Olav Rune Ekeland Bastrup

98

Forsoning forutsetter sannhet

Det er en unnlatelse at dagens biskoper viker tilbake og ikke tar biskop Wagles utfordring om forsoning i møte med NS-barna på alvor.

Publisert: 10. nov 2014

Landsvikoppgjøret i Norge var av de mer ryddige, skriver Knut Engelskjøn i sin kronikk «Forsoning - å leve med et ubehag» (Vårt Land 3. oktober). Det er nok riktig sammenlignet med en del andre land, men det betyr ikke dermed at det var ryddig og en rettsstat verdig. For det var det ikke. Ikke på langt nær. Det var et hevnoppgjør.

Biskop em. Finn Wagle har derfor rett i at måten oppgjøret skjedde på og rammene for det har gjort forsoningsarbeid ikke bare vanskelig, men umulig i Norge. (Les hans kronikk: «Folkeforsoning på hjemmebane», Vårt Land 6. januar.)

En annen konsekvens er at hele krigstiden og oppgjøret som fulgte har levd videre som et særdeles betent tema i Norge og som vi aldri synes å bli ferdige med, også dette til forskjell fra mange andre land. Vi bør analysere grunnene til hvorfor det er blitt slik. Én grunn springer meg i øynene. Vi har i Norge aldri hatt noe sannhetsoppgjør.

Urett. Første forutsetning for at forsoning skal kunne finne sted er nemlig at sannheten fortelles. Dette var noe jeg for egen del ble bevisstgjort på da jeg som leder av Stiftelsen Rettferd for taperne på 1990-tallet startet erstatningsoppgjørene på vegne av taterne. Jeg fremholdt det i et møte med biskopene og i utallige møter i departementer og stortingskomiteer.

Det gis alltid muligheter for historiefortolkninger, man vil alltid kunne stille Pilatus sitt spørsmål: «Hva er sannhet?» Men dette tjener også lett som utflukter. Ved et visst punkt må man ned til en kjerne der man må erkjenne at urett ikke kan kalles ved noe annet enn sitt riktige navn: urett.

Uten sannhet blir forsoning kun fåfengte øvelser. Sannhet i denne sammenheng inkluderer mer enn det ideologiske oppgjør fra NS-barnas side, som Engelskjøn etterlyser. Sannhet forutsetter en erkjennelse som må gå begge veier. Dersom ikke begge parter føler dette som et like sterkt ansvar, kommer man ingen vei.

Skyld. Det nytter eksempelvis ikke å strande på den posisjon at hevnlysten overfor tapersiden alle ting tatt i betraktning var psykologisk forståelig slik krigens realiteter nå engang var. Jo, den var selvsagt forståelig, men ikke dermed akseptabel eller moralsk forsvarlig. Den utgjør i seg selv en selvstendig skyld som helt uavhengig av krigen skapte sine egne tragedier.
En del NS-barns regresjon i selvforsvar lar seg på samme vis forstå som en psykologisk refleks av det klima landssvikoppgjøret skapte. Det er et kompleks disse må befri seg fra - her er jeg enig med Engelskjøn.

Men det etterfølgende spørsmål blir da om historieskrivningen har gitt NS-barna som den svakeste part en slik mulighet. Det har den ikke. Den har skjøvet taperen mot veggen og krevd en selvoppgivelse han ikke har kunnet makte. Selvforsvaret blir da eneste overlevelsesmulighet. Det er også forståelig, men det er heller ikke holdbart som en vedvarende posisjon. Skal taperen tilbys en vei ut, må vinneren erkjenne det som er hans helt selvstendige skyld. Og det er vinnerens eget, suverene ansvar.

Tragedier. Dette går til kjernen i det som er biskop Wagles spørsmål: «Fikk rettsoppgjøret i Norge dimensjoner som gjorde arbeidet for folkeforsoning på hjemmebane spesielt vanskelig?» Svaret er ja.

For den uskyldige generasjon, krigsbarna, førte dette til menneskelige tragedier som ikke bare kan forklares med foreldrenes feil under krigen. De var også en direkte følge av den uforsonlighet som preget holdningene i samfunnet. Den norske kirke har sin del av skylden for dette.

Under okkupasjonsårene forstod kirken sitt oppdrag på en måte som vant folkets og det internasjonale samfunns respekt. Dette er det skrevet mye om, man har kunnet sole seg i glansen. Men under rettsoppgjøret og i flere år etterpå sviktet kirken i det som da skulle ha vært dens fremste oppdrag, å være forsoningens agent. Tvert imot var noen av kirkens fremste ledere blant de mest aktive i å bygge opp under uforsonlige følelser. Blant de mest uforsonlige var Den norske kirkes egen primas, Eivind Berggrav, og en av Wagles forgjengere som biskop i Nidaros, Arne Fjellbu.

Ikke besvart. Berggrav pekte imidlertid på behovet for en fremtidig forsoning. Den utfordring Berggrav gav til neste generasjons kirkeledere, er imidlertid aldri blitt besvart. Det har skapt sår som det fortsatt sitter betennelse i.

At uforsonligheten var menneskelig forståelig, tar ikke skylden bort eller gjør den mindre. Uforsonligheten og de følger den fikk og fortsatt har for enkeltmennesker, representerer et separat og selvstendig skyldkompleks som må møtes. Derfor er det en unnlatelse at dagens biskoper viker tilbake og ikke tar biskop Wagles utfordring på alvor.

Jeg skjønner at det er vanskelig. Det er et krevende kompleks å gå inn i både følelsesmessig, historisk og teologisk. Det vil kreve mot. Mer enn dette også: Det vil være en enestående handling i norsk etterkrigshistorie. Det som for de fleste av oss er fjern fortid, er fortsatt et levende traume for mange innen den uskyldige generasjon, NS-barna. Tiden som har gått, gir ingen bekvem vei ut av dette. Det er en forsømmelse i seg selv at 70 år er gått.

I Stiftelsen Rettferd for taperne hadde jeg også en del med krigsbarna å gjøre. I en rekke enkeltsaker var jeg i møter med ulike offentlige instanser for å sondere mulighetene for billighetserstatninger. Jeg ble forskrekket over holdninger jeg møtte, hvor kort vi var kommet. Jeg ville ikke trodd det mulig så lenge etter krigen (dette er drøyt ti år siden). Det bevisstgjorde meg på hvor kompleksfylt dette temaet er.

Skrevet ut. Samtidig ble jeg klar over at det fantes forgreninger til NS i min egen familie, noe det trolig gjør i de fleste norske familier. Det var blitt fortidd, men det var også en sannhetsåpenbaring som forklarte hvorfor et par grandonkler var blitt skrevet ut av familiehistorien slik de var blitt.

Nei, det skjedde ikke private likvidasjoner i Norge. Men hatet fant andre strømmer å flyte langs. Det fikk leve i understrømmene, og en konsekvens er at det i Norge har satt seg en betennelse i dette temaet som vi ennå synes et stykke unna å bli helbredet fra.

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 10. NOVEMBER 2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

For sent med forsoning

Publisert over 5 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.
Landsvikoppgjøret i Norge var av de mer ryddige, skriver Knut Engelskjøn i sin kronikk «Forsoning - å leve med et ubehag» (Vårt Land 3. oktober). Det er nok riktig sammenlignet med en del andre land, men det betyr ikke dermed at det var ryddig og en rettsstat verdig. For det var det ikke. Ikke på langt nær. Det var et hevnoppgjør.

Jeg har en tanke rundt dette, og det er kun en tanke fordi jeg er for ung til å ha opplevet Krigen (her skrevet med stor bokstav fordi det i nordmenns mytologi beskriver selve krigen - alle krigers mor i norsk bevissthet) på egen hånd. Jeg er således uten erfaring med forsoning etter en slik sterk begivenhet. 

Jeg tror det er grunnlag for å si at Norge ikke ble spesielt sterkt rammet av Krigen. I grunnen er den eneste krig nordmenn i løpet av kjent historie har opplevet. Andre land kan ha hatt et element i sin kultur som tilsier at man har rammer å vurdere en krig innenfor. De har opplevet flere kriger og har hatt en slags større øvelse i å rette samfunnslivet til, gå videre og legge ubehagelige sider av historien bak seg. Da Krigen var over dukket det opp mange fler "krigshelter" enn de som hadde deltatt i aktive handlinger. Det var chic å ha deltatt, å ha vært på rett side, og ha gjort hva man evnet mot fienden, selv uten at det trenger å ha vært stort. Man skapte antagelig en kultur rundt det å ha deltatt som var sterkere enn realitetene. Ofrene i Norge var ikke spesielt store, hverken i personlige eller materielle tap. Man bygget en myte rundt hvor store lidelser det hadde vært og hvor mye hver enkelt hadde utholdt. Slik skapte man en seierskultur basert på myten om de uovervinnelige som vant til sist selv om det var forholdsvids grunnløst. Det aller meste av Krigen foregikk i utlandet med ofre av alle slag som til da savnet sidestykke. Nordmenn kunne like gjerne holdt kjeft om sine lidelser sammenlignet med utenlandske ofre. 

Et annet element jeg tror har hatt betydning er at sterke samfunnsengasjerte personer som Jens Christian Hauge "levde for lenge". Han forvaltet store deler av krigshistorien og slapp ikke andre inn på den banen. Jeg kjenner til at enkelte mener at fler og andre burde vært trukket inn som verdige bidragsytere. Eksempelvis skal først nå kommunistenes undergrunnsvirksomhet anerkjennes i offentlige seremonier. I tillegg var motstandsbevegelsen i Trøndelag lite ansett av Hauge og hans kliikk, og de så hoderystende på hans panegyriske hyldester hver gang en motstandsmann døde og fikk sin nekrolog i Aftenposten. Ikke fordi de var misunnelige, men de så en for unyansert ensidighet i tegningen av den anerkjente krigsmosaikken man satte sammen etter Krigen. 

Mht Berggrav kan det tenkes at han sto i et dårlig lys i etterkrigstiden fordi han var ansett som stripete etter enkelte handlinger under Krigen, slik som oppfordreingen til soldater som gjemte seg i Nordmarka om å komme frem. Jeg tar dette etter hukommelsen fra muntlige overleveringer, men det var alminnelig antatt at dette skjedde etter tilskyndelse fra tyskerne.

Jeg tror at det er for sent med en forsoningskommisjon nå. Tiden har løpt fra den. Etter 1950 hadde den hatt sin plass, men ikke i dag. For mange er borte og det vil ikke nå frem til de som burde vært stillet i et annet lys om slike finnes. Med henvisning til min innledning vil det også si at det ville blitt en skittentøyvask for døde på begge sider uten at jeg kan se at noen ville bli lutret ved en slik prosess.  

Kommentar #2

Elias Per Vågnes

235 innlegg  10902 kommentarer

Godt innlegg

Publisert over 5 år siden

om et betent tema. Mange med foreldre som hamna på feil side, stundom heilt tilfeldig, betaler ei urettferdig straff den dag i dag.

Kommentar #3

Inger Cecilie Stridsklev

9 innlegg  194 kommentarer

Innfør reell ytringsfrihet, lytt til "den andre siden"

Publisert over 5 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
unyansert ensidighet i tegningen av den anerkjente krigsmosaikken man satte sammen etter Krigen

Det største problemet nå, er den mangel på ytringsfrihet som har hersket i Norge siden 1940, med minimal utveksling av synspunkter fra de to partene i Norge under okkupasjonen. Etterkrigs-Norges amoral består: Alt som er positivt for den herskende oppfatning og negativt for dem som ble definert å ha vært på ”feil side”, holdes for ”sant”. Det som nå gjentas får store oppslag, og det er knapt mulig å komme til orde med motforestillinger. De som ble ”rammet av rettsopprøret” har blitt tiet i hjel. Når de i så liten grad er kommet til orde, også i sin tid i egne rettssaker, hos egne forsvarere og pressen, oppfattes det som om de har vært enige i omtalen av og dommene mot dem. Feilen er ikke at navn blir nevnt, men at bildet er falskt, og at de som anklages er døde og ikke lenger kan forsvare seg og korrigere opplysningene. De bøker som gjentar det offisielle bildet får fortsatt store oppslag, mens bøker med korrigerende oppfatninger utgis på egen kostnad og knapt blir nevnt.

Her er omtaler av Eirik Veums to forrige bøker: http://www.nsbarn.no/ics04112012.htm

http://www.nsbarn.no/veum2.html

Ståle Skjævelands ”Mairegn” kom ut i år. Han fars familie var politifolk og medlemmer av Nasjonal Samling i Stavanger i okkupasjonstiden

Sten Hansens ”Norges skjebne under to Verdenskriger” kom ut i fjor, og beskriver oppfatningene til et medlem av Nasjonal Samling. http://norgesskjebne.wordpress.com/

Kommentar #4

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Inger Cecilie Stridsklev. Gå til den siterte teksten.
og det er knapt mulig å komme til orde med motforestillinger. De som ble "rammet av rettsopprøret" har blitt tiet i hjel.

Dette harmonerer ikke med mine erfaringer. I mer enn førti år har jeg hørt om denne saken, så aldeles fortiet kan det vel ikke være. En annen sak er om det har vært lett å trenge gjennom fx i privatlivet. Jeg kan levende forestille meg at det ikke var noen højdare å slå om seg med uttrykk som "du skjønner, jeg var nazi jeg". Gjort er gjort og spist er spist. Nå får vi forsøke å hjelpe de som kjenner seg som ofre som best vi kan, og godta at år om annet utfylles eller endres historien inntil det jevner seg ut. 

Kommentar #5

Inger Cecilie Stridsklev

9 innlegg  194 kommentarer

Innfør ytringsfrihet!

Publisert over 5 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
"du skjønner, jeg var nazi jeg

Njål Kristiansen illustrerer glimrende den manglende kommunikasjonen fra senhøstes 1940. Sitatet er det eneste som ble godtatt ytret fra medlemmer av Nasjonal Samling. De hadde aldri meldt seg inn i det norske nazipartiet NNSAP /Norges NasjonalSocialistiske ArbeiderParti som var stiftet året før Nasjonal Samling. De oppfattet det å bli kalt ”nazister” som at de ble pådømt internasjonalismen til Arbeiderpartiet og kommunisten. Dette sa prost Christie da etterkrigsoppgjøret ble diskutert i Stortinget i 1955: "Når det nå søkes godtgjort at mange NS-medlemmers bistand til fienden skjedde i subjektivt god tro, og at de i virkeligheten var likeså nasjonale som dem av oss som gjorde motstand, og at de mente å tjene norske interesser, da må man unnskylde oss som ennå har en levende erindring om vår motstandskamp, at vi ser med stor skepsis på dette selsomme utslag av nasjonalt sinnelag. Hvis de tidligere NS-medlemmer ønsker å komme på talefot med oss andre om en rimelig ordning av livet i fremtiden, så tror jeg de skal la dette moment falle. Når retten har talt, tjener det ikke til noe å fortsette prosedyren ute blant folk. Det er da ingen annen utvei enn å avfinne seg med rettens avgjørelse. Og så får man om man virkelig eier et nasjonalt sinnelag og virkelig vil tjene norske interesser, akseptere sin skjebne og søke lojalt å begynne fra nytt av. Det er etter min mening å tjene norske interesser.” Christie hadde inntrykk av at det blant mange av de tidligere NS-medlemmene var et ønske om at fortida nå måtte være gjemt og glemt så de kunne tre inn i samfunnet som lojale og likeberettigede samfunnsborgere. Men ulykkeligvis var det ikke disse sindige som førte ordet. Når disse jevne, sindige mennesker ofte beklaget at de etter å ha sonet sin straff stadig fikk kastet sin fortid i ansiktet, så hadde de i stor utstrekning sine egne talsmenn å takke for det. Skulle det lykkes å lege de sår som rettsapparatet hadde voldt, kunne ikke det skje ved at de ensidig stillet krav til samfunnet om imøtekommenhet. Om de stadig offentlig og privat rippet opp i fortiden og egget sine omgivelser til motsigelse, ville dette bare bidra til å forlenge og holde liv i uviljen. De renvasker ikke seg selv ved å drive nedrakningstrafikk mot dem som hadde hatt det tunge ansvar her hjemme i krigsårene og etterpå, de tjente ikke sin egen sak ved å holde gående en ondsinnet og infam agitasjon mot det samfunn de skulle opptas i.       

I ”Samarbeid og strid” skrev Einar Gerhardsen: ”Men vi verken kan eller vil godta dem som hevder de gjorde rett da de svek sitt land, som bruker alle midler for å bringe vårt rettsvesen og myndigheter i miskreditt. De ødelegger i virkeligheten for seg selv og sine tidligere meningsfeller ved å holde såret åpent”.

Dette ble etterlevd. Andre oppfatninger enn de offisielt godtatte ble straffet, eller tiet i hjel. Medlemmene av Nasjonal Samling kjente ikke igjen seg selv i beskrivelsen av dem; de kjente igjen dem som kalte dem ”nazister” og ”landssvikere”. De kalte den offisielle historien ”det norske folkeeventyret”.

 

Kommentar #6

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Vel slik var det altså den gang. Legg det bak, gå videre - den som kan. 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere