Verdidebatt

Hva gjør livet verdt å leve?

Den siste uken har det vært flere saker i mediene om Brittany Maynard (29), som valgte å ta sitt eget liv fordi hun hadde uhelbredelig kreft.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er hjerteskjærende å høre historien til nygifte Maynard, og det er forståelig at mediene har tatt tak i saken fordi hun også har frontet organisasjonen Compassion & Choices, som arbeider for at flere stater i USA skal gjøre legeassistert selvmord lovlig.

– Min drøm er at alle uhelbredelig syke amerikanere har muligheten til å dø på sine egne premisser, med verdighet, skrev hun på bloggen før hun døde.

Like før den fastsatte datoen varslet Maynard at hun ikke var klar.

– Jeg har fremdeles nok glede, jeg ler og smiler med familie og venner, så det føles ikke ut som tiden er inne helt ennå, sa hun i en video på VG.no.

1. november tok hun likevel den dødelige medisinen. Hennes situasjon har sparket i gang debatter om aktiv dødshjelp, både i USA og internasjonalt. Vi har også fått høre lignende historier om mennesker som har tatt samme valg som Maynard, og om mennesker som har valgt å ikke gjøre det.

Spørsmålet:Hva gjør livet verdt å leve?blir brennaktuelt i møte med Maynards historie, og de andre historiene som har dukket opp siste uka. Dette er en prinsipiell debatt som kan utvides til å omfatte spørsmålet om abort på grunnlag av at det blir oppdaget alvorlig sykdom eller Downs syndrom hos fosteret.

Ragnhild Tunheim Huse er forfatter av bokaFår eg lov?om søsteren Ingrid, som har Downs syndrom. Huse sier at i vår tid er det lett å tenke at lykke er det samme som å ha det behagelig, og derfor fjerne alt som kan virke ubehagelig eller utfordrende.

Thomas Sjödin, forfatter og pastor, har selv hatt to sønner med alvorlige hjernesykdommer. Han mener at hvis man forsøker å bli lykkelig så vil man snart oppdage at livet er fattig. Men hvis man forsøker å gjøre noen lykkelig, vil man oppdage at livet er rikt.

Smerte og lidelse i livet skal ikke bagatelliseres, eller undervurderes. Når livet virkelig butter imot og gjør vondt, melder gjerne de store spørsmålene seg, for eksempel hva som er meningen med å leve når kroppen bryter sammen. Og om det finnes et liv etter døden. I omtalen av episode nummer to i serien «Døden - en del av livet» står det:«En tro på at døden ikke er slutten og at det finnes en høyere makt, ser ut til å være et grunnleggende behov hos oss mennesker.»

Svarene på de eksistensielle spørsmålene får konsekvenser for livet på jorda og hvordan vi behandler hverandre som mennesker. Følelsesmessig, og av sympati, høres historien om Brittany Maynard som avsluttet livet selv riktig ut. Er det likevel noe som skurrer? Finnes det noen absolutte grenser for liv og død som vi ikke bør tråkke over?

Søsteren til Ragnhild T. Huse, Ingrid, formulerte noe grunnleggende og tankevekkende i et innlegg på et møte om menneskeverd: «Det går an å vere psykisk utviklingshemma dersom andre godtek oss.» Og kanskje gjelder det alle mennesker – vi kan klare oss gjennom mye – og ha det godt selv om vi har vondt – hvis vi godtar og støtter hverandre.

Innlegget er opprinnelig en mediekommentar fra Familie & Medier 6. nov 2014 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt