Kommentar

Uskikken med å tro på det bastante

En nøktern vitenskapsmann som Jan-Olav Henriksen sier han har varme hender. Hvorfor i all verden skal han «skytes» ned?

I går, i torsdagens Vårt Land, forteller MF-professor Henriksen om sine «varme hender», en gave fra Gud, som han sier – eller mer muntert: En gave på 50-årsdagen. Det tar ikke mange linjene før en annen professor, Arve Flaten, forteller at eventuell helbredelse bare skyldes aktivisering av «kroppens egen morfin», at «varme hender ikke er noen egenskap» og at «ingen mennesker har helbredende kraft». Da sier jeg: En vitenskapsmann som bruker ordet «ingen» som referanse og ikke har åpning for at det finnes ting vi ydmykt må skyve til side for å skjønne, er ingen vitenskapsmann for meg.

Klaustrofobisk. Jeg noterer 1–0 til Henriksen, som refererer til de mange spørsmålene han får om dagen – og svarer: «Men det som kjennetegner god, akademisk virksomhet, er at man er åpen om ting man ikke forstår. Det er ikke slik at det en ikke forstår, ikke eksisterer.»

Visst gjør vitenskapen fabelaktige framskritt, vi skjønner mer (og tusen takk for det). Men forsøkene hittil lider av én katastrofal og klaustrofobisk mangel: Den har ikke plass til mennesket, til hver enkelt, til mine tanker om «meningen med det hele», i det hele tatt for min lengsel og undringen over det uforklarlige som skjer meg.

Bastante sannheter. Sånne debatter ender gjerne med at noen tar på seg rollen – i dette tilfellet professor Flaten – som (selvfølgelige) forsvarere av «fornuften», det vil si tallene. De ser sin oppgave i å nedkjempe «ufornuften», de som tror at tall og intuisjon med fordel kan arbeide sammen. Noen - jeg - oppfatter det omvendt: Det er ufornuftig å tro på bastante sannheter, historien har vist det. Mens intuisjon pluss erfaring (kall det gjerne statistikk) har brakt verden fremover til nye og forhåpentlig bedre erkjennelser. Akkurat som klisterhjerne sementerer verden, åpner intuisjonen. Hva mener Flaten for eksempel om musikk - virker den fordi den er statistisk bevist, eller virker den fordi den virker?

Varme hender. «Varme hender» i helbredelsens grenseland har eksistert gjennom uminnelige, for ikke å si minnelige, tider. Rasker vi sammen de titusener gjennom tidene som viser til grunnleggende effekter av «varme hender» og tilstøtende «vitenskaper», begynner det å ligne vitenskap. Vitenskap bygger på et visst antall menneskers erfaring. Det gjør «varme hender» også.

Mens steinharde vitenskapsfolk teller sine forsøk og slår fast at hvis tallene og teoriene passer på 50 prosenter av en ting, passer det også for den andre halvparten. Når de som stiller med «varme hender» eller uforklarlige egenskaper ellers, tar ordet, sier de (som Henriksen) gjerne: «Noen ganger virker det, noen ganger ikke. Man skal ikke ha for store forventninger». Når mennesker som har gått med intense traumesmerter i musklene siden de var barn, blir kvitt dem med det samme – ja, da bøyer jeg meg, i mitt univers har det lite med «selvmobilisering» å gjøre. Det eneste jeg kjenner til i den skuffen, er noen buddhistiske munker som mediterer seg så sterkt inn i konsentrasjonen at de kan styre sitt eget cellesystem.

Noen er «brent». Så skal det for all del sies: Noen, ikke få, er «brent» av sjarlataner og kvakksalvere, særlig i kristen sammenheng. «Helbredere» som i sine bestrebelser tramper innenfor menneskets intimsone og blir demagoger. De må ikke tåles, de kjennes på avstand. Men det utrydder ikke poenget om at noen på merkelig vis har fått gaver andre ikke har. De er få, en promillenes promille og antakelig mindre enn det. Det som skiller sjarlataner fra andre er om det virker – i all vennlighet.

Vi kan titte verdensmekanismene i kortene og ned i de fineste årsakssammenhenger, men meningsproblemet står like åpent: Hvem er vi? - ikke hva er vi? Og i dette tilfellet: Hva er best for min kropp, ikke for gjennomsnittskroppen.

Rare dager. Jan-Olav Henriksen, som jeg ikke kjenner personlig, kommer til å få noen underlige dager. Noen vil håne, andre undre. Slik har det alltid vært, slik vil det bli. Åpner vi for at både Henriksen og Flaten – ut fra sine forskjellige erfaringer – har rett, kan vi komme videre. Den sanneste «sannheten» har gjerne flere sider.

Jeg skulle ønske debatten ikke nok én gang havner i skråsikkerhet fra det akademiskvitenskaplige rom.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 7.11.2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar