Verdidebatt

Berlin - stadig vekk en fest verdt!

Berlin har mange sår - og når sårene heles angår det en hel verden. I dag feirer vi 25 års jubileet for murens fall. Om 5 år feirer vi 30 års jubileet. Jeg tillater meg i dag å legge ut en artikkel jeg skrev om Berlin for syv år siden.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Desember 2007

Jeg har forholdt meg til Berlin i snart et kvart århundre. Jeg levde bak muren (i Vest -Berlin) i flere år. Og på vei ut og inn av byen følte jeg meg gjennom flere år som en kriminell  fra fiendeland. Det var kald krig. Vest  Berlins gater var ikke bare lystige. Man befant seg på sett og vis i ingenmannsland. Det meste virket uvirkelig. Til og med når vi gikk i demonstrasjonstog mot forhåndsutplassering av amerikanske raketter. Vi var i Tyskland, men bodde i den franske, amerikanske eller engelske sektoren av Berlin.
I vårt naboskap hadde jeg bare tyrkere. Vennlige tyrkere som inviterte meg til bønn og fellesskap. Tyskerne spratt omkring og passet på at de ikke ble lurt for en mark eller noen Pfennig. Berlins enker pleiet fortsatt sårene etter århundrets mest grusomme krig. Og der var mange enker.

Nå er de snart voksne de barna som opplevde at muren falt. Et nytt moderne Berlin vokser fram. Menneskene har forandret seg. Tyskerne er ikke lenger pirkete og ubehagelige.  Og de er blitt følelsesmessig sjenerøse mot seg selv og sine barn. Menn og kvinner virker mer likestilt. Mennene triller barnevogner, og er synlig stolte når de lager god mat hjemme.  Tyskerne er rett og slett blitt snillere mennesker. De har det bedre med seg selv.

Derfor er også Berlin blitt en særdeles inspirerende by å besøke. Det er hyggelig og lett å komme i prat med folk, det er givende å sitte omkring på byens uendelig mange kneiper, kafeer og restauranter.

Jeg dro i sin tid til Berlin for å forsøke å fatte den galskap som hadde resultert i folkemord.

Jeg måtte gå forbi alle de stedene hvor jeg visste at der hadde bodd jøder som brutalt var blitt revet ut av sine hjem og sendt til utryddelsesleirer. Ikke fordi de hadde gjort noe galt. Men fordi de var født jøder. Jeg fortsetter å grunne på dette. Det tror jeg også tyskerne gjør. De mener alvor, de som sier at de ikke vil glemme alt som gikk galt, og at de alltid vil forsøke å forstå og at varsellampene skal være påslått. Overalt i Berlin konfronteres vi med den smertefulle fortiden. Siste oppgjør med sin brutale fortid har Berlinerne tatt i reisingen av et kolossalt  Holocaust minnesmerke like ved Brandenburger Tor, i hjertet av byen. Her står 2700 sarkofagliknende steinklosser spredt utover et område på størrelse med et helt forballstadion. Den som står mellom disse blokkene kan ikke unngå å bli tankefull. Vi blir utfordret. Såpass utfordret at vi fortsetter å grave. For eksempel i det jødiske museet  - som arkitektonisk er storslagent  - og som gir oss innsikt i mer enn 1000 års sammenhengende jødisk historie i Tyskland. Vi besøker gravsteder som ikke lenger stelles fordi familiene som naturlig ville gjort dette er borte. Vi leter etter spor i gjenreiste synagoger. Hvor kan vi finne svaret på gåten ? Hvordan kunne dette skje?

Før krigen var Berlin tradisjonelt en åpen by som gjennom generasajoner gladelig hadde tatt imot nye innbyggere i titusentalls fra Frankrike, Nederland, Russland, Polen. Byen fikk sin første moske på slutten av 17 tallet og synagoger hadde stått der i århundrer. Hvordan kunne det ut av dette vokse fram et terrorregime og en drapsmaskin? Dette  er viktige spørsmål.  Berlin gir oss kanskje noen av svarene - alle norske skoleklasser burde ha historietimer i denne byen.

Jeg er kommet  hjem fra  reiser til Berlin mange ganger i år. Mitt inntrykk er at tyskerne har skjerpet seg enormt. De er blitt mennesker med høy grad av selvinnsikt og vilje til å stille kritiske spørsmål. Veldig mange har tatt et oppgjør med egen historie - og veldig mange er blitt særdeles kritisk  til overgrep og maktmisbruk. Den tyske stat er ikke hva den var.

Tyskland med sine over 80 millioner innbyggere er blitt et land vi kan lære av. Og som vi bør  samarbeide tett med. Nordmenn og tyskere har mye til felles, både på godt og vondt.

Det nærmer seg jul. Berlin er feststemt og julepyntet som aldri før.  Julemarkedene virker som magneter på turister fra hele Europa. Berlin går så det suser. Det er fullt på alle hoteller. Drøbaks ordfører har stått på Pariser Platz ved Brandenburger Tor  - utvilsomt tyskernes og Berlinernes viktigste samlingsplass og tent juletreet som er gaven  fra Drøbak til tyskernes hovedstad 28. år på rad. Tyskerne vet å sette pris på gaven. Nidarosdomens guttekor som har vært der så mange ganger tidligere var savnet!

Det er hyggelig at kongehuset var i Berlin nå i høst. Dronningen holder lysbildekåseri om sine reiser i Norge. Det er i seg selv imponerende! Men viktig er denne reisen først og fremst  dersom den frambringer kontakter og mer kunnskaper om  Tyskland og  Europas kanskje viktigste hovedstad. Da vil vi også bedre skjønne tyskernes behov og vi vil kunne vise like stor gjestfrihet som Berlinerne i dag gjør det overfor tusenvis av norske tilreisende.

En annen tilnærmelse til Berlin kan være nasjonalbibliotekets aktuelle utstilling om nordmenn i Berlin. " Ich habe ein Koffer in Berlin" De mange nordmenn som har besøkt byen som studenter, kunstnere har øvet betydelig innflytelse i vårt land.

Om kort tid samles en million mennesker rundt Brandenburger Tor. Et nytt år skal feires og tyskerne vil skue usikkert som oss, inn i en framtid med mange mørke skyer.
 Hvert fjerde barn i Berlin lever under fattigdomsgrensen. Det skrives om stadig mer vold i hjemmene. Mange fra det gamle DDR savner tryggheten, barnehageplasser og jobb til alle. Men jeg tror ikke at noen med hånden på hjertet ville ønsket seg tilbake til gamle tilstander. Heller tror jeg at de som er voksne og som har opplevd begge sider er takknemlige og litt stolte over hva de har fått være med på. Det har de all grunn til.

Da jeg bodde i Berlin i åttiåra var det som en gang hadde vært Europas travleste trafikkryss  Potsdamer Platz  en stor sandslette. Her var ingen spor av fordums storhet og travelhet. I dag er plassen praktfullt gjenreist med god hjelp fra verdens fremste arkitekter. Vi befinner oss i en ny verden og med et modig blikk rettet inn mot framtiden , dette  må gå!

(C) Nils Krister Larsen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt