Verdidebatt

Forsoning forutsetter sannhet

Det er en unnlatelse at dagens biskoper viker tilbake og ikke tar biskop Wagles utfordring om forsoning i møte med NS-barna på alvor.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Landsvikoppgjøret i Norge var av de mer ryddige, skriver Knut Engelskjøn i sin kronikk «Forsoning - å leve med et ubehag» (Vårt Land 3. oktober). Det er nok riktig sammenlignet med en del andre land, men det betyr ikke dermed at det var ryddig og en rettsstat verdig. For det var det ikke. Ikke på langt nær. Det var et hevnoppgjør.

Biskop em. Finn Wagle har derfor rett i at måten oppgjøret skjedde på og rammene for det har gjort forsoningsarbeid ikke bare vanskelig, men umulig i Norge. (Les hans kronikk: «Folkeforsoning på hjemmebane», Vårt Land 6. januar.)

En annen konsekvens er at hele krigstiden og oppgjøret som fulgte har levd videre som et særdeles betent tema i Norge og som vi aldri synes å bli ferdige med, også dette til forskjell fra mange andre land. Vi bør analysere grunnene til hvorfor det er blitt slik. Én grunn springer meg i øynene. Vi har i Norge aldri hatt noe sannhetsoppgjør.

Urett. Første forutsetning for at forsoning skal kunne finne sted er nemlig at sannheten fortelles. Dette var noe jeg for egen del ble bevisstgjort på da jeg som leder av Stiftelsen Rettferd for taperne på 1990-tallet startet erstatningsoppgjørene på vegne av taterne. Jeg fremholdt det i et møte med biskopene og i utallige møter i departementer og stortingskomiteer.

Det gis alltid muligheter for historiefortolkninger, man vil alltid kunne stille Pilatus sitt spørsmål: «Hva er sannhet?» Men dette tjener også lett som utflukter. Ved et visst punkt må man ned til en kjerne der man må erkjenne at urett ikke kan kalles ved noe annet enn sitt riktige navn: urett.

Uten sannhet blir forsoning kun fåfengte øvelser. Sannhet i denne sammenheng inkluderer mer enn det ideologiske oppgjør fra NS-barnas side, som Engelskjøn etterlyser. Sannhet forutsetter en erkjennelse som må gå begge veier. Dersom ikke begge parter føler dette som et like sterkt ansvar, kommer man ingen vei.

Skyld. Det nytter eksempelvis ikke å strande på den posisjon at hevnlysten overfor tapersiden alle ting tatt i betraktning var psykologisk forståelig slik krigens realiteter nå engang var. Jo, den var selvsagt forståelig, men ikke dermed akseptabel eller moralsk forsvarlig. Den utgjør i seg selv en selvstendig skyld som helt uavhengig av krigen skapte sine egne tragedier.
En del NS-barns regresjon i selvforsvar lar seg på samme vis forstå som en psykologisk refleks av det klima landssvikoppgjøret skapte. Det er et kompleks disse må befri seg fra - her er jeg enig med Engelskjøn.

Men det etterfølgende spørsmål blir da om historieskrivningen har gitt NS-barna som den svakeste part en slik mulighet. Det har den ikke. Den har skjøvet taperen mot veggen og krevd en selvoppgivelse han ikke har kunnet makte. Selvforsvaret blir da eneste overlevelsesmulighet. Det er også forståelig, men det er heller ikke holdbart som en vedvarende posisjon. Skal taperen tilbys en vei ut, må vinneren erkjenne det som er hans helt selvstendige skyld. Og det er vinnerens eget, suverene ansvar.

Tragedier. Dette går til kjernen i det som er biskop Wagles spørsmål: «Fikk rettsoppgjøret i Norge dimensjoner som gjorde arbeidet for folkeforsoning på hjemmebane spesielt vanskelig?» Svaret er ja.

For den uskyldige generasjon, krigsbarna, førte dette til menneskelige tragedier som ikke bare kan forklares med foreldrenes feil under krigen. De var også en direkte følge av den uforsonlighet som preget holdningene i samfunnet. Den norske kirke har sin del av skylden for dette.

Under okkupasjonsårene forstod kirken sitt oppdrag på en måte som vant folkets og det internasjonale samfunns respekt. Dette er det skrevet mye om, man har kunnet sole seg i glansen. Men under rettsoppgjøret og i flere år etterpå sviktet kirken i det som da skulle ha vært dens fremste oppdrag, å være forsoningens agent. Tvert imot var noen av kirkens fremste ledere blant de mest aktive i å bygge opp under uforsonlige følelser. Blant de mest uforsonlige var Den norske kirkes egen primas, Eivind Berggrav, og en av Wagles forgjengere som biskop i Nidaros, Arne Fjellbu.

Ikke besvart. Berggrav pekte imidlertid på behovet for en fremtidig forsoning. Den utfordring Berggrav gav til neste generasjons kirkeledere, er imidlertid aldri blitt besvart. Det har skapt sår som det fortsatt sitter betennelse i.

At uforsonligheten var menneskelig forståelig, tar ikke skylden bort eller gjør den mindre. Uforsonligheten og de følger den fikk og fortsatt har for enkeltmennesker, representerer et separat og selvstendig skyldkompleks som må møtes. Derfor er det en unnlatelse at dagens biskoper viker tilbake og ikke tar biskop Wagles utfordring på alvor.

Jeg skjønner at det er vanskelig. Det er et krevende kompleks å gå inn i både følelsesmessig, historisk og teologisk. Det vil kreve mot. Mer enn dette også: Det vil være en enestående handling i norsk etterkrigshistorie. Det som for de fleste av oss er fjern fortid, er fortsatt et levende traume for mange innen den uskyldige generasjon, NS-barna. Tiden som har gått, gir ingen bekvem vei ut av dette. Det er en forsømmelse i seg selv at 70 år er gått.

I Stiftelsen Rettferd for taperne hadde jeg også en del med krigsbarna å gjøre. I en rekke enkeltsaker var jeg i møter med ulike offentlige instanser for å sondere mulighetene for billighetserstatninger. Jeg ble forskrekket over holdninger jeg møtte, hvor kort vi var kommet. Jeg ville ikke trodd det mulig så lenge etter krigen (dette er drøyt ti år siden). Det bevisstgjorde meg på hvor kompleksfylt dette temaet er.

Skrevet ut. Samtidig ble jeg klar over at det fantes forgreninger til NS i min egen familie, noe det trolig gjør i de fleste norske familier. Det var blitt fortidd, men det var også en sannhetsåpenbaring som forklarte hvorfor et par grandonkler var blitt skrevet ut av familiehistorien slik de var blitt.

Nei, det skjedde ikke private likvidasjoner i Norge. Men hatet fant andre strømmer å flyte langs. Det fikk leve i understrømmene, og en konsekvens er at det i Norge har satt seg en betennelse i dette temaet som vi ennå synes et stykke unna å bli helbredet fra.

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 10. NOVEMBER 2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt