Kommentar #3

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

"Alderspregede holdninger"?

Publisert nesten 5 år siden
Tove S. J Magnussen. Gå til den siterte teksten.
Det er vel heller slik at femtiåringene ikke lenger vil ha arbeidslivet med sine alderspregede holdninger.

Kan du vennligst utdype hva du mener med denne helt utrolig tullete påstanden?

Og hvilke "alderspregede holdninger" er det du snakker om?  Mener du å påstå at femtiåringer generelt liksom ikke er tilstrekkelig motiverte for arbeidslivet i korrelasjon med folk som er både 20 og 30 år yngre enn seg selv?  Virkeligheten er vel snarere motsatt. 

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men ut ifra din imponerende CV på vd-profilen din nærmer du deg vel middagshøyden du også? Og spørsmålet er om du selv har vært i den situasjonen noensinne at du som middelaldrende arbeidssøker har vært nødt til å face de rigide holdningene hos dem som foretrekker ungsauer framfor modne seniorer med masse arbeids-og livserfaring?

Du skal ikke tåle så inderlig vel...osv.

Kommentar #4

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

Livet på tredemøllen

Publisert nesten 5 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Selv har jeg forlengst måttet ty til flerfaglig omskolering, men må likevel fortsatt supplere med ulike kreative initiativ ved siden av jobb for å få det til å gå rundt

Takk for hyggelig tilbakemelding. Jeg fikk imidlertid noe tredemøllefølelse av å høre på hva du må gjøre for å få det til å gårundt. All honnør til deg for at du orker å stå på.

Selv er jeg tihenger av mulighet til å ta videreutdannelse, en helt ny utdannelse eller omskolering på annen måte. Hvordan det skal skje, må tilpasses det enkelte individ. Vi er alle forskjellige og har derfor ulike syn på videreutdannelse eller omskolering sent i livet.

For å lykkes, må det imidlertid motivasjon og positive incentiver til. Ellers virker det ikke. Utsikt til en annen fast jobb med like høy (eller høyere) inntekt vil etter min mening være et positivt incentiv. En slunken sluttpakke med arbeidsutsikter i det blå, virker derimot ikke. 

Først og fremst må noen være villig til å ta imot omskolerte femtiåringer. Vi må begynne her, ikke i den andre enden. Ulempen for femtiårigene er kanskje at arbeidslivet har mer enn nok velkvalifisert yngre arbeidskraft å velge i?

Kommentar #5

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

The survival of the fittest

Publisert nesten 5 år siden
Marita Synnestvedt. Gå til den siterte teksten.
Først og fremst må noen være villig til å ta imot omskolerte femtiåringer. Vi må begynne her, ikke i den andre enden. Ulempen for femtiårigene er kanskje at arbeidslivet har mer enn nok velkvalifisert yngre arbeidskraft å velge i?

Enig med deg her. Men når alt kommer til alt har jeg bare meg selv å ta tak i, og må følgelig begynne i min egen ende av tråden. Det handler om egen tilpasningsdyktighet og overlevelsesevne.  Livet er ikke for nybegynnere.  Og sånn sett stiller man jo sterkt som femtiåring..

For meg er det en større ulempe å resignere overfor det faktum at yngre søkere er velkvalifiserte. Jeg må fortsette å tro på meg selv og «selge» meg selv videre som den jeg er og ønsker å være. Midt i det hele må en forsøke å bevare selvfølelsen og optimismen, samt holde depresjonen på avstand. With a little help from my friends...;-)

Tidvis er det jamen meg jobb nok, spør du meg...

Kommentar #6

Oddbjørn Johannessen

190 innlegg  13478 kommentarer

Viktig innlegg

Publisert nesten 5 år siden
Marita Synnestvedt. Gå til den siterte teksten.
Samfunnsmessig er det sløsing med ressurser å kassere arbeidsføre mennesker som faktisk selv ønsker å jobbe. Når man er femti er det fortsatt minst 12 år til man kan gå av med pensjon. Å skulle påberope seg uføretrygd føles skamfullt, men hva i all verden skal man gjøre dersom man ikke får seg en jobb man kan leve av? Det verste er at veien til uføretrygd kan være svært kort, dersom man blir psyket ned av avslag på avslag på jobbsøknader og økonomiske bekymringer. Det går også ut over selvfølelsen å bli vraket, kastet på skraphaugen til tross for at man gjorde en utmerket jobb. Og det er ikke bare de sarteste som bukker under. Selv katter med klør har fått erfare hvor kort veien fra topp til bunn faktisk kan være. Jo lenger tid som går over datostemplingen, desto større sannsynlighet er det for virkelig å kunne bli ufør. Men er det virkelig flere uføretrygdete mennesker samfunnet ønsker seg? Og hvor i all verden er det blitt av arbeidstakerorganisasjonene?

Takk for et godt og viktig innlegg!

Så - for bare å få med en aldri så liten nyanse:  I min "bransje", universitets- og høyskolesektoren, kan problemet ofte være det motsatte.  Vi gamlingene, som har klort oss til en fast stilling, sperrer for karrieren til de yngre.  Det er ikke så få, med familære økonomiske forpliktelser og høy studiegjeld, som må klamre seg til usikker midlertidighet til bortimot 40-årskrisa...

Mvh

Bortimot de 60

Kommentar #7

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

Ikke selg sjela di til arbeidsgiver

Publisert nesten 5 år siden

Noe av det første jeg lærte meg i arbeidslivet, var at man selvfølgelig skulle (burde) gjøre en god jobb, men aldri selge sjelen sin til arbeidsgiver. Det vil si at lojaliteten må ligge hos en selv, ikke arbeidsgiver. Omtrent som du skrev: Sin egen lykkes smed.

Ett er sikkert; det finnes ingen uunnværlige personer i det norske arbeidsliv.

Kriminell virksomhet? Omorganisering, heter det. I denne kan man tillate seg nær sagt hva som helst, uten at arbeidsgiverorganisasjonene ser ut til å løfte en finger. Også organisasjoner er arbeidsplasser med ansatte som prioriterer egen karriere fremfor medlemmenes beste, 

Kommentar #8

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

Overkvalifisert ungdom

Publisert nesten 5 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
For meg er det en større ulempe å resignere overfor det faktum at yngre søkere er velkvalifiserte. Jeg må fortsette å tro på meg selv og «selge» meg selv videre som den jeg er og ønsker å være.

Det er nok ikke bare du som ser at det blir stadig flere yngre arbeidstakere som både er velkvalifiserte og kanskje også villige til å jobbe for luselønn og ugunsttig arbeidstid. Arbeidsgivere gjør også det. De har med andre ord massevis å velge i. Hvorfor da velge dem de ikke kan forme like lett som en femtiåring.

Det er nemlig slik at jo eldre vi blir, desto mer skjønner vi av arbeidslivsspillet. Vi gidder derfor ikke lenger danse etter hvilken som helst pipe og har lettere for å kalle en spade for en spade fremfor et idiotbasert nyord. F eks at den som nettopp er blitt påkjørt av trikken har en utfordring.

Ille blir det når du kan forsøke å selge deg inn så mye du vil, men arbeidsgiveren foretrekker en mindre kvalifisert yngre søker, bare på grunn av alder. Han sier selvfølgelig ikke det høyt. Arbeidslivet renner over av best kvalifiserte som ikke har fått jobben. Det er mange faktorer som spiller inn. 

Kommentar #9

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

For få universitetsstillinger

Publisert nesten 5 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Så - for bare å få med en aldri så liten nyanse: I min "bransje", universitets- og høyskolesektoren, kan problemet ofte være det motsatte. Vi gamlingene, som har klort oss til en fast stilling, sperrer for karrieren til de yngre.

Jeg kjenner til problemet. Høyt kvalifiserte mennesker klamrer seg til dårlig betalte assistentstillinger i årevis, i ren faglig interesse og håpet om å få noe fast og bedre. Det blir en slags utnyttelse det også.  Vi kan også si det slik at i Norge har vi for få universitetsstillinger. Vi setter ikke pris på lærdom og forskning. I stedet for å bruke mer penger på området, bruker vi stadig mindre. 

På mitt felt - arkeologi, latin, gammelgresk - er det blitt nedlagt stillinger en masse. Hva skal vi med latin, kan man saktens spørre. Hva med evnen til å kunne lese originaldokumenter, som ofte er skrevet på latin eller gammelgresk? 

jeg kjenner mange universitetsutdannete som har problemer med å få jobb. Verre blir det, jo eldre de blir. Det er ikke lenger plass til dem på universitetene, Rema 100 vil ikke ha dem, mens arbeidsledighetstrygden kommer til en ende. Jeg har hørt at noen har sløyfet utdannelse på CV-en, rett og slett for å kunne få en jobb som ikke krever noen utdannelse. Det kan nok sikkert virke, inntil alderen innhenter en. Men det blir etter min mening ikke riktig.

Jeg har sans for et system med borgerlønn og at man må kunne ta med seg en slik og jobbe der man er kvalifisert for å jobbe, uten at noen andre må forlate sine stillinger. Da slipper vi problemet med manglende stillingshjemler, samtidig med at velkvalifiserte og høyt utdannete mennesker kan få lov til å "ta i et tak" på de områdene de er utdannet til å virke. Som f eks universiteter, museer, arkiver mv.

Det samme gjelder selvfølgelig også andre steder. Er det ikke slik at sengeposter står tomme på sykehus fordi man ikke har råd til stillinger til å bemanne dem? Fyll opp med sykepleiere med borgerlønn.  

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1941 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
28 dager siden / 1679 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
21 dager siden / 1646 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1604 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1484 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 965 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere