"Antropologenes vekst og fall."

"Antropologenes vekst og fall". Under denne overskriften startet Aftenposten 9. oktober d.å.  en artikkelserie i forbindelse med at Sosialantropologisk institutt (SAI) ved UiO har 50-års-jubileum og i disse årene har "produsert internasjonalt anerkjente forskere og satt sitt tydelige preg på norsk offentlighet."  ....  "De pleide å sette standarden i den offentlige debatten. Så kjølnet forholdet mellom folk og fag."

I den første artikkelen har sosialantropolog, førsteamanuensis Thorgeir Kolshus et par tilløp til selvkrkitikk:

"Vi har vært snare til å forsvare minoriteter, men vi har kanskje ikke vært flinke nok til å "dekonstruere majoriteten": Rett og slett å stille spørsmålet om det en renholdsarbeider på Romsås har til felles med en finansmegler på Røa og en fisker på Røst, skal tillegges mer vekt enn alle de forholdene, både økonomiske og kulturelle, som skiller livet deres fra hverandre"  og videre:

" ... vi antroploger kan bli flinkere til å si fra når vi nærmer oss grensen for hva vi kan si med faglig tyngde og hva vi sier som engasjerte samfunnsborgere som tross alt står med begge bena plantet i vårt eget studieobjekt."

De to følgende artikler av professor Thomas Hylland Eriksen ( 14/10.) og professor Marianne E. Lien ( 23/10.) gir ikke noe bidrag til å oppklare hvorfor omdømmet til norske sosialantropologer er svekket, slik det påstås.

For utenforstående er det imidlertid åpenbart at Hylland Eriksens deltakelse i innvandringsdebatten har vært egnet til å svekke dette forskermiljøets  generelle omdømme. Han har skrevet boken "Bak fiendebildet. Islam og verden etter 11. september" (J.W: Cappelens Forlag 2001).  Her kritiserer han innvandringsmotstanderne og skriver bl.a. (s.90): "Motstanden mot "fjernkulturell" innvandring til Vest-Europa er en skamplett på linje med den vitenskapelige rasismen og den tidligere institusjonaliserte diskrimineringen av ikke-hvite i USA."

S. 93: "Det er faktisk ingenting i verdiene det norske samfunnet offisielt bygger på som tilsier at somaliere, bolivianere og afghanere ikke har rett til den samme livskvalitet som norskinger, "

S. 94:  "Det kreves av innvandrere at de skal lære norsk, men aldri av nordmenn at de skal lære punjabi eller somali."

S. 197: "Dersom leseren likevel er prinsipiell motstander av muslimsk innvandring til Europa, vil jeg be ham bevise at han personlig har bidratt til å bygge opp de moderne, velfungerende samfunnene vi har her, og at han derfor kan påberope seg en egoistisk rett til å nekte å dele dem med andre. Det har nemlig ikke jeg - jeg har ikke pumpet opp så mye som en desiliter olje, har ikke bygget et eneste sykehus,  ....  "

Tøv er et viktig biprodukt man får fra professorer, sies det.

Nå er det ikke noe stort samfunnsproblem at noen professorer - i likhet med alle andre grupper- av og til bommer når de ytrer seg på områder utenfor eget fagfelt. Verre er det når forskere forlater vitenskapen og hengir seg til fri synsing. Mange kan bli forledet fordi de tror på "ekspertisen".

Sosialantropologer skulle bedre enn de fleste kjenne forholdene i mange av verdens flerkulturelle stater. Disse er som kjent preget av sosial uro, vold og mangel på demokratiske rettigheter. Masseinnvandringen til Norge vil etter all sannsynlighet bringe landet inn i samme kategori.

Dette synes ikke å bekymre Hylland Eriksen. Han og mange andre drømmer om et utopisk flerkulturelt samfunn. Ideologiske skylapper med tilhørende faktafobi må være en del av forklaringen. I denne sammenheng står antropologer ikke i noen særstilling. Oså annen samfunnsforskning er rammet, noe som ble tydelig avdekket i TV-programmet "Født sånn eller blitt sånn ?", hvor noen forskere ikke kunne gi tilfredsstillende svar på enkle spørsmål.

I boken "Innvandring och mørklæggning" ( Debattførlaget, Stockholm 2013 ) gir forfatterne Karl-Olav Arntsberg og Gunnar Sandelin oss innblikk i hvordan sterke krefter hindrer debatt om innvandringen i Sverige. Bl.a. nevnes (s. 69) reaksjonene på et innlegg i DN Debatt i 1997:

"Hur kan nogon få før sig att mångkulturalism i betydelsen mångetnicitet er berikande før ett land ? Mångetnicitet har i sjælva verket  alltid inneburit grava problem från antiken och framåt.   ...Mångetnicitet er forødande før den sociala solidariteten, før det kitt som måste till før att ett samhælle ska fungera. I ett mångetnisk samhælle finns inget "vi" på den nationella nivån. Folk riktar istællet sin lojalitet mot egna etniska grupper med vad det innebær av brist på lojalitet och solidaritet gentemot samhællet i stort och gentemot dem som inte ingår i den egna vi-gruppen."

Innlegget var skrevet av sosialantropolog Kajsa Ekholm Friedman ved universitetet i Lund. Hun ble straks anklaget for "nynasistisk retorik", politianmeldt for hets mot folkegruppe, og noen kolleger krevet henne avsatt fra stillingen.

Slik meningsterror kjenner vi også fra Norge. Den skaper naturlig nok frykt hos mange for å delta i den offentlige debatt.

Forfatteren Bjørn Stærk skriver i pamfletten "Oppdra folket":  "Men også i Norge er det påfallende hvor få tunge fagfolk og forskere  som bidrar til å belyse innvandringen kritisk. Snakker du med dem på tomanshånd, innrømmer flere at de er redde for å delta."

Frykt, feighet, ideologiske skylapper og intellektuell uredelighet synes å forekomme i økende grad i våre akademiske eliter. Det fører til at våre politikere ikke får best mulig grunnlag for sine avgjørelser, og d e t  er et alvorlig samfunnsproblem.

Oslo, 9. november 2014.

Bjørn Wichstrøm.